Dag 19 og 20

Dag 19:

Alle seks. Ikke et spesielt bra bilde, men å fange alle sammen på et knips er jammen ikke bare lett, så da ble det dette. Det følger en liten video der de leker hoppe sa gåsa før de dukker under, men tatt i betraktning at det tar en liten evighet å laste opp bilder er videoer off limits til vi er hjemme igjen. 

Gårdagen var egentlig to dager i én 😉 Først dro vi til Calpe, siden vi faktisk bare har vært der en gang hittil. Og det er for dårlig, målet må være å praktisk talt være lei av stranda når vi drar hjem igjen. Der er vi så langt derifra, så vi måtte ta oss en snartur til Calpe selv om vi hadde planer på ettermiddagen.

Vi endte opp lenger vestover enn vi pleier. Vi voksne fant et parkeringshus. Ungene fant et steinete område under vannoverflaten med masse fisk! Ellers klarte vi det kunststykket å ikke bli kvitt ting på gjørelista, men bare samle flere: ikke hadde vi tid til fiske-spa, og nå har jeg funnet endestasjonen til det lille turisttoget, samt tidtabell. Enda en ting vi må gjøre neste gang, for lille Bison ELSKER selvsagt å kjøre tog.

Borgkonstruksjon med sjøgresspynt og vollgrav.

Alle mann i arbeid… bortsett fra minstemann, som lå i skyggen i vogna si og slappet av.

For øvrig var det bare å nyte det varme vannet, løpe over den glovarme sanden, og drikke mest mulig av isvannet vi hadde pakket ned. Det er varmt!

Deretter ble det en kort snartur hjemom, Gubben løp inn på butikken, og deretter satte vi kursen forbi en skogbrann (ingen spøk. Det var ordentlig brann litt innover i dalen, med vannslukkingsfly og helikoptre alle veier) og opp i «kulda» i Guadalest. Kulda var vel å ta hardt i, men vi skulle nesten 700 meter over havet- fremdeles så nært at du kan se kuppelen på kirken i Altea, så vi kjørte gjennom et fantastisk landskap med spanske, grønne fargetoner nederst og ragende, spisse fjell øverst. Godt oppe i fjellsida, med direkte utsikt til borgen i Guadalest, klorte feriehuset til (hold fast) faren til fadderen til Bison seg fast. Og FOR en kåk!

Fadderen til Bison er en gammel klassekamerat av meg fra videregående. Han og samboeren hans pendler mellom Bergen og Berlin og er sjelden å se på våre kanter av landet. Jeg ante ikke at de holdt til her i Spania i sommer, men takket være Instagrams stedsangivelser endte vi opp med en invitasjon til grillmiddag og en tur med den rosa flamingoen i bassenget. Det var utrolig koselig, og våre to verter hadde det visst fryktelig moro med bassenget fullt av hoiende unger.

Brannen ble slukket, og flyene sluttet etter hvert å sirkulere rett over hodene våre. Gubben gjorde grillgreiene like bra som han alltid gjør og ellers hadde våre venner disket opp med alt tilbehør man kunne ønske seg. En veldig vellykket kveld som endte med en invitasjon til å komme på besøk enda en gang før vi reiser. Og det tror jeg vi skal slå til på, for det er som sagt sjelden våre veier krysses ellers!

… men til poenget, de 700 meterne gjorde mye. Det er nok første gang jeg har hutret på sommerstid i Spania. I følge Morten og Frank er det vindstille morgen og kveld, men blåser mye på dagtid  Noe usentralt må det jo også sies å være, vi kjørte vel i 20 minutter uten å knapt se et eneste hus, for ikke å snakke om en butikk eller et torg. Men hallo: hvis man kan duppe rundt i et eco-oppvarmet basseng på en rosa flamingo, i sin egen frukthage, mens du skuer utover Guadalestdalen til høyre og ser Middelhavet i det fjerne til høyre, omgitt av karrige fjelltopper- så savner du neppe Mercadona i neste veikryss!

Dag 20:

 

Et lite #tb til gårsdagen: vi var altså på stranda i Calpe, minstemann ELSKER stranda og eier ikke frykt, han dupper så gjerne rundt i en badering i evigheter og finnes ikke redd. Men i går, etter første baderunde, la han seg til i vogna og bare lå der, uten å sove, men bare nøt skyggen og en kald flaske med isvann, smal i øya. Turbo hadde et par små meltdowns, ikke noe vi ikke klarte å løse, men litt ukarakteristisk til henne å være.

Ergo: småttisene er slitne, det er på tide å splitte opp igjen. Som sagt så gjort, etter frokost tok Gubben med seg de to største pluss niåringen i bilen og satte kursen mot Valencia. Vi andre- småungene, jeg, og en småsyk trettenåring som ikke klarer å begrense seg når det gjelder bading, aircondition og kald vind i går- er rett og slett hjemme.

Vi bader i bassenget, har piknik ute, vi går og kaster søppel, vasker klær, tegner og ser på film innendørs. Ikke minst har vi en ordentlig siesta. Jeg leste to kapitler av Petter Kanins Eventyr, og så var det bare å telle til ti før både Turbo og Bison snorket lykkelig under de tomme dynetrekkene.

Det er så viktig å huske på, det der. At selv om vi har «ferie», selv om vi voksne utmerket godt skjønner betydningen av sol og varme, ingen jobb, late dager, mye moro… så blir små kropper slitne av alle inntrykkene og all moroa. For dem er det spenning, høygir, aktivitet, rutinebrudd, og i tillegg et helt annet klima. «Ferie» er et begrep som kan romme så mangt- det betyr ikke det samme for oss voksne som for tenåringene, det betyr ikke det samme for tenåringene som for tweensa, og det betyr ikke det samme for småttisene som for oss andre. Det er i krysspunktet her, og med respekt for hverandres behov, vi finner de kreative løsningene og dagene som blir bra for oss alle.

Men jeg misliker virkelig intenst disse skapningene vi har fisket opp av bassenget tre ganger nå (se bildet, klokka mi viser størrelsen) 🙁 Feite edderkopper med hårete bein, hva kan det være? Min stemor, som har vært oftere her i Spania enn oss, har aldri sett dem før. Er de giftige? Kommer de innendørs? Hvem vet.

Intelligente er de i hvert fall ikke, siden de støtt og stadig ender døde opp på bunnen av bassenget…!