Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

Grått og vått. Morgentur med Dogg på en søndag.

  • Tanker om uka som gikk:

— Rytmen begynner å sette seg nå, med unntak av oboisten som er med på to forskjellige orkesterprosjekter med månedlig, varierende timeplan, pluss at han er med på diverse enkeltstående ting. For en som er nærmest avhengig av at ting tikker regelmessig av gårde representerer dette en ikke ubetydelig utfordring, men det har- bank i bordet- ikke skåret seg hittil.

Jobb- greit nok… mye å gjøre, men ikke for mye, og jeg sitter på min egen plass- da klager jeg ikke! Husarbeid- lettere kaotisk, men bedre enn på lenge. Humør- slett ikke dårlig. Vær- ganske dårlig, men kunne også vært enda verre.

Alt i alt en godkjent uke!

 

  • Vi spiser:

— Gubbens kokte høner (det ER godt, altså, selv om det ikke høres sånn ut. Kombinert med nudelsuppe eller frikassé er gamle, seige høner rene delikatessene). Torsk for å være litt sunne, gnocchi som tilbehør fordi det dukket opp i matkassen vår og er utrolig digg, og ikke minst…

Kake! Fireåringen min elsker å bake, og vil helst gjøre det hver dag. Denne uka startet gnålet allerede på mandag, men jeg klarte å dytte på det helt til søndag. Opprinnelig ville hun bake «Sjokoladekake med krem og vaniljekrem og Nonstop og jordbær, og Bison skal få jordbæret som står midt på fordi han er minst». Men det var visst ingen krise at jeg nedskalerte litt.

Siden dette er en blogg har jeg dekorert i bakgrunnen for mine kjære lesere. Utvasket Manchester United-sengetøy, samt pledd og olabukser til tørk over gelender og trappegrind blir den hotteste interiørtrenden i 2018!

 

  • Ser på:

— En gang for mange år siden, da de to eldste var små og jeg sto i en bitteliten leilighet på Tøyen og prøvde å lage middag med en unge hengende i hvert buksebein, forlot jeg min selvpålagte «Kun Barne-TV klokka seks»-filosofi med et brak. Eller, det var egentlig moren min som var den utløsende årsak. Som lærer i barneskolen med spes ped og ca hundre års erfaring er det ikke ofte jeg avfeier råd fra den kanten. Og en dag da jeg klagde over hvor vanskelig det var å få laget mat eller tatt oppvasken (dette var før oppvaskmaskinens tid), spurte hun forundret hvorfor jeg ikke bare satte på en film.

Satte på en FILM? Fysjom! Helle (23) ville for all del ikke falle i «Ung mor setter unga foran TV’en for å få fred»-fella, og ville instinktivt avvise alle råd i den retning. Men moren min hadde et poeng. Matlagingen var ikke akkurat noe koselig fellesprosjekt, det var stress, mas og sutrete unger som gjorde stadig utfall mot kjeler med kokende vann. Hvorfor ikke gjøre det litt enklere for oss alle? Men hvordan unngå den dårlige samvittigheten over Postman Pat tre ganger på en dag (igjen, husk at dette praktisk talt var steinalderen. Glem NRK Super, Netflix, iPad og lagrede filmer på Getboxen. Valget sto mellom VHS eller repriser av Reisesjekken på TVNorge!)

Da jeg fremdeles bodde hjemme hos min far og stemor, så vi stort sett to ting på TV: engelske krimserier og naturfilmer. Den engelske krim’en utgikk av naturlige årsaker, men kanskje naturprogrammer kunne være et greit kompromiss? Og slik gikk det til at jeg oppdaget at også små barn kunne ha stor glede av naturfilmer. Unga satt som fjetret og så på øgler og bavianer og hvaler. Mor fikk lage middag i fred, med semi-god samvittighet siden de tross alt så på noe ordentlig.

Nå, femten år senere, er det på’n igjen. Planeten vår II sendes på NRK på søndager, og The Terrible Two får se på opptakene. Noen ganger trenger de litt forklaringer, for Frode Stang snakker nok mer til femtiåringer enn til femåringer, men alt i alt synes de det er minst like spennende med ekte tigre som med Daniel Tiger. Anbefales (for femåringer og femtiåringer og alle andre aldre!).

 

  • Leser:

Mamoko for minstemann, slik lurer jeg ham til å fortelle for meg og bruke språket mer aktivt. Han er også veldig glad i bøkene om Brillebjørn, og kan «lese» for meg med dårlig skjult stolthet.

— Min snart fjortis-sønn har fått påtvunget seg en kort engelsk utgave av Les Misérables, siden vi skal på forestillingen i november. Greit å vite sånn ca hva stykket handler om, og så blir det engelsktrening i tillegg. To fluer i ett smekk! 😉

— Selv har jeg bøker av Jussi Adler-Olsen, Ralph Giordano og Jørn Lier Horst liggende ved senga, men leser jeg i dem? Nei.

 

  • Hører på:

— Fotballhuet som tråkler seg igjennom Bachs preludium i C-dur.

— I en litt annen ende av skalaen, en åttitallsperle som av en eller annen grunn passer perfekt til regnvåte vindusviskere når man er ute på kjøre- og hentetur om høsten.

Pata Pata av Miriam Makeba. Åpen for tolkning, denne 😀 Og så er den jo fryktelig cathy, da!

 

  • Føler meg:

— Trøtt. Haha. Det ble med det ene blaffet i forrige innlegg, gitt.

Hvis det var én ting jeg skulle endre på her hjemme, så ville det vært minstemanns hang til å stå opp i halv seks-tiden både lørdag og søndag, for deretter å sove til halv sju på mandag. Hvorfor, hvorfor, hvorfor?!

Jepp, jeg er trøtt- men glad. Den voldsomme overload-følelsen er borte, og selv om det fremdeles er en kvart million ting å ordne, huske og ta stilling til kjennes det ikke som om jeg holder på å drukne på daglig basis. Fremgang, absolutt!

 

  • Stresser med:

— Attester og papirer. Siden vi nå har «byttet land» i forhold til Silkeveien, og hele den evinnelige bunken med notariserte dokumenter for lengst er sendt (og oversatt… og stemplet… til ingen nytte *snufs*), må vi pent begynne innsamlingen på nytt. Heldigvis krever ikke dette landet like voldsomme mengder papirarbeid, men det er nok å ta av. Setter som foreløpig mål å være ferdig med innsamlingen i løpet av høstferieuka.

Når alt det papirmessige er i boks, gjenstår det «bare» å vente. Det blir vel nesten verre!

 

  • Gleder meg til:

— Høstferie. Jeg har nøyaktig null dager fri, men ungene får en pust i bakken med skolefri og aktivitetspauser, og det smitter over på oss. Dessuten synes jeg det er så koselig på ungenes vegne at de fyker opp og ned på hytta og tilbringer et varierende antall dager i fjellet nå på høsten. Bålkos, vakre farger og frisk luft. Det er bra!

 

  • Snakker med ungene om:

— Det er klassisk. Mandag morra, høy puls, løper inn på bussen, hodet fullt av ting som skulle vært gjort i går. Pling i telefonen: «Hei, det er Trine. Var det sånn at Tiril skulle bli med dere på hytta?».

Øh. Hva i all verden. Høstferien er langt fra spikret og jeg har ALDRI tilbudt meg å ta med noen ekstra barn når jeg ikke selv har fri en gang. Jeg skuler bort på sidemannen min, dvs sidejenta mi, som raskt slår blikket ned. Skyldig. Igjen!

Antagelig var det bare en dårlig gjennomtenkt tanke fra min datter, som ble møtt av en minst like entusiastisk venninne, og før det nådde moren hennes hadde det blitt til «Du kan helt sikkert bli med oss på hytta». Dette er ett eksempel av minst 300 fra den siste tiden, hvorav alle har endt med at jeg må ringe og sende meldinger og beklage og gjøre nye avtaler (det skal sies at jeg også mottar en del lignende henvendelser, så dette er nok ganske så alderstypisk)

Altså, det er koselig med barn som løper fra det ene huset til det andre, avtaler seg imellom, er sosiale irl og ikke bare på nett. Men åtte-ni-tiåringer som orger og styrer på egenhånd har ikke alltid oversikten over konsekvensene av hva de setter i gang og tror at ting ordner seg av seg selv. Glade barn glemmer lekser, spilletimer, at de var sååå syke tidligere på dagen, at pappa skal på møte og mamma må legge lillebror, at rommet ser ut som en regelrett svinesti, eller aller verst, at de allerede har laget en annen avtale. Slike detaljer er irrelevante for en fjerdeklassing med et løselig forhold til tid og praktikaliteter- men ikke for alle oss rundt.

Det var tid for enda en Samtale. Nennsom og respektfull for ikke å tråkke på såre tær, men likevel så bestemt at det ikke var mulig å misforstå: det er koselig å lage ekstra avtaler, men du må spørre oss først.

 

  • Ukas Value For The Money:

— For de som ikke er fotballinteresserte, «Value for the money» er et kjent uttrykk for et prinsipp som stammer fra Manchester Uniteds store trenerlegende, Sir Alex Ferguson. For vår del materialiserte dette seg i en bursdagsinvitasjon fra musikkgruppe-kurset småungene går på, der vi fikk både kake, handlenett til de voksne, og ballonger til de små. Skulle bare mangle, humret Gubben, til den prisen der. Men moro var det, og det er tydelig at de koser seg med opplegget.

 

  • Ukas helt:

— Min eldste datter, som kom hjem fra skolen på fredag i elendig form. Tre ukers hangling hadde «endelig» slått ut i full blomst, med feber, sår hals, null stemme og dundrende hodepine. Det er sjelden jeg ser henne så pjusk, men på fredag var det ille. Så ille at jeg fikk lekt litt mamma igjen, faktisk, noe som var veldig hyggelig. Uansett, problemet var at hun hadde sin første jobb for utvekslingsorganisasjonen på lørdag. Den jobben hun hadde stresset så fælt med å få, og som hadde så trangt nåløye. Første oppdrag, åtte timer i strekk, med en lønnsutbetaling som tilsvarer mange oppdrag på sykehjemmet der hun vanligvis jobber.

Hva mener vi? At man skal være hjemme når man er syk, selvfølgelig. Men… jeg skjønner at denne satt langt inne. Spesielt fordi det var første gang hun skulle jobbe for dem. Det blir liksom noe annet hvis du har møtt trofast opp ørten ganger tidligere og så blir syk. Å være syk første dagen, uansett hvor reelt det er, føles ikke bra.

Prinsipper er til for å fravikes, dagen etter var hun på plass med Paracet innabords og uniform på kroppen, med mors fulle velsignelse. Kom seg igjennom åtte timer, og hadde en lærerik dag. Nå er hun snart klar for første intervju. Hurra for Eldstejenta!

— Og en liten helt fra forrige uke: Bison sluttet med smokk. Vi har forberedt oss lenge, snakket om å bli tre år, å være stor gutt, at bare babyer kan ha smokk. Han var rimelig klar. Så klar du kan bli som treåring, i hvert fall.

Det gikk akkurat som forventet. En veldig dramatisk leggestund der jeg ble alvorlig bekymret for om gutten har iboende depressive tendenser, litt småsutring kvelden etter, og det var det. Han har spurt noen ganger innimellom, men godtar forklaringen vår om at han har sluttet nå. Og innimellom kommer det, ledsaget av et stolt glis, «Jeg har slutta med okka, jeg! For jeg er STOR!». Mission accomplished! 🙂

 

  • Ukas Uaktuelle:

— 2013-barna, altså Turbo & kompisene hennes, er nå store nok til å være målgruppe for diverse aktiviteter. Da jeg hentet i barnehagen forleden dag, hang det en glad, fargerik lapp på plassen hennes. BLI MED PÅ HOCKEYSKOLE! Morsomt og utviklende for gutter og jenter! Introkurs starter i oktober, møt opp!

Men de lurer ikke meg. Hockey, altså. Det er sikkert kjempegøy, og siden jeg allerede har nattsvart samvittighet over å ha oppdratt dansejenter og fotballgutter kunne det vært fristende å la Turbo prøve. Men jeg vet bedre. En kollega av meg har hatt hockeybarn og forteller om lørdager som får mine til å blekne. Og jeg har ikke tall på hvor mange av Fotballhuets lagkompiser som startet med begge deler som femåringer, for bare å gi opp et år eller to senere. Hockey er som fotball, bare med mye mer utstyr, enda særere treningstider, og enda lengre vei til bortekampene. Takk, men nei takk.

 

  • Ukas Thriller:

— Let’s face it: den aller første festen, i betydningen videregående skole-festen, er alltid litt nervepirrende. Ikke før har sjokket lagt seg over å ha en attenåring i hus (som jo per def er voksen, selv om jeg på langt nær har sluppet tøylene riktig ennå), før det er på’n igjen med en sekstenåring som virkelig ikke er tørr bak øra. Nå er jo husets førstis heldigvis sportsinteressert og treningsglad, men vi har jo alle lest om håpløse, naive foreldre! Desto større lettelse over å få ham hjem relativt tidlig og i klink edru tilstand. Måtte det fortsette sånn!

 

  • Ukas familieprosjekt:

— Som alle vet er jeg smått opphengt i dette med at familiefølelse ikke lager seg selv. Vi merker det veldig godt, nå som de eldste er så store og skal i alle retninger bestandig. Det er så enkelt og greit å holde på rutiner når ungene er små og du har kontroll. Jo eldre de blir, jo verre blir det. Jeg trøster meg med tanken på at på julaften er alle hjemme (!) og vi av og til spiser middag sammen, hele gjengen (hadde vært fint å bytte ut «av og til» med «ofte», men per i dag er det dessverre ikke sånn).

Men nå er jeg altså i gang med et miniprosjekt for de minste: baderutialer med system. Inspirert av Elisabeth Foss har jeg gått til innkjøp av halvannen kilo Epsom-salt, og kombinert med lusekam, rim og regler skal dette bli et søndags- og onsdags-rituale med kvalitetstid for de minste. For i motsetning til Fru Foss har vi ikke sjans til å gjøre dette hver kveld, et par ganger i uka får duge.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Skritt, pust, kost, legg deg tidlig og tøm innboksen hver dag. Vi gleder oss til helg og høstferie, og skal prøve å huske at hybelen blir inntatt glade ungdommer på fredagskvelden og vi har lovet å bestille pizza.

Noe sier meg at vi kommer til å huske på dette omtrent et kvarter i forveien, men… det ordner seg nok. Hvis ikke får jeg lukte på Epsom-saltet mitt, tenke positive tanker, og nyte det som er den vakre høsten. Den stygge er her før vi vet ordet av det 😉

 

5 tanker om “Mandagstanker

  1. Altså, jeg vet det er litt rart å henge seg mest opp i en liten bisetning her altså, men må bare berømme deg for å minne på de rareste ting fra «gamledager» – denne gangen Reisesjekken! Det var virkelig noe jeg hadde fortrengt at fantes, og som sannsynligvis hadde vært utrolig kleint og litt morsomt å se igjen 😉

    Skritt – pust – kost, lykke til med innspurt fram mot høstferie! Jeg heier på dere som alltid!

    • Tusen takk, Trine. Heiing kommer godt med!

      Haha, Reisesjekken, ja. Vi så jo aldri på det, mine foreldre syntes det var et «tulleprogram». Noe som vel ikke er så langt fra sannheten. Men jeg husker det godt, for det var nytt og spennende og litt eksotisk, og Helge Hammelow Berg var jo overalt i mediene som den superkjendisen han var 😀 Haha. Det var gode, gamle tider det. Åttitallet i mitt hjerte!

  2. Her er også Epsom-salt kjøpt inn. I og med at badekar er en mangel (!) på badet skal det brukes i fotbad. Jeg har hørt det er bra og i tillegg rikt på magnesium, som vi ofte mangler.
    Jeg har bodd i Epsom, men visste ikke før nå de hadde eget salt. ??

    Med tanke på deres aktivitetsnivå hadde jeg blitt imponert over hele gjengen samlet til middag hver dag. Men jeg har stor forståelse for ditt ønske om å få det til.

    • Ja… det hadde vært så hyggelig om felles middager var regelen heller enn unntaket. I tillegg til det sentimentale ved det, dukker det støtt og stadig opp linker i newsfeeden min om studier som viser at manglende felles måltider fører både til kriminalitet og narkotikamisbruk og fandenoghansoldemor 🙁 Jeg frykter det verste, med en sønn som blir buret inne for voldsbruk og knivstikking, og står der i tiltaleboksen og hylte «DET ER MORRA MI SIN FEIL! VI SPISTE ALDRI MIDDAG SAMMEN!» 😉 Men, jeg får trøste meg med at det skjer dann og vann- og det er i det minste ikke alltid den samme som mangler, det blir litt «musikal chairs» etter hvem som skal på hvilken øvelse eller trening den dagen, eller har lovet seg bort til kinotur med venner (sønnen i tiltaleboksen kunne, når jeg tenker meg om, like gjerne hylt «MORRA MI SA ALDRI JA TIL KINO MED KLASSEKAMERATER, IKKE RART JEG BLE ET SOSIALT UTSKUDD!». Damned if you do, damned if you don’t!

      Har du bodd i Epsom uten å vite om saltet? Da er det jammen på tide å prøve det nå 🙂 Vi får teste ut på hver vår kant, og se hva dommen blir!

      • Jeg tror det er mer enn manglende familiemiddager som har skylden hvis noen havner på skråplanet. Man kan ha familiefølelse, bli sett og ha det fint uten det, selvom det er et pluss.

        Pinlig, ikke sant. Godt for alt man lærer 30 år etter jeg bodde der. ?

Det er stengt for kommentarer.