Julejamring ;)

Advarsel: sutre-alarm. Det ble begått en aldri så liten jinx i forrige innlegg, med lovnader om julefred, juleglede og godt humør. Vi har ikke kommet lenger enn til dag 2 i desember før mor ligger paddeflat og hulkende på gulvet og ønsker den forbaska julestria langt pokkerivold….

Neida, så ille er det ikke. Slett ikke.

Men jule-entusiasmen og «dette har vi jeg da nesten kontroll på»-følelsen har fått seg et solid skudd for baugen, og vi skriver til min store skrekk bare andre desember. Hvordan skal dette gå?

Men ok. Ikke få panikk. Pust med magen, og analyser!

Det som er bra:

Har fått fikset kalender. Helt ferdig, dagen før 1. desember. Det høres kanskje selvsagt ut, men det har hendt i tidligere år at halvparten av lukene har hatt innhold og resten har blitt fylt på underveis. Det er ingen krise, det finnes barn som lider langt verre skjebner (og det var ikke et forsøk på å være morsom), men det gir helt klart en ekstra dæsj spenning når hele kalenderen er ferdig samtidig, særlig for de yngste som får se HELE kalendervidunderet henge der i all sin prakt.

Dessuten er jeg megastolt over kreativiteten min når det gjaldt å få de verste umulighetene fast i kalenderlukene sine. Spisepinner vil aldri vinne noen interiørpris, men de funker!

Andre viktige ting jeg har fikset er blant annet å prøve et kreativt triks for å blokke ut et par feilkjøpte fotballsko (feilkjøp og feilkjøp, hvordan i all verden skal en halvgammal dame vite at Medusae er trangere i størrelsen enn Nemeziz)? Esken hadde minstemann forlengst trashet for å lage båt, det var tilbudsvare, vanskelig å få solgt videre. Så vi prøver å vide dem ut. Funker ikke det, gir jeg dem til sportsklubben Sterling og kjøper nye. Alt annet enn at de blir stående i boden og samle støv. Fotballsko-moten- kitchy navn inkludert- skifter fortere enn målene går baklengs inn hos Viking, så det er ikke akkurat noe poeng å la skoene i størrelse 44 stå og vente på Bison.

 

Jeg har vannet sviblene så de ikke dauer, min stemor og jeg var på oboistens OMK-julekonsert og mormor på åpen dansedag med Ballerinaen, jeg har danset med Turbo og vi var til og med innom bondegårdens åpne juledag der vi bakte noen kakemenn og spiste vafler med iskalde, klissete små fingre (og fireåringen fikk et trøtthetsindusert raserianfall av den særlig høylydte sorten på vei hjem. Rett utenfor inngangen. Bæljet og hylte, og det er i slike situasjoner at jeg er uendelig glad for min manns rynker og mitt eget grånende hår).

Mens det fremdeles hersket idyll, hehe. Men utendørs baking æ’kke bare lett, altså. Damen i den gule vesten hadde som jobb å stå der og varme opp deigklumpene som ble iskalde og ukjevlelige i løpet av to minutter 😉

Det er dessuten en hel masse annet som har skjedd siden siste «Torsdagstanke»- oppsummeringsinnlegg. Jeg begynte på en kladd, men nå er den så gammel at den snart er utdatert, haha. Uansett, nevner i fleng- en fantastisk konsert med Little Steven sammen med moren min. Virkelig artig, og FOR et band! Vi har fått mail om pianokonsert for eldstemann (hurra, det er lenge siden sist!), som ikke kræsjer med noe annet (dobbelt hurra, og bank i bordet!), kaaaanskje-med-140-forbehold noe spennende nytt om Silkeveien, tentamnene er i boks og de fleste er fornøyde, vi har fikset alle julegavene…

Ta-daa! OK, dette er en spøk. Håper jeg, i hvert fall. VI har i det minste fikset vår lille bit av dorulldugnaden til niende klasses skoletur!

Og ikke minst, mormor med sin organiseringsiver og IKEA-kompetanse har laget orden og reda i de barnerommene som hadde behov for slikt. Nå er det så mye lettere for beboerne å holde orden der, og vi har fått rensket opp i en hel masse gammel moro som lå og tok opp plass overalt. Hurra for mormor!

Jeg husket utviklingssamtalen med ballettlæreren i dag, det veier (nesten) opp for fotballforeldremøtet vi glemte på mandag. Vi kunne uansett ikke ha gått, siden en av oss måtte gå på obokonserten.

Vi har også lånt hengeren, og regner med å kunne levere den (tom) tilbake før jul, så vi fjerner de siste restene av snekker- og hageavfall fra inngangspartiet. Det har stått der siden september. Det ER på tide!

Alt i alt går vi inn i desember med en hel masse avkryssede bokser. Særlig med tanke på at fram til 9. november gikk vi rundt med en slags formening om at desember i år var praktisk talt avlyst, siden vi ikke ville være i landet uansett. Å heise seg opp etter nakkehårene etter den beskjeden, og sette i gang med julestria og business as usual likevel, det klapper jeg meg på skuldra for. Likevel sitter jeg altså på en lørdagskveld i desember og sutrer. Hvorfor?

Det som ikke er like bra:

På denne ene lørdagen som ikke var 100% overbooket fra før av, presterte jeg å overbooke meg selv. Lille Bison og jeg skulle på barneteater på Sagene, ut fra en velment tanke om at han ikke får være med på Reisen til julestjernen og han fortjener også en liten happening sammen med mamma. Men tidsskjemaet sprakk- litt min feil fordi jeg var søvndrukken og uoppmerksom etter en post-ballett-cowboystrekk. Litt min manns feil fordi han på vei ut i bilen bare måtte organisere en hel haug med andre ting- og da vi ankom lokalet fire minutter etter start hadde Bison sovnet, stakkars. Bortkastet tid og bortkastede penger, skuffet gutt og skuffet, mislykket mamma.

Følelsen av å aldri, aldri, aldri komme noe i nærheten av i mål med huslige sysler, fordi den lille rest-energien som er mellom jobb og barn blir brukt på å bare ta det aller nødvendigste.

Dårlig samvittighet over mennesker jeg skulle besøkt. Virkelig dårlig samvittighet, så dette punktet må prioriteres opp.

Resten av desember er ikke bare travel, det er tidvis et mareritt. Jeg bruker nå helt ekstremt mye tankekraft og energi på oboisten, noe jeg en vakker dag (kanskje i jule»ferien», ha ha bloody ha. Ja, jeg er skammelig klar over den passiv-aggressive bruken av fnutter her, men jeg har nettopp blitt pålagt ekstra vertinneplikter på selveste julaften) skal forklare nærmere rett og slett fordi det er et interessant fenomen som er verdt en forklaring. Jeg veit jeg alltid sier at jeg skal komme tilbake til ting og sjelden gjør det :(Men akkurat her må jeg til pers før eller siden, og formulere hvorfor akkurat denne biten av hverdagslogistikken får ta en så fremtredende og nesten umulig plass.

G16 er nå historie, og G18 har bestemt seg for å ikke ha foreldre i den lukkede gruppa. På sett og vis skjønner jeg dem godt. De er nesten voksne og har ofte god kontroll selv. På den annen side gir det deg følelsen av å leve med en evig joker i logistikkplanleggingen, siden den jevne 17-åring ikke helt ser problemet med at det «kanskje» er kamp når vi har planlagt å besøke bestemor eller skal på konsert.

Neste helg er av typen som gir deg akutt vondt i magen, og for min del går det over i en uke der jeg vikarierer for en kollega, noe som vil si konstant høye skulrde og at uka etterpå går med til å få gjort alt av mitt eget arbeid jeg ikke rakk uka før. O glede.

Nevnte jeg at jeg er syk? Måtte gå hjem fra jobben i går- dog ikke uten å tatt en lang omvei for å hente instrumentet til Turbo på ett sted og vinterskoene til eldstesønnen på et annet, mama is as mamastuff does– og har hodepine og feber. Forhåpentligvis er det ikke smittsomt, ellers risikerer vi å smitte alle med sjokoladekaken som må bakes til Turbos julekonsert i morgen, der vi skal løpe innom en bursdag på vei hjem mens oboisten må forte seg til seminar (som jeg sa ja til uten å tenke på at han allerede var satt opp på speidernes julegrantenning samtidig. Søren klype. Jeg er streng der, vi prioriterer alltid det vi har sagt ja til først. Men det forsvant totalt ut av hodet mitt, selv om den stygge adventsgrisen med tre bein prøvde å fortelle meg at det var julegrantenning første søndag i desember. Jeg var vel så stressa at jeg ikke hørte etter)

Mannen min. Ikke noe galt med mannen min, han gjør som han alltid gjør: kjører og henter, kjører og henter, lager middag og kjører og henter. Resten av tiden tilbringer han bak dataskjermen, mer eller mindre hele døgnet, imponerende uberørt av trøtte småbarn eller oppvask på benken. Dette skyldes verken latskap eller ondskap fra hans side, bless him, jobben har lesset på med møter og workshops før jul og han er fremdeles ganske fersk i rollen. Dette er virkelig ikke hans feil, han gjør det han er nødt til å gjøre, og det vet jeg. Men neste uke må han tilbringe noen dager i Grimstad, av alle steder, og selv om jeg til vanlig ikke har noe imot å styre skuta alene kjenner jeg litt på den sure kjerringfølelsen av at han Jobber Med Viktige Ting, og resten får bare ordne seg selv (aka ordnes av kona). I disse dager er «resten» i overkant mye.

Uke 26! Uke 26 tegner allerede til å bli et problem, og jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det. Jepp, jeg vet at det er i juni. Og der… ser vi at perspektivet begynner å bli borte, stress-symptomet over alle stress-symptomer, for det har ingenting for seg å blande alle bekymringer, store og små, fjerne og akutte, viktige og lite viktige, i en eneste stor bolle og være like stressa over alt sammen. Vekk med uke 26, over på det som er her og nå:

Dette skjer når du vasker hvite skjorter og ballettstrømpebukser samtidig.

Det er mulig løsningen på denne misèren er like vanskelig som den er genial: slå av maskinen, gå og legge seg, starte på ny frisk i morgen. For selv jeg ser at det står mer over streken enn under streken. Og lang erfaring tilsier at det meste lar seg løse.

Det ordner seg, det ordner seg. Det ordnet seg i fjor, og i 2015, og i 2014. En dag av gangen, og plutselig ramler hele den stappmette familien ut av døra på Hai Café etter skolens julesangaften, noe som for alvor markerer startskuddet på juleferien.

Subsidiært kan jeg alltids prøve å muntre meg selv opp med bilde av et esel, siden det snart er jul!

Er det noen som vet hvorfor man tar slike bilder? Jeg har sikkert hundrevis, og er neppe alene om det. Meningsløse, litt ufokuserte, uskarpe og dårlig komponerte bilder av helt vanlige dyr som du kan finne et godt bilde av i et hvilket som helst oppslagsverk. Det får bli en filosofisk nøtt for en annen dag.

God lørdag til dere som er innom, og ikke minst god første adventssøndag i morgen. Med eller uten alle lysene på plass og krans på døra (vår har, passende nok, blåst ned i løpet av dagen. Er det rart jeg føler verden er imot meg? 😀 )

5 tanker om “Julejamring ;)

  1. Skritt pust kost! En klok dame fortalte meg om den mentaliteten og kan trenge en påminnelse i disse dager – sammen med god bedring!

    Jeg minner meg selv på det samme, i en tid der alt kjennes ut som et langt døgn og målet på suksess er å ha kommet gjennom et døgn til, bonus hvis dusj og en tur ut døra har skjedd… Dette tvillinglivet er brutalt!!

    • Tusen takk og takk det samme! Dere er helt rå, og har min store beundring! Håper dagene inneholder tur ut ofte nok til at du ikke blir helt kokelimonke, og husk: de gamle vikingene dusjet bare til jul 😀 (men, det er jo deilig å få dusjet for sin egen del… men ikke stress!).

      Skritt, pust, kost. En dag av gangen. For deg og for meg- og så håper vi at jula blir levelig tross alt 🙂

      • Det blir nok jul i år også, både hos dere og oss! Og må innrømme det er vilt å høre fra deg med seks (!) at du synes vi er rå!! <3

    • Klisjeer er jo klisjeer av en grunn 🙂 Når man virrer som verst og gjør alt hundre ganger verre med eget stress og hyperventilering, så er å puste dypt og rolig det beste rådet som er! I desember skal det pustes, alle juleansvarlige burde utrope desember til årets offisielle pustemåned!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *