En aldeles merkunderlig følelse

Ja, altså, vi var på ballett. Barnedans. Barneballett, whatever, jeg er jammen ikke sikker på hvilket kurs og hvilken fargekode det har, men Turbo og jeg var altså på dansetime, slik vi alltid er lørdag klokka ti.

Turbo i full gallopp over gulvet i dansestudioet i sjette etasje. Jeg måtte se nøye på dette bildet, hun ser så lang ut!

Bison danser ikke dette året, noe jeg får like dårlig samvittighet for hver lørdag. Men på vårparten i fjor ble det tydelig at han hadde «vokst ut» av småbarnsgruppa og ikke hadde så mye å hente der lenger. Og så fort det blir snakk om 3-4-åringer er det jo total jentedominans, Elsa og Anna og rosa tyllskjørt alle veier. I tillegg gikk vi i høst inn for å få Bison inn i musikkgruppesporet, så han har én aktivitet i uka han også- i arbeidstiden på tirsdager, bless mormor! Etter en totalvurdering av behovet for organiserte aktiviteter (særdeles moderat for en treåring, men i og med at Turbo er så travel er det viktig å ikke forskjellsbehandle), jenteedominansen på dansegruppa (Bison blir jo allerede overkjørt av Søstrene Sisters 24/7), sannsynligheten for at han vil begynne på sport etterhvert i tillegg til musikken (høy, selv om det slett ikke er sikkert at det blir fotball), samt tid (vi _prøver_ å ikke overlesse lørdagene, det er hektisk nok som det er) og økonomi (musikkgruppa er inni hampen dyr, og det gis ingen søskenrabatt. Altså senker vi OMK-posten med noen skarve hundrelapper i semesteret mot å øke den andre med langt over fire laken, pluss oboistens nye orkester- og teorigrupper samme sted som jeg ikke aner hva koster. Digresjon fra digresjonen, jeg ser mulighetene til å jobbe redusert etter permisjonen skrumpe drastisk for hver morsomme, aktivitetsfylte dag som går, særlig etter at attenåringen nå har fått overta hybelen som vi tidligere tjente en god slump på hver måned…).

Uansett. Hver lørdag får jeg dårlig samvittighet, først for Bison som er hjemme og sannsynligvis er lykkelig og tanketomt oppbevart foran Dandabøssj (Thunderbirds) i stedet for å Utvikle Seg Som Menneske, mens min elskede mann er i gang med et matprosjekt som «lager seg selv» (kodeordet hans for noe han må bruke halve dagen på, sånn egentlig). Deretter for de to små guttene som står utenfor døra og venter på timen når Turbo er ferdig, for de ville sikkert satt pris på en liten Kristoffer til i sjøen av Elsa’er og prinsesser. Og på vei ned trappa til første etasje innser jeg at jeg også har sviktet resten av verden, våre feministiske formødre og likhetsidealet, åpenhet og toleranse og sannsynligvis også alenemødre, syriske flyktninger og Nelson Mandela, siden jeg på sett og vis har forutsatt at det er et problem for min treårige sønn å være alene med masse jenter. Hva for slags arkaisk tankegods er det jeg bærer rundt på, hæ? Ved bunnen av trappa treffer jeg min mellomste datter, som ligner en skjør, tander alv i det pastellfargede dansetøyet sitt, som nå minner mest om en kjønnsdefinert tvangstrøye. «GÅ UT OG MEKK PÅ EN TRAKTOR, DA, JENTE!» får jeg lyst til å rope, bare for å vise at jeg ikke er like tankeløs som jeg føler meg.

Dansesøstrene Sisters før første time, fremdeles med vanlige klær på. Ballerinaen er ikke ferdig før 14:30. Hun kunne nesten like gjerne melde flytting hit.

Men alt dette pjattet fører oss tilbake til Turbos dansetime. Dansetimer for fireåringer er hakket mer avansert enn for treåringene, men følger det samme vante sporet. Hilse-sang, ballongdans, lage statuer, hoppe over «elva» og så videre, og så videre. Foreldrene følger det samme sporet, de også. Noen ser morgenfriske og sporty ut i Kari Traa-tights og tar det tydeligvis som en liten treningsøkt for seg selv. Så har du trøtte fedre med hentesveis og sidrumpa bukser, og en ufiks dame i utvaska-bukse-og-hullete-genser-uniformen (yours truly). Vi danser ballongdans, vi lager stoooore bevegelser, vi ruller rundt på gulvet, og midt i Waka Waka slår det meg at…

… at!!!! (!)…

… at jeg føler meg opplagt. Uthvilt! Jeg later ikke som om det er gøy å danse til Shakira, det ER gøy (Korreksjon: det er gøy til vanlig også. Men det er mer den matte, blasse, småtrøtte gleden som ofte ledsages av Pampers, legoklosser og Byggmester Bob). Beina går, de føles ikke blytunge. Hodet er ikke fullt av bomull, som det vanligvis er.

Milde himmel, når kjente jeg sist på den følelsen? Det er lenge siden, det. Faktisk må det dreie seg om bortimot fem år. Graviditet er som kjent ingen fest, bortsett fra i graviditetsbøker og hos noen få heldige, og fra lille Turbospira satt og fram til nå, med unntak av 22 timer i jula 2016 da huset var helt tomt, har det gått i en evig runddans av søvnmangel, sene kvelder, tidlige morgener, jobb, kjøring og henting, barnedans og fotballkamper og kakebaking og tjo og hei. Selv feriene er mer action enn avslapning. Masse, masse moro. Veldig, veldig slitsomt. Helt, fullstendig selvvalgt.

Torsdag ettermiddag etter musikkgruppe, trøtt frøken på vei hjem, fuelled by Burger King pancakes…

Men lørdag 23. september 2017 klokka 10:25 vrikker jeg på rumpa og hopper rundt i den ufikse genseren min uten en følelse av at jeg heller ville sovet, hvis det hadde vært et alternativ. Wow! I løpet av de tidligere årene har lengselen etter søvn vært en trofast følgesvenn. På jobb, på styremøter, på korøvelser, over vaskebøtta (ikke minst over vaskebøtta), i personalsamtaler med sjefen min, foran Stjernekamp med ungene, til og med når Gubben og jeg deler et (sjeldent) intimt øyeblikk. Livet kan være fint, det kan være spennende, det kan være skummelt, det kan være intenst, men like under overflaten ligger det alltid et Zzzzzz, åh, så deilig det ville vært å ta seg en lur! Det har vært en konstant følelse av å være tre timer bakpå. Nesten oppegående, men aldri helt på topp. I den grad jeg har en topp. Jeg begynte å tro at den var borte for alltid, at jeg var for evig topp-løs. Men nei, waka waka, altså!

Så hva gjør man da, når stjerneskuddet faller og paradiset åpenbarer seg, du har tatt noen smarte livsgrep, de minste ungene ikke er sååå små lenger og det mest uteglade barnet er parkert i underetasjen med muligheter for å ha venninner på besøk (300% bedre enn at hun drar på besøk og kommer hjem sent. Definitivt verdt hver krone!), og du faktisk står der og føler deg opplagt?

Det ER opplagt: du går på’n igjen med en unge til. Moahahah! 😀

(heldigvis er ikke det nest siste avsnittet helt sant. Grunnen til at jeg var så opplagt, handler ikke om at livet plutselig har funnet en balanse som nå vil komme under akutt press fra Gutt Y. Det er- takk og lov- langt mer prosaisk enn som så: jeg sovnet samtidig med Bison på torsdag og la meg før klokka ti på fredag. Da må selv Zombie-Helle føle seg noenlunde OK på den påfølgende lørdagen.

Dessuten ble det med det ene glimtet. Før jeg fikk vent meg til tanken om å være glad, energisk og struttende av tiltakslyst og pågangsmot, ventet det et foreldremøte, en tur ned i byen med en liten gutt som skulle på teater og en som skulle til postkontoret, en omgang med vaskebøtta og fire henteseanser med bil- den siste venter fremdeles og er ikke ferdig før siste bane ankommer i halv ett-tiden, og nå er overskuddet som blåst bort igjen. Heldigvis.

Søndagen blir med andre ord akkurat som den skal være- helt, fullstendig, zombieaktig ordinær. God lørdagskveld!)

… og noen ganger er det helt all right! Regner med at Bison tar seg en tur inn i denne i morgen også 🙂

3 tanker om “En aldeles merkunderlig følelse

  1. Haha, fantastisk konklusjon! Og skulle noe endre seg, og følelsen av opplagthet bli vedvarende på grensa til slitsom før gutt y kommer i hus og krever sitt, så kan du alltids holde meg med selskap våken på nattestid 😉 Hilsen ikke akkurat Søvnløs i Seattle, men søvnløs hval på Skedsmokorset 😛

    • Søvnløs på Skedsmokorset er da litt eksotisk, det også? Kunne nesten vært en film, det! 😉

      Men uff, det er ikke noe særlig å være søvnløs hval. Du har all min sympati. Takk for tilbudet om å ha noen å henge sammen med på nattestid, men jeg må innrømme at jeg håper jeg slipper 😀

      • Jeg håper egentlig også du slipper altså! Og selv om søvnen generelt er litt ustabil om dagen, så later det heldigvis til at det ikke er hver natt jeg må sitte på kjøkkenet og se på lastebilene dundre opp mot lagerbygget i nærheten!

Det er stengt for kommentarer.