God Jul, hilsen Bertram’s Bygge Service

(juridisk disclaimer: det finnes selvsagt ikke noe firma som heter Bertram’s Bygge Service. Jeg håper i alle fall det ikke finnes noe firma som heter Bertram’s Bygge Service! Hvis livets tilfeldigheter nok en gang rotter seg sammen mot meg og et slikt firma faktisk eksisterer, så er det likevel ikke det firmaet vi har brukt. Speideræresord!

Det bør også understrekes at jeg ikke har noe som helst imot polakker, verken i hagen min eller ellers, og bare litt imot ord delings syken, og min fordomsfulle harselering med det sistnevnte betyr på ingen måte at jeg tror det er representativt for bygge bransj… eh, byggebransjen. Sånn, da var det på det rene!)

 

Det er en dårlig skjult hemmelighet at jeg kanskje er Norges mest motstrebende huseier. Som barn/ungdom havnet jeg i noen år så isolert som et rekkehus. Jeg husker fremdeles skrekken ved å være alene hjemme etter mørkets frembrudd- noe som får foreldrene mine til å virke sløvere enn de fortjener, men husk nå på at det alltid er mørkt i Norge etter arbeidstid halve året- og redselen for å se et forvrengt fjes presset opp mot de store vinduene i stua. Den uhyggelige tilværelsen på bakkeplan, liksom. Jeg husker også hagen, som stort sett var en kilde til frustrasjon mer enn til glede, med blomsterbed så fulle av leire at ingenting ville gro. Vi hadde også et gigantisk grantre midt på plenen, som sugde til seg all næring og effektivt tok livet av alt gresset rundt.

Men deretter og opp igjennom ungdomstiden og voksenlivet har livet funnet sted i leiligheter, og det har fungert aldeles utmerket. Bytt ut ugressinfisert hage med blomsterkasser der plantene vokser der de skal. Glem utvendig vedlikehold og snømåking. Større feil? Ring vaktmesteren. Riktnok hørte jeg naboene tisse om natten i den siste blokka jeg bodde i- en eller annen merkelig konstruksjon i rørene, for det var ellers ikke lytt mellom leilighetene i det hele tatt- men det var en liten pris å betale. Dessuten synes jeg gamle, skjeve bygårder har en langt større sjarm enn little boxes, all the same.

Hvem skulle trodd at livet skulle ende opp her, med et ukomfortabelt høyt huslån, evig hagebekymring og sist men ikke minst Vi i Villa i posten flere ganger i året (det siste der er virkelig pinlig, men Gubben insisterer på at medlemskapet er verdt… ettellerannet). Men sånn blir det når man pådrar seg det ene barnet etter det andre og finner ut at skikkelig store leiligheter bare finnes i to deler av byen- ved endestasjonen av linje 5, noe som gir nesten en times pendlevei totalt med ti minutters gange på begge sider, eller på langt mer sentrale Frogner, men her er problemet at tre av de seks rommene er stuer og leiligheten uansett er minst fem millioner for dyr.

Anyways. Det var her vi havnet, og alt i alt synes jeg vi har et koselig hus. Bortsett fra rotet. Og at de forrige eierne malte alt utendørs, inkludert takrenner og smijernsgelendere og postkassestativ og mur. For ikke å forglemme det evige vedlikeholdsgnålet som aldri tar slutt. Siden vi flyttet inn har vi hatt en rekke mer eller mindre mislykkede prosjekter på egenhånd, men denne gangen skrapte vi sammen litt pæng, beit i gresset og ringte Bertram. Vann skal du ha respekt for når du har ansvaret for et hus, særlig vann som er der det ikke skal være. Bertram var raskt på pletten med en kontrakt, og forduftet deretter fullstendig mens fire-fem effektive og blide polakker har tråkket rundt i hagen og på verandaen og klatret rundt på stillaser den siste uka (en uventet bonuseffekt her er at byggebilen, materialet og stillasene skjuler alle eskene og plankene og de svarte søppelsekkene som har pyntet inngangspartiet siden september siden vi ikke har fått surret oss til Grønmo. Nå ser det bare ut som det er byggefolka som holder på!).

Og det er her vi endelig kommer til poenget! Mine snart ni års erfaring som huseier gir meg i høyden kompetanse til å gi ett eneste råd til andre blokkjenter som forviller seg ut i samme ukjente terreng.

Rådet er: ikke reparer noe. Bare… la være.

OK, jeg innser at strutsetaktikk er et dårlig råd. Tross alt har jeg sett et hus råtne på rot før, og det er ikke pent (og helt elendig økonomistyring). Ting må selvfølgelig gjøres.

Men akkurat her og nå fremstår rådet som den reneste genistrek, både praktisk og økonomisk. Ikke er det en spesielt uvanlig situasjon heller- det er jo en klassisk erfaring at hvis du først hyrer inn en elektriker for å fikse A, så finner han feil på B, C og D, også. Ber du verkstedet sjekke bremsene, finner de gjerne en feil i instrumentpanelet også (nei, lokale VW-verksted, jeg har IKKE TILGITT DERE for at dere lurte Oslos minst bilkyndige person til å bytte ut hele det hersens instrumentpanelet bare på grunn av en ubetydelig lyspærefeil).

Og ber du Bertram’s Bygge Service om å skifte takrenna, fordi den lekker, og derfor er nødt til å skiftes ut til den nette sum av 45 000 kroner (mitt sjarmerende hus er bygget på en skråtomt av det dramatiske slaget, har en million vinkler og er klemt mot en nabomur på den ene siden. Ingen jobb for glade amatører, med andre ord), tar Bertram seg naturligvis en liten spasertur på taket og gir oss følgende valg som årets tiårets lille førjulsgave:

  • Vi kan bytte beslag på mønet, flikke på noen steder med ny takpapp og nye taksteiner (så mye for de dritdyre glaserte taksteinene som megleren påsto skulle vare en mannsalder! Men jøss, han skrøt jo av sjøutsikt også, som irl består av en liten stripe Oslofjord som kun er synlig når trærne er vinternakne. Vi burde jo tatt den mannsalderen med en klype salt) og nytt beslag rundt pipa for 150 000. Pluss moms.

– eller –

  • Skifte hele taket. Pris: 350 000. Ja, også en dæsj moms på toppen der også.

Det virkelig triste i denne historien er at vi på ingen måte mistenker Bertram for å prøve å utnytte situasjonen. Antagelig har han fullstendig rett, og det tredje opplagte alternativet- fikse takrenna og blåse i resten- er den sikre veien til et morkent, ubeboelig og usalgbart hus innen vi får ut fingeren for å gjøre noe nesten gang. For dét skjer ikke hvert år!

Men det er liksom ikke ønskebeskjeden å få noen gang, og særlig ikke i slutten av november. Tror jeg må innse at det endelige rådet vil lyde: ikke be om en reparasjon til X antall kroner med mindre du egentlig har lyst til å kvitte deg med minst det dobbelte. For det kommer mer! Oh yes, det kommer alltid mer.

God Jul til herr Sløv og fru Lettlurt,

Varme og vann tette jule klemmer fra Bertram, Wojceck, Andrzej og Antonin!

2 tanker om “God Jul, hilsen Bertram’s Bygge Service

  1. O ja, det där känner jag igen. Hantverkare som tittar på huset och skakar på huvudet medan priset går upp för varje skakning och nytt ingrepp.

    Än värre är när de inte dyker upp som avtalat, gör annat på tiden eller är helt omöjliga att göra med.

    • Se, der har jeg gått glipp av en kommentar. WordPress har gått over til kun å varsle om spammen og ikke noe annet, beklager det!

      Men ja, du kjenner igjen dette du også? Det er liksom så utrolig unfair play, de vet og kan alt og vi kan veldig lite, og må nesten bare stole på rådene vi får. Jeg velger å tro at folk er grunnleggende redelige, men det er ikke til å unngå at man tenker sitt når prisen plutselig fyker i været og det oppdages «nye» problemer både her og der 😀 Men Bertram & co dukket trofast opp til de var ferdige, det skal de ha! Som du påpeker er det ikke alltid det skjer, og å sitte og vente på noen som aldri kommer er jo toppen av bortkastet tid…!

Det er stengt for kommentarer.