… og heisann, 2018. Que pasa?

2. januar, og mor sitter trygt plantet i sofaen, kun iført morgenkåpe, og ser ut på dette:

De kaotiske restene av en veldig hyggelig julefeiring. 🙂

Det finnes ikke noen mer hverdagslig dag i året, ikke en dag som så til de grader skriker ut at vi må sale på hesten og sparke i gang systemet, som 2. januar. Det er den ultimate blåmandagen, selv på en tirsdag. Skole og kulturskole starter også året med et smell, Bison har sitt første sangkurstime i dag og tre av ungene har spilletimer. Fotballen starter på torsdag. Det er vel egentlig bare dansingen som lar vente på seg dette året, de har ikke oppstart før i uke 3. Men ellers er det business as usual på de aller fleste fronter fra og med i dag.

Bortsett fra for meg. Jeg har pig out day i dag. En dag for å få være i fred, for å få puste litt, henge rundt og gjøre ingenting. Selvsagt er det mye jeg kunne ha gjort. Det er bare å gå inn i et hvilket som helst rom i huset, så ligger støvdotter eller vasketøy eller barnåler og skriker etter å bli tatt hånd om. Men i dag overhører jeg dem. Dette er mors lille hellige stund, noen få timer uten baluba, fiolingnikking, fulle t-banevogner, jobbtelefoner eller Stigespill, en liten forsikring mot å miste forstanden i denne alltid travle tilværelsen. Jeg var lur som la inn en slik dag mellom juleferien og starten på året. Det er nødvendig å trekke pusten litt, kjøpe en ny aktivitetskalender og tenke hmm, hva skjer nå?

2018 ligger blankt og løfterikt foran oss, men krydret med mange, store spørsmålstegn. Det aller største handler selvsagt om Silkeveien. Og har jeg ett håp for 2018, så må det være å få denne prosessen i boks, ferdig, finito. Jeg har sikkert tjatet om det før, men det er slitsomt å leve i en evigvarende «hva, hvis, når»-fase, der alt er så uavklart. Både med tanke på jobb, og alt det praktiske rundt en reise og et nytt familiemedlem som vil trenge annen oppfølging enn det vi har vært vant med. Men også privat. Jeg savner å vite at dette er familien vår, dette er det vi har, dette er det vi kan jobbe ut fra, og så kan vi legge planer utfra det. Så jeg krysser virkelig fingrene for at når jeg sitter her 2. januar 2019, så er alt dette ferdig og familien komplett.

Det er andre spørsmålstegn også. Vi har et barn som gjør seg ferdig på videregående, med tilhørende eksamensperiode og søkeprosess mot fremtidige studier. Vi har en førsteårs-vgs-elev som vurderer utveksling, eller kanskje ikke, eller kanskje likevel. Oboisten får et år som er like krevende som høsten i fjor, nå skal han søke fullt opptak i Unge Talenter, og så var det en viss skolegang som heller ikke skulle lide så mye under dette, var det ikke? Dette semesteret er ikke tiden for å ligge på latsiden, verken for avkommet eller deres foreldre. Dessuten har vi en konfirmasjon oppi her et sted, hvis han da ikke må dumpe på grunn av alt det musikalske fraværet… :-/

Jobb. Jobb er et katastrofeområde for seg selv, haha (hvis noen av mine kolleger er innom her, så les dette utsagnet med snille briller. Jeg er jo, som kjent, veldig glad i jobben min, men jeg får litt frysninger av det halvåret som ligger foran oss akkurat nå, og det er jeg neppe alene om). Vi skal altså flytte, bytte datasystem og ha hovedforhandlinger i løpet av noen få vårmåneder. Hva kan gå galt, liksom? Antagelig ingenting, for arbeidsplassen min består av folk som har en utrolig evne til å få ting til å ordne seg. Vi lander alltid på beina. Men det er ikke uten sommerfugler jeg går inn i vårhalvåret 2018.

Gubben går inn i 2018 med tilsvarende sommerfugler, men det er mest på det personlige jobbplanet. Ny stilling og nye muligheter, forhåpentligvis får han satt seg skikkelig i rollen sin og slipper å bruke fullt så mye tid på å lese seg opp og snekre presentasjoner og workshops. På planen står allerede en tur til Seattle i slutten av januar, konemor unner ham virkelig en skikkelig nerdetur med alt tilbehør, men hadde innerst inne satt pris på om den ikke var plassert i årets kaldeste, mørkeste og tyngste måned. Men men. Det skal nok ordne seg.

Vi begynte 2. januar med stjerneskudd, da, så det er ikke optimismen og entusiasmen det står på!

Ellers? Vi avsluttet 2017 på oppadgående trend. Fjoråret var på mange måter det året ting snudde for alvor. Fra å være mye bakpå og alltid på etterskudd, har vi snudd båten og kommet oss ajour med det meste. Det gjenstår fremdeles en god del nødvendig oppussing, men at vi fikk tatt takrennene og taket var en stor lettelse. Neste punkt på lista er enten det hvite badet, eller en ombygging av underetasjen så vi får ett rom til. Det skjer ikke noe på den fronten før nærmere sommeren, i hvert fall, men da må vi sette oss ned og finne ut hva som er viktigst. Men ellers kan vi fornøyd konstatere at hverdagen, det praktiske, det økonomiske, er der det skal være, og vi må bare fortsette i samme tralten, så blir 2018 et bra år også sånn sett.

Aller første punkt på denne planen er å pakke vekk jula skikkelig, ikke bare ta de nærmeste boksene og stappe alt oppi. Én boks til advent, til julebøkene mine (for nå skal de vekk, sees igjen i desember), gardiner og duker og slikt, en egen boks til den flotte nissesamlingen som ble utvidet med flere skatter fra barnehagen i år, en annen til all juletrepynten. Ordning och reda. Kontrollert nedpakking, så oppakkinga blir lettere til neste gang. Sånne ting høres så selvsagt ut, men det har vært veldig mange kjappe løsninger hos oss, på grunn av tidsmangel og konstant småstressa foreldre. Desto deiligere å se at livet begynner å sette seg, at vi stort sett har kontroll også på de små tingene som til sammen utgjør en hel del.

Ja, og så skal vi gjøre én møbelinvestering: vi skal kjøpe nytt stuebord. Det vi har er nå så morkent og lealaust og flekkete at det må på dynga (tips: SOLIDE bord med barn i hus. Ikke fancy, lekkert og skjørt). To be continued! #interiørbloggerwannabe

Minner fra jula nr. 1: julebadeskum fra Lush, og små, glade badeengler.

Juleminner, del 2: dessertrester etter nyttårsaften, dagen derpå.

Juleminner, del 3: Nå er jula snart over. Og godt er det. Vi har hatt en akkurat så rolig og avslappende jul som vi trengte, men en drøy uke holder. Særlig for de minste. Juleferien er markant annerledes enn sommerferien ene og alene på grunn av været. Kanskje det hadde vært annerledes hvis vi var en sånn «ut på skitur hver dag»- familie, men vi er ikke det. Dessuten har det for det meste vært is, regn og generelt ufyselig vær. De små trenger nok hverdagen sin igjen nå, ja!

Aktivitetene fortsetter på samme linje som før jul. Det eneste lyspunktet var at Turbo er gammel nok til å gå på lørdagsballett samtidig som Ballerinaen. Før jul hadde vi Turbo fra 10-11, så begynte Ballerinaen klokka 12. Nå begynner begge jentene klokka 12…

… så da benytter mor sjansen til å melde på Bison klokka 10! 😀 Stupid is as stupid does. Men han har fått være med et par ganger, og han koser seg så veldig med dansing når det er på et mer aldersadekvat nivå. Han hopper og turner og rister seg skikkelig løs, så hvorfor ikke? Han får brent av energi på lørdagene, vi får hyggelig tid sammen. Dessuten er det ikke rettferdig at han skal bli salderingspost på grunn av travle eldre søsken. Jeg står for valget, selv om Gubben rister smilende på hodet og lurer på hvorfor kona er allergisk mot fridager.

Likevel blir det lettere med aktivitetene etterhvert også. Når det blir lysere, kan niåringen- som straks er tiåring- reise mer selv og vi trenger ikke kjøre og hente fullt så mye. Mindre henting blir det også med større barn, når temperaturen blir varmere og kveldene lysere. Jeg henter villig vekk en fotballspiller som har trent utendørs i to timer i sludd og januarmørke, å fryse er ikke moro selv om du har blitt 17. Når januar har blitt til april og gutta rusler sammen mot bussen etter trening mens de ler og slafser kebab, er jeg overflødig også som taxisjåfør. Når dagene blir lysere blir fiolinpendlingen med småtrøtt fireåring noe annet enn det de er nå. Jeg gleder meg allerede.

Nyttårsforsetter? Dårlig med det. Det hender jeg har prøvd meg, men det går stort sett fløyten. Et slags mantra for 2018, da, Elizabeth Foss-style?

Ikke egentlig. Jeg liker for så vidt tanken om et utvalgt ord for det kommende året, men det eneste som er sikkert med 2018 er at det er usikkert. «Usikkerhet» i store bokstaver på peishylla er liksom ikke det beste budskapet, føler jeg.

Hmm. Fellesskap? Glede?

Fokus. Fokus er et bra ord, og jeg tror det er helt sentralt for oss i året som kommer, både sammen og hver for oss. 2018 ligger foran oss med en million baller i lufta, det gjelder å holde fokus. Samtidig er Glede også fint, fordi det er en påminnelse som kan være god å ha på lange, krevende dager eller i nervepirrende eksamensperioder. Antagelig kan jeg bare bestemme meg for å «tenke på det», og vips så er det februar og uansett for sent å gjøre noe med det (Utsettelse ville sånn sett vært passende ord for meg og peishylla mi, men det får være måte på ironi).

First things first, også i 2018. Det er på tide å bake brød og stikke ut for Bisons aller første sangkurstime, og vaske pentøyet før barnehagens juletrefest på torsdag. Jeg ønsker alle som måtte stikke innom en riktig god start på 2018, og ikke minst en enda bedre fortsettelse. Måtte det komme mye bra i alle retninger! 😀