Dag 16 og 17

Dag 16:

Dette er et sånt øyeblikk du bare må prente inn i hukommelsen, lagre på harddisken, og blåse støv av i oktober. Ikke bare fordi synet er så koselig i seg selv, men også følelsen som hører med: avkjølt og havfrisk i kroppen etter en dukkert i bølgene ved Albirstranda, med tærne i varm sand.

Dag 17:

Det er forbausende vanskelig å velge ut ett glimt fra dagen. Helst skulle jeg hatt minst ti- hver eneste dag. Gjerne en video eller to også. Ikke noe er så kostelig som en toåring som står naken med en badering på kanten av bassenget og sier «En-to-og, og, og…!» men ikke tør å hoppe utfor kanten. Det blir bare hopping på stedet hvil i et par minutter. En, to, og, og, og… 😀

Men uansett, dagens glimt måtte bare være da jeg selv sto kliss naken, på kjøkkenet, med håret i håndkle etter dusjen og lagde ad hoc småbarnsvennlig piknik med det jeg fant i skapet. Kjekt plassert på to lokk, siden kombinasjonen småttiser, knuselige tallerkener og fliser er skumle saker. Så satte jeg de små, sultne, grinete på hver sin sittepute på gulvet, serverte «pikniken», og vips var alt fryd og glede. I sånne øyeblikk føler jeg at jeg tross alt fortjener merkelappen «erfaren». Du bare gjør det som må gjøres, og får ungene glade igjen, og rekker forhåpentlig akkurat å rive håndkleet ned fra hodet og foran kroppen før sekstenåringen tasser forbi og himler med øynene nok en gang.

*******************

Ferien blir bare bedre og bedre. Misforstå meg rett her nå, jeg elsker denne ferieformen, men det har hendt at jeg tenker at det er litt repetetivt, det vi tilbyr barna. Annethvert år til det samme huset i den samme byen i det samme landet, et land som ikke en gang har samme kulturelle kred som landet rett over grensen i nord. Hva som er den gode ferien varierer vel enormt, og det er slett ikke alle som har mulighet til å dra på ferie en gang, så jeg mener ikke å klage. Men jeg registrerer jo at ungenes Spaniabilder på Instagram knapt kan konkurrere med vennenes turer til Peru og Antibes, route 66 i USA, Brasils strender eller backpacking til Vietnam (med en snartur innom Kambodsja når man først er i høgget). Off-track Europa er også populært. Landsbygda i Irland. Orknøyene. Historisk rundreise i Hviterussland. Men tre uker i Spania? Jøss, sånn som på Charterfeber da, eller? Billig Sangria og fulle engelskmenn?

Da ungene var yngre var det enkelt: jeg hadde ikke råd til å reise til eksotiske destinasjoner overhodet, og var bare griseheldig som hadde spandabel slekt med hytte på fjellet og hus i Spania. Nå har vi bedre råd, men har også blitt flere. Og jeg må innrømme at selv om det er mange spennende steder jeg ønsker å se, fremstår tanken på fire ukers rundreise i Australia med seks unger i alle aldre som en sær mellomting mellom drøm og mareritt. Både økonomisk og praktisk. Jeg håper intenst at jeg får se både Ayers Rock og Amazonas en vakker dag, men akkurat her og nå er det faktisk denne ferien jeg helst vil ha.

Så jeg har grunnet litt på dette, mens vi har gjort alle De Vanlige Tingene: tur til kirkeplassen i Altea med den flotte utsikten og turistfelle-spisestedene du for all del må unngå. Spaserturer langs strandpromenaden, morgenbesøkene hos baker’n (med eller uten fersk appelsinjuice og cappuccino, avhengig av humøret til Bison), turen helt opp på fjellet som Gubben og de fire eldste tok i går. Hvorfor er disse tingene så viktige? Hvorfor setter jeg så pris på at feriemålet vår er like velkjent som en gammel, kjær bukselomme?

Helt hit kom de, de fem fjellklatrerne. Helt på tuppen av det lavere fjellet til høyre ligger fyret, som også er en ferietradisjon.

Svaret ligger nok i hverdagen vår. Den er så full, det går så fort, ukene og månedene bare flyr forbi. Til tross for at vi håper å senke tempoet litt de to-tre nærmeste årene, så går det fort, og kommer til å gå fort. Sånn er det nok for oss alle, men jeg tror størrelsen og aktivitetsnivået hos oss gjør oss litt ekstra utsatt.

Det i seg selv er ikke noe egentlig problem. Men hva skjer med familien, når den bare lever i en slags evig sentrifuge der medlemmene slynges i alle retninger vekk fra sentrum, den ene skal på fotballgreier fem ganger i uka og den andre er bare hjemme på ettermiddagen på torsdager og fredager, og vi kan ikke gjøre noe sammen på lørdager heller, da skal eldstejenta jobbe, og så videre, videre, alltid videre.

Selv om jeg forsøker å gjøre familien til noe mer enn en slags veldrevet hotell- og opplæringsanstalt, er det sørgelig, men sant: det er fullt mulig å bo sammen som en familie og knapt veksle et ord om andre ting enn innetider, lekser og nødvendige innkjøp. Særlig når ungene begynner å bli store og lever mer inni sitt eget hode og mindre med følelsene langt utapå genseren (din genser). Særlig når småbarn tar mye tid, og særlig når man bare bevisstløst haster seg gjennom dagene og har mer enn nok med å komme i mål. Nå tenker jeg ikke bare på oss foreldre versus barna våre, men også barna imellom. Når var sist X egentlig var sammen med Y og gjorde noe, bare de to? Man ser hverandre jo hele tiden, tenker ikke over hvordan dagene går… og plutselig har man egentlig ikke snøring på hvordan han eller hun har det. Det er skummelt hvor enkelt det er å bli «hverdags-langsynt».

Størstebror viser minstebror fjelltoppen de besteg dagen før. Utsikt fra den vakre gamlebyen i Altea.

Visst blir jeg både imponert og en tanke misunnelig av andres bilder av spennende eventyr. Men faktum er at vårt Casa Endamerkaos ikke trenger sightseeing på Manhattan eller dykking på Borneo akkurat nå. Vi trenger å komme oss vekk (tro meg, det er ikke det samme å bli igjen hjemme hele ferien. Om så vi bare skulle reist til nabobydelen og sovet i telt, så er det noe med å komme seg vekk fra alt «det vanlige»), og vi trenger tid. Og tid har vi fått. I løpet av den uka vi har vært her har jeg flere ganger knepet forskjellige søsken sammen, på rommene sine eller i tosomhet med beina i bassenget, pratende i fortrolighet om Livet og Musikken og Fremtiden og alt som ellers måtte foregå (jeg lytter jo ikke, bare registrerer at her foregår det saker og ting, og lister meg stille vekk for å rydde ut av oppvaskmaskinen). Siden niåringen var litt pjusk og sliten i dag, dro de tre eldste på Minigolfen uten henne. Når var de sist sammen, de tre alene (og frykt ikke, de tar en tur til senere i ferien, så lillesøster får være med)? Jeg går til bakeren hver dag- og hver dag er det nye kombinasjoner av familien som følger med på den lille rusleturen. Vi leser, tegner og spiller spill, Turbo spør først den ene og så den andre og får nesten alltid ja 🙂

Så jo, vi er lykkelige i vårt lille ferieparadis her nede. Det er velkjent, uten ubehagelige overraskelser som kjøleskap som ikke fungerer eller kjøkkenskuff med bare to kniver, slik man kan risikere ellers. Her vet vi akkurat hva vi får, og standarden er langt bedre tilpasset en storfamilie på tur- noe jeg er enormt takknemlig for, for det er jo nettopp stress vi vil slippe. Vi har tusen muligheter til å bade, mor får varmet seg godt før høsten setter inn (akkurat der er jeg litt sær), og selv om den fallerte Middelhavsstoltheten Benidorm knapt ville blitt med på noen ti-på-topp sjarmliste over spanske byer har Albir og området rundt mye fint å by på. Og så mye mer enn det har vi ikke behov for her og nå. Jeg skulle gjerne tatt med ungene på langturer og vist dem både det ene og det andre, men det ligger ikke til rette for det nå. De får utforske verden selv, med venner eller besteforeldre når den tid kommer. Fram til det, håper jeg at vi klarer å lage gode minner om langsomme feriedager, sammen alle sammen.

Klarer vi det, er jeg fornøyd.

Og hvem kan vel klage over to minutter på takterrassen med dette synet før leggetid? Det er jo nesten så sjelefreden trenger seg på 😉

2 tanker om “Dag 16 og 17

  1. Hytteferie, selvom hytta er i et annet land, skal man ikke kimse av. Det er hyggelig, deilig og avslappende å gjøre kjente ting i ferien, synes jeg. Selvsagt er nye opplevelser og andre land spennende, men ikke for alle og ikke i alle ferier. Nyt de deilige ukene dere har i Spania og ikke tenk på det som middelmådig ferie. ?☀️

    • Takk for det, Trine, og du har helt rett. Jeg vet det jo egentlig selv også, men tankene om den store verden og alt vi burde ha sett og gjort sniker seg innpå noen ganger. Men helt realistisk er det nettopp hytteferie vi trenger for å kunne gå høsten i møte med oppladede batterier og klare til innsats. Så da nyter vi livet i Sydenhytta, vel vitende om at barna nok klarer å komme seg til Macchu Picchu på egenhånd en vakker dag 🙂

Det er stengt for kommentarer.