She’s got the look!

For de fleste som ble født på slutten av 70- eller begynnelsen av 80-tallet bringer overskriftene tanken umiddelbart i retning av Roxette og den smått uforståelige låta som herjet hitlistene i… 1989? 1991?

She’s got the look

She’s got the look

What in the world could make a brown-eyed girl go blue?

When everything I’ll ever do, I’ll do for you?

And I go na-na-na-na-na…

Mitt «look» er av et ganske annet kaliber. Mitt look er den helt spesielle og lett gjenkjennelige blandingen av irritasjon, sinne, oppgitthet og… latter, som bare småunger er i stand til å frambringe.

Vi har hatt en fin lørdag. Den startet i sjutida, da jeg tuslet opp i stua og fant mannen min på sofaen under et ullteppe, med en unge på toppen av sofaen og den andre halvveis under teppet hans med føttene oppå pappas skulder. Deretter gikk det slag i slag, med oboist som skulle kjøres til lørdagsskolen halv ni, unger som skulle til frisøren halv ett (Turbo sovnet i frisørstolen, ny tvilsom rekord!), og en fotballkamp halv tre (som endte med tap, men med et langt bedre resultat enn grisebanken de fikk før sommeren). Og mellom frisørbesøket og fotballkampen bestemte vi oss for å gjøre det samme som andre helsesløve, småtrøtte småbarnsforeldre gjør på en lørdag: vi gikk på McDonald’s. Helt uten dårlig samvittighet.

Dagens kamp. Vel, det regnet i alle fall ikke, slik det gjorde på juniorkampen på torsdag som ikke var ferdig før halv elleve på kvelden! Hæsjtægg våtkaldoginnmaritrøtt

Men- der var vi ikke alene, gitt! Gubben fikk buksert Bisons vogn med sovende Turbo oppi ned trappetrinnene, mens jeg løp etter Bison som var på jakt etter de h*lsikes ballongene (WHY, McDonald’s, WHY??) og hele gjengen fikk til slutt ramlet ned ved et ledig bord. Vi vakte ikke oppsikt en gang, siden eldstejenta var på jobb og Fotballhuet løp rundt oppe på Nordre Åsen for å være varm nok til å gå på nok et ydmykende nederlag mot laget som tar imot alle avdankede nestenstjerner fra naboklubben i eliteserien. Altså hadde vi bare med oss fire unger, og det er det ingen som legger merke til. I hvert fall ikke når nabobordet har en stor rullestol med et multihandikappet barn på 10-12 år oppi og tre småsøsken (det kan ikke seriøst være trillinger??!) på alder med The Terrible Two springende rundt.

Mens en snill storebror gjeter Bison rundt i lokalet blir jeg sittende og observere mor og far ved siden av oss. Snille og omsorgsfulle, de tørker sikkel av barnet i rullestolen og plukker opp sugerøret til lillesøster nummer én og finner mer ketsjup til lillesøster nummer to som brygger opp til raseristorm. Innimellom tar de seg en kjapp slurk kaffe fra pappkoppene sine. Pene folk i fine klær, men hun med litt for lang ettervekst (kjenner jeg følelsen eller kjenner jeg følelsen?!), han med litt for langt hår (ditto) og begynnende gubbemage (dobbeltditto) under skjorta som neppe har sett et strykejern denne lørdagen rett etter ferieslutt og jobbstart. De smiler slitent mot hverandre idet minstebror setter i et vræl og prøver å knuse glassdørene ut mot gågata utenfor fordi han vil le-he-hee-keeee nå!

Gubben veiver fra køen, han vil ha bærehjelp til våre fire kilo søppelmat og tre liter brus (juice til de minste, det skal vi ha!), og på de fire meterne bort passerer jeg én klassisk Tussi-lookalike-alenefar som forsøker å muntre opp en sur femåring med en lekefigur i plast fra Happy Meal’en, og en rødmende asiatisk dame som drar på en sutrete treåring som overhodet ikke har sansen for konseptet «vente i kø» og tydelig uttrykk for nettopp dét. I mellomtiden står mor fra det første paret og fysisk blokkerer veien ut av sjappa mens minstegutten ligger på gulvet foran henne, krøllet sammen til en liten, illsint, hylende ball og far i familien nok en gang omsorgsfullt tørker det eldste barnet under haka, rufser det i håret og gir et kyss på kinnet, og prøver å få de to gjenstridige småjentene til å sitte stille, i hvert fall til de har spist ferdig pommes frites’en. Vær så snill da, Frida. Kan du høre etter når jeg snakker til deg?

Og det er da jeg legger merke til det. The look. Dama foran døra er i utgangspunktet irritert, oppgitt, sinna, flau over å lage så mye styr. Hun vet at alle ser på henne (det er ikke helt sant, for det er mer enn nok av andre folk som også tiltrekker seg oppmerksomhet *stirre olmt i retning Bison og ballongene*), og hun bare… gir opp. Slår ut med armene og himler med øya og tenker vel, det er som det er. Han gir seg snart. Folk får bare tenke som de vil. Dessuten er han egentlig en fin gutt. Bare ikke akkurat nå.

The look.

Vi får til slutt servert alle det de skal ha, med visse justeringer (ingen sylteagurk til niåringen, trettenåringen synes søtpotetchipsene smaker mugg og vil bytte med noen, og så videre, og så videre). Og ikke før nyter vi et kvart millisekund stillhet og ro, før en nyankommet unge stikker hodet opp over skilleveggen og blir sittende og stirre på meg med trillrunde øyne mens jeg spiser. Hei du. Ja, bare stirr. Det er så koselig så, å spise under full overvåkning. Glad for å tilby litt underholdning, ass, bare kos deg.

Og jeg scanner lokalet. Tar inn oss alle. Gjengen som ikke vandrer i kunstgallerier eller nyter en lunsj  med utsikt og hvitvin og stimulerende samtaler. Gjengen som havnet på McDonalds. Den asiatiske treåringen som har sluttet å sutre og begynt å hyle. Tussi-faren med Happy Meal-boksen. Moren foran døra, vel vitende om at folk ser på henne og tenker «Det hadde jo vært en fordel å være litt konsekvent, da!» og andre sånne dusteting som er så lette å lire av seg når man står trygt plassert utenfor situasjonen. Og når moren til slutt får roet den illsinte tassen som vil ut og geleidet ham tilbake til bordet, setter hun seg ned med et sukk og tar kaffekoppen mannen rekker henne med et takknemlig blikk og et kjapt stryk over den krøllete skjorta hans.

Og helt uventet kjenner jeg en voldsom ømhet for alle disse slitne folka, jeg får lyst til å reise meg og skrike: Folkens, vi kunne vært lykkelige! Uten ettervekst og slappe bicepser, uten ketsjupsøl og sikkel og konstant dårlig samvittighet fordi vi alltid kunne gjort mer, kunne gjort det bedre, burde vært flinkere og dyktigere og mer effektive. Vi kunne ha sovet! Vi kunne kanskje til og med hatt sex!

… men jeg gjør det ikke, og impulsen blir raskt overkjørt av en boblende latter. For vi ER jo lykkelige. Litt slitne, grå i trynet, lei av andres blikk og raske meninger, pinlig klar over bilringene som henger over den litt for trange buksa du kjøpte på salg for fire år siden som var fin DA men ikke er fin NÅ og enda pinligere klar over at du ikke har vasket bak badekaret på minst tre år. Småbarnslivet i Norge 2017 er ikke noe å klage over, men det er rimelig langt fra The Kardashians. Men det er som det er, slik livet alltid er som det er, for småbarnsfamilier og storbarnsfamilier og stefamilier og ingenbarnsfamilier, gamle bestemødre, festglade studenter, nyskilte saksbehandlere i fiskeridepartementet, ungkarer med stresskoffert på Tjuvholmen og absolutt alle andre. Good bits and bad bits.

Good bit.

Bad bit.

Og når sikkelet og ketsjupen er tørket opp, når slåssingen om den ene ballongen som ikke sprakk er over, når de små krapylene er ferdige med å hyle og ligger søtt i sengene sine etter å ha erklært deg for den besteste mammaen i hele verden og du har fått tusen klemmer, står paradokset der i all sin kraftfulle virkelighet: Det er jo tross alt sånn vi vil ha det. The look kommer til å melde seg igjen (og igjen, og igjen!), livet er til tider en evighetsmaskin av flaue øyeblikk og oppgitte situasjoner, men det gullet som er i grusen glimrer heldigvis sterkt nok til at totalen kommer ut i pluss. For de fleste, i hvert fall.

And we go na-na-na-na-na….! 😀