Hverdag, helt uvanlig hverdag.

… og snipp snapp snute, så var ferien ute, og kjerringa havnet i minus både på timer og overskudd. Konklusjon: kjerring- og ikke minst bloggen hennes- tåler ikke hverdag.

Turbo fikk besøk av kjæresten sin en ettermiddag. Jeppsi peppsi, hun har fått seg kjæreste, som attpåtil liker mine pannekaker med blåbærsyltetøy! Dette er på vei hjem, de to prikkene langt borte er Turbo og hennes venn som ruller nedover bakken, og den tredje er masete lillebror som løper etter og vil være med. Bare å bli vant til dette, jenta mi!

Neida, så ille er det ikke. Men vi fikk en uventet hektisk start på hverdagen, med besøk fra Japan og lekeavtaler hjemme hos oss, med fotballkamper og danseopptredner (og konsert i morgen, men det skal bli meg en glede. Er så spent på å høre hva NUSO har fått til på en uke! Heldigvis rekker eldstejenta å komme etter jobbseminaret hun er på denne helga… #fåttungersomgårpåjobbseminar #gammal). Møter på jobb og en dæsj omgangssyke blandet inn i moroa.

Jeg hadde forventet en myk start, men sånn ble det ikke helt i år 😉 Jaja. Like greit å få den rett i fleisen, kanskje, for nå er det uansett bare en uke igjen til skolestart og det braker løs for alvor.

Selv om noen av oss er i gang allerede. Morgentur til barnehagen, og det slår meg nok en gang hvor lang minstejenta har blitt. Lang, og veslevoksen!

Ja, og i tillegg til alt over, har vi nå nyheter fra Silkeveien. Før dere spretter champagnen og lar jubelen stå i taket: vi er langt, langt fra noen beslutning ennå. Faktisk har sakens vending den siste uka vært mer krevende enn hyggelig. For å forklare litt nærmere:

Tanken var jo å presentere vår prosess til Gutt X gjennom en rekke bloggposter, for å forklare saksgangen og kanskje «reklamere litt» for de barna det ikke er mange i kø for å adoptere. Neste post på programmet skulle være en forklaring på diagnoseskjemaet og hva slags tanker man gjør seg i en sånn prosess. Faktisk rakk jeg å skrive den ferdig, men omtrent tre sekunder senere gikk det slag i slag med regelendringer i det aktuelle landet, oppslag om at foreninger i Norge vurderer å avslutte samarbeidet, etc etc. Dette er utrolig komplisert og kjedelig å skrive om (for ikke å snakke om å lese om), så for å ta kortversjonen: Silkeveien er antagelig fremdeles åpen for oss hvis vi ønsker det, og reglendringene er egentlig til vår fordel, men tar tid å implementere. Jeg tror endringene vil gjøre det enklere og raskere på sikt, men innen den tid er det formelle samarbeidet med dette landet antagelig avsluttet- ergo ingen vits i å reklamere for noe som snart ikke finnes.

Slik saken står nå er det vanskelig for norske/europeiske foreninger å finne «matcher» på lista vi søker på, fordi den allerede er støvsuget. Dette er tre hundre prosent frustrerende. Barna finnes, barna venter, vi venter, men det er vanskelig å få tak i dem fordi de allerede er låst hos andre (uten nødvendigvis å ha aktuelle familier der, så det bare forsinker prosessen). De returneres til den felles lista med jevne mellomrom, men blir fort plukket opp igjen og låst på nytt. Er ikke vår saksbehandler inne akkurat når Gutt X er «innom» lista, så er han borte igjen. Det finnes muligheter til å omgå dette systemet, men de faller godt utenfor hva konservative myndigheter setter pris på, for å si det sånn.

Samtidig er jo sammentreffet merkelig nok: av landene de norske foreningene samarbeider med, så er det bare ett eller to land som ville godtatt en så stor familie som vår. Og ett av dem, et av de mest aktive, hører til i vår forening. Det har jeg vel nevnt før, med en slags naiv overraskelse over at Gutt X både kunne være i en aldersklasse vi ikke trodde vi kvalifiserte til, og i et helt annet land enn vi søkte på. Naivt, fordi jeg trodde at flere muligheter var utelukkende positivt og ikke helt skjønte at VI måtte ta et aktivt valg. Men det viser seg at det er opp til oss. Og å velge noe, innebærer som kjent også å velge bort noe annet.

… det måtte nesten skje før eller siden, når saken står som den gjør: en liten kar fra det andre programmet, som faller inn under det diagnoseskjemaet vi har sendt inn for Silkeveien, havner på «barn som søker foreldre»-siden og har blitt stående i hele sommer.

Snakk om å møte seg selv i døra. Skal vi be om å se papirene hans, helt uforpliktende? Eller skal vi ikke? Det var tross alt Silkeveien vi søkte på, det er der vi har en nesten unik kulturell kompetanse, såpass unik at vi våget å tenke tanken på et av de mange «store» barna som er vanskeligere å finne familie til (hadde det stått mellom to ukjente land, ville dette ikke vært like vanskelig, men her har vi rent objektivt sett en ekstra fordel i forhold til Silkeveien, en fordel som ikke minst kan komme Gutt X til gode). Gudene skal vite at det er nok av dem, for det er de yngste og friskeste som går først, og vi har virkelig ikke noe smalt diagnoseskjema. Men nei, det har vist seg å være vanskelig likevel, «det kommer til å ta tid, faktisk har det gått enda saktere i det siste» osv osv. Og nå sitter det altså en liten, lubben blidfis i toddler-alder fra et annet kontinent og venter på at noen vil melde seg.

Det blir kaos av sånt. For hva veier tyngst? Hva blir minst feil? Hvilke faktorer- som tid, hentereise, etnisitet, språk, tålmodighet, kompetanse- er viktig, og hva er bare tull? Er vi egentlig bare utålmodige? Vi var jo enige om å ikke ta det første og beste. Men hva hvis det første faktisk er det beste, i den grad noe er «best»? Hvordan vet man det?? Og hva hvis tid faktisk er en relevant faktor- for det tar på å leve i et evig prosjekt uten noen sluttdato. Hva er de følelsesmessige implikasjonene for et barn ved å komme til en så stor familie som vår, og se helt annerledes ut? Kanskje det ikke er noen (for han har jo alltids meg, haha, så kan vi være annerledes sammen)? Den hentereisen jeg så for meg, der alle ungene fikk stifte bekjentskap med en del av sin egen historie og kultur, blir kanskje byttet ut med en reise til et land vi ikke aner noe om, annet enn at det er særdeles fargerikt og sammensatt, med en blodig historie og fantastisk natur og kultur. Er det et tap? Det føles som et tap, jeg har sett dette for meg i hodet hundre ganger- ungene på toppen av muren eller foran keiserpalasset. Men kanskje vi vinner noe også, noe helt annet? At det er et privilegium å ha en liten flik av vår felles familiehistorie et annet sted? Og dette er jo detaljer, egentlig, det er livet sammen som er viktig. Kanskje den lille gutten, hvis vi ikke melder oss, blir snappet opp av en familie i Sverige eller Nederland som har en bakgrunn som passer akkurat ham perfekt, bedre enn vi gjør- mens vi venter litt til og får en perfekt match på Silkeveien? Everybody happy ever after. Eller kanskje ikke.

Vårt ja til ham, er et nei til den lille seksåringen vi har sett for oss i enden av Silkeveien, som også er helt reell og kanskje ikke har så lett for å bli plassert i en familie, og som ville passet ekstra godt hos oss. På den annen side er det Gutt Y som er foran oss her og nå, og medisinsk sett antagelig er på den lettere siden av det vi har sagt at vi kan klare (og lettere å få godkjent enn en seksåring). En beslutning om å være tålmodig og se hva som skjer, er et nei til ham, og lykke til på reisen, lille venn, håper du finner noen som passer en gang. Hvem trenger oss mest? Det får vi aldri vite, og kanskje det er feil ende å begynne i uansett. Det impliserer en form for saviorisme jeg ikke vil være bekjent av (ja, jeg er redd for å tolkes i den retning!), for jeg vet veldig godt at det er vi som er de heldige, ikke Gutt X.

I ekte kontrollfrik-stil har jeg prøvd å sette opp et regnestykke ( 😀 ), men det er altfor mange ukjente. Jeg har snakket med tigget HanDerOppe om et sånt skråsikkert svar som virker så vanlig i på den andre siden av dammen: God told me this og God told me that. This is God’s will. I just know it is. Jeg vet liksom ingenting jeg, og er inderlig klar over menneskenes iboende tendens til å se det de vil se og høre det de vil høre. Ikke er det hjelp i Gubben heller, han er like usikker, stakkars.

Etter hundre forsikringer fra vår fantastiske saksbehandler om at vi ikke forplikter oss til noe og at ting må føles riktig, ikke bare være riktig i hodet, og at mange har vært i denne båten før oss- våget vi å be om papirene. De er nå sendt til medisinsk evaluering, så kan vi i alle fall begynne i den enden. Harde fakta. Dukker det opp kompliserte, underliggende problemstillinger som gjør ham uaktuell for oss, er jo saken grei (eller, det er den jo ikke, den er strengt tatt fryktelig ugrei. Men da vet vi hva vi må gjøre). Gjør det ikke det, så… håper vi at vi kommer fram til det som er riktig, her i Alt-Føles-Feil-jungelen. Gjerne før vi har revet av oss alt håret.

Oppdateringer kommer, men jeg kan på forhånd (og etterskudd) bare be om unnskyldning for tåkeprat og runde formuleringer. Dette er en delikat prosess, og selv om jeg gjerne deler egne tanker, bekymringer, frustrasjoner og gleder, er det tryggest å holde seg på den forsiktige siden når det gjelder konkrete opplysninger. Beklager dette. Kommer vi så langt som til at vi reiser noe sted og papirene er underskrevet, kan vi lette litt på sløret. Men sensitive personopplysninger skal behandles med forsiktighet både på og utenfor nettet (jeg grøsser når jeg ser hva folk finner på å legge ut av bilder og beskrivelser under fullt navn i diverse Facebookgrupper, for eksempel 😮 )

Så ja. Det var første jobbuka, liksom! *gapskratt* Litt sjuk, veldig travelt på jobb, alle ettermiddager opptatt med besøk på den ene eller andre måten, og en god dose sjelekval på toppen av det hele. Det er jo nesten så den Ultraviktige Diskusjonen Om Skolesekk med niåringen drukner i det hele, men det er greia med tilværelsen i et hus stappfullt av små mennesker: det finnes ikke detaljer, og niåringens sekke-kvaler fortjener å tas på alvor selv om mamma har hodet fullt av andre ting.

To be continued, både på sekkenivå og andre nivåer, og innimellom galskapen gleder jeg meg over de delene av hverdagen som faktisk ER hverdagslige!

Åh, så deilig! Et syn for såre mammaøyne. Snart klare til avspark nå i høstens første seriekamp. Jeg har savnet det, seks uker fotballfri er mer enn lenge nok!

4 tanker om “Hverdag, helt uvanlig hverdag.

  1. Åh, for en tankehaug dette må innebære, og uten fasitsvar er det vanskelig å legge vekk også! Og selv om det er på en helt annen måte kjente jeg meg veldig igjen i det du sier om å leve i et evig tanke- og følelseskrevende prosjekt uten kjent sluttdato! Lykke til med alle vurderingene, jeg misunner dere ikke…

    Og velkommen tilbake til hverdagen, håper den holder seg relativt håndterbar på de fleste arenaer!

    • Takk takk! «Håndterbar på de fleste arenaer» høres bra ut, jeg går for den! 🙂

      Tankehaug var rette ordet. Smått og stort, hulter til bulter. Det er vel noe av det mest kompliserte jeg har vært borti hittil (tunge avgjørelser, vonde avgjørelser, been there, done that. Men å virkelig ikke vite hva som er riktig, på noen som helst slags måte, den var ny, gitt! Men men. Kommer tid, kommer vei- ellerno’ sånt!

      Og jeg kan levende se for meg at du kjenner følelsen av «tanke- og følelseskrevende prosjekt uten kjent sluttdato»! Hurra for at den er forbi (og takk for at du er et levende eksempel på at man overlever slike ting også)!! 😀

  2. Men kanskje gutt y er helt perfekt for deres familie?

    Men jeg skjønner godt valgets kvaler. Dette er jo et valg som dere må leve med på godt og ondt resten av livet

    • Det er akkurat det. Og ikke minst tanken på at vi «frarøver» Gutt X den muligheten vi egentlig gikk for. Selv om det er noe herk å få tak i disse filene, er det egentlig mer enn nok av barn som venter. Det er nok akkurat der det er vanskeligst for min del. «Nei se her, nå fant vi noe som er enklere og kjappere for oss, da ditcher vi den opprinnelige idéen!»… 🙁

      Samtidig kan det godt hende Gutt Y passer perfekt. Og spiller det egentlig noen rolle hvor barnet kommer fra? Blir det ikke i ytterste konsekvens det samme? Et barn er et barn, liksom.

      Nei huff, nå begynner jeg igjen, ser du! 😀 Farlig å sette i gang tankerekka, da bare baller det på seg. Men i dag får vi svar fra den ene legen som har sett på papirene. Det andre kommer nok i løpet av uka. Så fort vi har det, vet vi veldig mye mer (håper jeg, håper jeg, håper jeg!)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *