Dag 21

Dagens øyeblikk:

Er det Hufsa? Er det den spanske varianten av snømann? Eller er det bare en liten frøken som ville bygge Vaiana-pyramide og fikk med seg sin kreativt anlagte storebror?

Det det helt sikkert er, er resultatet av å kunne dra ned på bystranda i Altea etter middag og bare… gjøre ingenting. Henge. Og har du sjø, bølger og noen steiner, er gutter i alle aldre såre fornøyd med å stå lenge og kaste steiner ut i vannet. Det funker hver eneste gang!

****************

Dagen ble altså avsluttet på best tenkelige måte. Etter en tur innom On The Rocks Altea, en av få butikker jeg ikke får umiddelbar elveblest og begynnende panikk av, ruslet vi ned til stranden. Bison fikk leke og ikke minst løpe fra seg på en lekeplass, jentene kikket litt i butikker langs strandpromenaden, og vi bare… chillet, som Fotballhuet ville sagt det. Balsam for sjelen.

Dagen startet derimot et helt, helt annet sted på skalaen 😮

Det var klassisk morgen- for en gangs skyld droppet vi bakeren, siden Valenciafarerne kvelden før hadde kjørt feil på vei hjem og endt opp halvveis til Madrid (det er ikke tull en gang. Halvannen time ble plutselig til tre timer, og de var ikke hjemme før midnatt… til niåringens store fryd, selvsagt) og vi fremdeles hadde brød som kunne stekes opp litt i ovnen. Gubben romsterer på kjøkkenet, Bison trasker rundt på gårdsplassen og åpner bildører, Turbo og niåringen er ved bassenget, og ungene for øvrig ligger henslengt rundt i huset med mobilene sine. Snart frokost. På tide å rope inn/opp alle mann…

… men hvor er Bison? Pøh, han er sikkert bare ved bilen ennå. Ved bassenget er han jo ikke, og det er det eneste som er farlig. Han har ikke sko på- faktisk har han ikke klær på i det hele tatt, slik toåringer liker seg best- så da holder han seg i nærheten. Veien utenfor huset er steinete og rar, og den lille enga foran huset er full av barnåler, stikkeplanter og hundebæsj. Ingenting som frister en barbeint liten tass. Han er nok rundt huset et sted.

Vi dekker på, og nå går Gubben med lett oppgitt mine bort for å fiske Bison ut av bilen. Men i bilen er det ingen Bison. Gå ut på enga da, sier jeg, han er sikkert rett utenfor.

To minutter senere står mannen min svett og oppskjørtet foran huset. – Han er borte. Jeg finner ham ikke. Altså, jeg finner virkelig ikke Bison, skjønner du?

Alarm! Nå er det INGEN som sløver i senga med mobilene sine. Vi splitter opp. Gubben løper ut på den humpete jordveien. Fotballhuet beiner nedover enga, og de store jentene løper ned mot den asfalterte veien i andre enden. Trettenåringen går opp på takterrassen, der han har overblikk over alle sammen. Og jeg, med Turbo på slep, går hvileløst rundt i huset og sjekker. Alle soverommene. Inni skapene. Bassengområdet. På nytt og på nytt. På min sjette runde rundt huset ser jeg plutselig at begge bildørene er igjen, og kjenner panikken stige. Våre svarte (!) leiebiler er garantert i stand til å koke en kanin på under to minutter når AC ikke er på… men puh, ingen av bilene huser en bevisstløs toåring. Men hvor ER han?

Det er rart hvordan følelsene rundt et forsvunnet barn følger samme oppskrift, hver gang. De første minuttene går det alltid greit. Du klarer å tenke at dette er kjapt ordnet opp i, barnet er sikkert rett rundt hjørnet. Og så… stiger panikken vanvittig fort, når det viser seg at det ikke stemmer. Før du vet ordet av det ser du for deg Gubben og deg selv på TV, som Kate og Gerry McCann, der dere hulker frem at de som vet noe om denne saken MÅ være så snille å si fra. Please, we are begging you!

Det er 10-15 forferdelige minutter, før jeg ser en taxi kjøre opp til huset, stanse, og stirre inn på gårdsplassen. Og langt borte på grusveien ser jeg Gubben komme løpende med en hulkende Bison. Det viser seg at han hadde møtt på en illsint spansk señora og en oppskjørtet taxisjåfør, som hadde funnet vår sønn vandrende rundt alene på veien, kun iført smokk. Damen hadde løftet ham opp og taxisjåføren hadde ringt sentralen og var i ferd med å ringe politiet. Så etter at Gubben hadde fått servert en lekse han skal være glad for at han ikke skjønte så mye av, tok taxisjåføren en liten sving opp til huset vårt, antagelig for å sjekke hvilke folk som holdt til der. De kan jo ikke være riktig kloke når de lar ungene sine løpe nakne rundt på veien 😉 Det hører med til historien at «vei» er på grensen til en overdrivelse. Det er snakk om en liten kjerrevei som ender ved huset vårt, det er altså ingen andre som kjører her. Hadde det vært en trafikkert vei ville vi nok ha vært mye reddere- men da hadde neppe porten stått åpen, heller.

Vi visste nesten at det måtte komme, og når vi først skulle miste Bison var det godt at det skjedde her hjemme og ikke midt i turistfella i Benidorm. Men heretter lukker vi porten også på dagtid, for stikkeblomster og skarpe steiner stopper tydeligvis ikke en toåring med uvanlig sterk utferdstrang. Vi har ikke lyst til å stifte nærmere bekjentskap med det spanske barnevernet, gitt, selv om det sikkert er hyggelige folk. Og jeg fikk verdens beste klem av en liten, redd tass med skjelvende underleppe som sa at han aaaldri skulle gå alene mer.

… som om han husker på det, neste gang han ser noe spennende rundt neste sving 😉

*******************************

Og som et litt malplassert PS: Det er ferietid, vi logger av og koser oss i vår lille boble og alt det der… men jeg må si at denne saken i VG gjorde meg usigelig trist. Vi har diskutert i sofakroken i kveld, snakket om hvor farlig vold faktisk er (duh, liksom. Men det har vært flere episoder i mediene i det siste der man blir sittende og lure på om farene ved slåssing rett og slett er underkommunisert), hvilket ansvar man har som ufrivillig tilskuer, spekulert og hatt tankeeksperimenter, hva om hvis om du havner borti en tilsvarende situasjon en dag… Fotballhuet spilte kamp mot Holmlia uka etter. Da var det ingenting i avisene ennå, men da manglet de altså en spiller. 16 år, det er rett og slett forferdelig trist 🙁

2 tanker om “Dag 21

    • Ja, heldigvis! Men jeg blir jo litt matt av minstemann. Han har liksom ingen sperrer 😀 Det gjelder å passe på absolutt hele tiden. Men vi kan trøste oss med at neste gang vi kommer hit er dette stadiet forhåpentligvis tilbakelagt. Det håper jeg virkelig!!

Det er stengt for kommentarer.