Ordknapp onsdag

Desember.

Til jobb i mørket…

 

… og hjem i mørket. Nesten, i hvert fall. Et svakt rosaskjær, ganske sikkert kunstig, fikk meg til å stanse på vei over t-banesporene og knipse et kjapt bilde.

Vi svimer rundt i halvmørket mesteparten av tida. Eller helmørket. Mørkt på vei til speideren, mørkt på vei fra trening. Mørkt til og fra jobben, dagslyset ser du knapt når du har kontorvindu inn mot bakgården.

Men det gjør ikke noe. Desembermørket er fint. Der januar er kald og hard og krevende, bærer desembermørket bud om varme kvelder i sofakroken, om fyr på peisen, duft av pepperkaker og ribbe og julerøkelse… og grantre, vi må ikke glemme grantreet. Desembermørket er ganske sikkert ikke kvalitativt annerledes enn januarmørket (eller er det noen meteorologer innom som kan arrestere meg?), men du verden hvilken forskjell forventningen utgjør på måten det oppfattes. Selv en sommerelskende frysepinn som har gode grunner til å synes sommeren er tjue ganger lettere enn vinteren kan kose seg i desembermørket.

Dagene flyr, i dag var det endelig Bisons tur til å trekke kalenderen, han har holdt på å sprekke av spenning siden første desember. Dagene flyr, vi suser av gårde mellom jobb og skole, siste ballettime, siste fiolintime, siste generalprøve før julekonsert, vi bærer på fruktfat og sjokoladekaker og små, innpakkede, skjøre hemmeligheter fra barnehagen, mens attenåringen som heldigvis ikke hadde kyssesyken likevel knasker penicilin i håp om å kunne sitte på flyet når det letter mot Paris i morgen.

Men innimellom dette kan vi hvile i treminuttersbolker, trekke pusten på vei i halvmørket, la blikket vandre langs snødekte grener, så langt fra sommerens muntre fargespill.

Det er ikke så verst, faktisk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *