Midtsommer i badekaret, carpe diem.

Noen elsker å bade, andre kan ikke fatte og begripe hvorfor man bruker tid (og vann) på å bade når man like gjerne kan ta en dusj. Jeg tilhører den første kategorien, selv om det av praktiske hensyn som regel blir mer dusjing enn bading. Men å bade er digg. En rampete hverdagsluksus, særlig med en god såpe eller badebombe, nettopp fordi det er litt unødvendig. Det varmer, det renser kroppen, og for min del renser det også huet. Sliten? badekar. Stressa eller nedfor? Badekar. Bare lyst til å kose seg? Badekar! Japan var veldig riktig land for meg å dra på utveksling til, med sin herlige badetradisjon der selv moderne, små leiligheter har et skikkelig bad som brukes av hele familien etter tur om kvelden. Ja, man vasker seg først 😉

Men badekaret har sin sesong, og den er ikke nå. Selv jeg stønnet høyt da min okâsan ropte «O-furo dayo» («Nå er det badetid!») klokka elleve på kvelden når temperaturen utenfor Tokyo fremdeles lå godt over tredve grader. Jeg bader ofte om vinteren, men svært sjelden på sommeren. Som mange andre, vil jeg tro.

Så da jeg fant ut at jeg har sløst med både tid og vann minst to ganger i uka i det siste, er ikke det noen tilfeldighet. Det er et symptom.

Forrige innlegg handlet mye om hvor travelt det har vært. Men travelt er jo bare… travelt (ikke misforstå, stress i seg selv er ille nok når det blir for mye. Skal ikke et øyeblikk late som noe annet. Men likevel). Det hendte flere ganger i de foregående ukene at jeg stoppet midt i et stressa sekund og tenkte jøss, hva er egentlig problemet? OK, så skal du lage en langpannekake i kveld og pynte i morgen tidlig, du må huske ditt og datt og fikse en penskjorte, men hei- dette rekker du jo. Det går fint, du har en plan. Ingen grunn til panikk, liksom. Så hvorfor så oppjaget?

Jo, fordi mens det ytre stresset har vært helt gjennomsnittlig før-skoleslutt-vanlig, har det indre stressnivået vært langt over normalt, og jeg har mistet fokus. Hvis jeg skulle hatt en klisjéfrase for denne bloggen, hvis det er ett eneste tema jeg klarer å formulere noenlunde fornuftig og forståelig, så må det være at hverdagsøyeblikket teller, og man kan påvirke det mer enn man tror. Misforstå meg rett, jeg er langt fra noen Paulo Coelho-fan, og hvis jeg noen gang skulle lagd meg en hat-liste ville «personer som selger kvakksalverkurer til desperate mennesker» og lignende stått rimelig høyt oppe. Tankekraft har definitivt sine begrensninger og kan neppe helbrede verken dødelig sykdom eller dødsdømte ekteskap. Man kan definitivt ikke tenke seg verken rik eller pen, det vet alle vi som har prøvd og feilet. Livet kan være både vanskelig og urettferdig, og noen får utdelt dårligere eller bedre kort enn andre.

Men vi kan påvirke noe, og min langvarige kamp mot egne pessimistiske og perfeksjonistiske tendenser har lært meg å ta meg sammen. Det kan umulig finnes noen større nederlag her i livet enn å finne ut som åttiåring at du kastet bort verdifull tid ved å klage over bagateller eller plage deg selv med alt som bare skulle vært bittelitt bedre. Eller for min del, kaste bort tid mens du venter på at noe skal skje, eller at du skal bli «ferdig» eller «komme i mål». Det skjer som kjent aldri.

Her og nå. HER og NÅ. Det er som det er, og noen ganger er det vanskelig/tungt/slitsomt (den herlige vinteren i fjor der ungene regelmessig var oppe i flere timer om natta kommer igjen til overflaten), men med unntak av livets virkelige kriseperioder der man har mer enn nok med å overleve dagene er det faktisk her og nå det skjer.

Idyllisk øyeblikk…

Humoristisk øyeblikk. Dette er hverdag ass, med leker og emballasje utover stuegulvet og en mann som desperat prøver å pakke sammen det «superenkle» strandteltet som ikke var av det samarbeidsvillige slaget. Han klarte det nesten, og så… spoiiing! 😀

2017 har vært intenst hittil, nesten for intenst. Silkeveien har vært en stor del av det, først nederlaget ved å få avslag, så alt tankearbeidet og jobben med å bli godkjent, lettelsen, papirmølla i etterkant- og så var vi vel i boks, bare å vente? Nope. Det har vært krumspring på krumspring, vi har støtt på uventede vanskeligheter og måttet ta stilling til tunge spørsmål. Prosessen har surret og gått i bakhuet til vanlig, og slått til med full styrke i perioder og feid med seg all rasjonalitet og resiliens.

Og uvisshet i seg selv er jo aldri behagelig. Skjer det noe nå? Kanskje til høsten? Til neste år? Hva skjer egentlig? Kan vi gjøre det på en annen måte? Vil vi gå for dette programmet, alle usikkerhetene til tross? Hva er viktigst for oss, når alt kommer til alt?

De barna vi allerede har, har også satt noen grå hår i hodet vårt dette halvåret. Det høres mer dramatisk ut enn det er, men det er ikke bare enkelt å takle de store quo vadis-spørsmålene med mutte tenåringer i hus. Å gi opp drømmer, lage seg nye, orientere seg i en stor verden- det er utfordrende, både for hovedpersonene og de som skal hjelpe til og blande seg akkurat passe mye.

Jeg har tenkt mye på jobb og fremtidsplaner, ref tidligere innlegg. Det har mannen min også. Men før han rakk å tenke ferdig varslet hans arbeidsgiver at det ville komme omorganiseringer. Ingen vet helt hvem som blir med videre, hvem som må flytte på seg, hvem som får mer eller mindre frivillige tilbud om sluttpakke. For Gubben er ikke dette noen krise. Ikke slik det hadde vært for meg, som ville løpt sporenstreks til nærmeste bensinstasjon med panikk i blikket og spurt om de hadde behov for ekstrahjelper 😉 Gubben trekker på skuldrene, og vet at han enten blir med videre, eller kan se fram til en fet utbetaling og ti måneders lesepermisjon før han seiler videre til neste jobb. Slik er det å besitte sjelden kompetanse, i motsetning til hans kone som bare kan litt av alt. Men uansett, det gjør jo ikke akkurat situasjonen mer oversiktlig.

Og jeg tror det er derfor jeg har plasket rundt i badekaret til langt uti juli. Det har vært så mye som skjer, både praktisk og mentalt, at fokus er borte. Dagene har bestått i å løpe fra det ene til det andre, uten å ha hodet med. Bare langpannekaka og gevinsten. For hodet har vært et annet sted, i den mailen jeg snart må skrive eller for all del IKKE må skrive (rolig nå, rolig nå!), eller den vanskelige samtalen jeg snart må ta, eller i vurderinger som til syvende og sist koker ned til spørsmål som: Er Jeg Et Godt Menneske Eller Er Det Bare Selvbedrag? Tough shit, vil jeg påstå (og etter denne våren kikker jeg alltid på folk som går med mobilen til øret og ser stressa ut. Det er lett å tenke at andre snakker om henting i barnehage eller hvem som skal kjøpe poteter, men etter denne våren vet jeg med 100% sikkerhet at samtalene kan handle om sjukt alvorlige ting, sånn hastende av sted til 37-bussen. Eller kanskje bare en krangel om gavefordelingen til en skoleavslutning. Hvem vet).

Hva taper i sånne situasjoner?

Oversikten. Øyeblikket. Det som jeg i alle fall i teorien synes er viktigere enn alt annet. Det glipper, og forsvinner deretter for alltid, og selv om ingen kan eie øyeblikkene sine hadde det vært forbasket fint å klare å legge merke til dem.

Derfor går jeg inn i ferien, battered and bruised, men trassig som alltid, og har bare ett eneste mål. Å være HER. NÅ. Samme hva det egentlig måtte innebære. Jeg skal ta mine uperfekte, smårotete øyeblikk med hengepupper og kaffekoppringer og bæsjebleier og se dem for det de er- små skatter som aldri kommer tilbake.

Ikke bare det, jeg har tenkt å bevise det også, i skriftlig form. Min utfordring til meg selv denne ferien er å bruke denne bloggen til en dagbok i miniformat og dokumentere ett eller annet fra dagen som har gått. Det blir helt sikkert en og annen dag med sen flyreise og crappy internett, eller bare en hjemlig situasjon som gjør Surfacen utilgjengelig, men i utgangspunktet hver dag. Et par ting som har skjedd. Noen linjer, et bilde eller to.

For å sitere Agent Cooper i Twin Peaks (ikke mitt første, men definitivt mitt største filmcrush noen sinne): Once a day, every day, give yourself a present. Denne sommeren er øyeblikkene mine min gave til meg selv- og til andre som måtte dumpe innom.

Sommerferien 2017 skal stå i de små nytelsers tegn. Basta! 😉

4 tanker om “Midtsommer i badekaret, carpe diem.

  1. Å, jeg gleder meg til å være med i øyeblikkene dine!
    Og kanskje selv også ta litt lærdom på veien. Jeg er rask til å tenke «når vi er ferdig med det..» eller «etter denne perioden..» så blir alt så meget bedre. Men livet er jo her og nå. Like it or not. 😉
    Nyt sommeren!

    • Takk det samme, Marianne!
      Jepp, her og nå. Og vi vet det jo egentlig, ikke sant, men kanskje det er en av de tingene man må jobbe med å huske kontinuerlig?

      Velkommen skal du være til øyeblikkene! Jeg vet ikke helt hva som kommer, men tror jeg kan love hummer og kanari 😀

  2. God ferie! Pust med magen, slipp ned skuldrene og ta et bad enten det er inne eller ute! Velfortjent avbrekk i 2017 for deg og dere nå!!

    • Takk! Her skal det pustes med magen, i alle fall så lenge jeg har kontroll på minstemann 😀 Det er vel det eneste reelle spenningsmomentet denne ferien. Vi bestilte med SAS i år, hehe.

Det er stengt for kommentarer.