etslagsnyttårsforsett.no

Så dukket det opp et nyttårsforsett likevel, selv om jeg egentlig har gitt dem opp 😉

I morgen skal vi rydde jula ut- i kontrollerte former, som jeg allerede har skrytt på meg og akter å gjennomføre!- , og hverdagen vil overta hus og beboere. Men vi beboerne har jo levd i hverdagen i nesten en uke allerede. Juleferien var ikke særlig lang i år, det ble et lite avbrekk, et pust i bakken, men så er det over og januar står der. Mørk, lang, kald.

Kjør forsiktig. Spøkelseskladden leker.

Fire dager med familien i vanlig rytme var alt som trengtes for å gi mor et skikkelig spark bak angående tidsbruk. Januar i år har kommet med sitt eget sett utfordringer, det er mange som trenger mye av meg akkurat nå. Små og store. Det høres ut som kriser og katastrofer har oppstått, men det er ikke tilfelle. Det er bare smått og stort som oppstår på veien fra hjelpeløst spedbarn til voksen mann eller kvinne. Det er så mye som skal læres, så mange situasjoner man havner i og valg man må ta. Man har forskjellige forutsetninger for det ene og det andre, og er det én eneste ting jeg har forbannet meg på er det at alle skal få det de trenger. Uten unntak. Særlig uten unntak «fordi dere har så mange søsken og mamma har ikke tid / orker ikke /er sliten / må gjøre noe annet». Ikke søren.

Dette må ikke forveksles med at jeg tar sikte på helikopterforeldrevirksomhet. Jeg grøsser på ryggen over uttalelser om at «jeg vil ikke ha flere enn ett barn, for da må jeg jo dele oppmerksomheten». Som om noen tok sin død av å ikke ha fokus på seg 24/7 (antagelig er det større risiko for høye terapiregninger i voksen alder hvis man vokser opp i den villfarelse at en selv er universets sentrum. Ikke dermed sagt at alle enebarn gjør det, det mener jeg overhodet ikke å insinuere. Sa enebarnet. Dæven, nå setter jeg ny rekord i forbehold og presiseringer 😀 ). Poenget er at jeg ikke tror det er skadelig på en flekk å dele oppmerksomheten, men når barn og unge trenger hjelp, råd eller veiledning skal de få det. På sine premisser, og selv om de ikke marsjerer rundt i huset med cymbaler og papirhatt og roper «JEG TRENGER HJEEEELP!» (ikke alle gjør det, nemlig, særlig ikke tenåringer)

Jeg antar at det jeg sikter til er at Gubben og jeg, småbarn og jobbstress til tross, ikke kan tillate oss å synke ned i sofaen og trekke på skuldrene, late som vi ikke ser hva som skjer fordi det er mer behagelig å melde seg ut for en stakket stund. Den Store Skrekken for meg, på veien fra 2,3 til 6 barn, har vært at de skal vokse opp med en følelse av at mamma og pappa ikke så meg. Da dropper jeg heller et par timer søvn og tar en ekstra kvadruppel espresso morgenen etter.

Noen trenger hjelp, andre trenger… litt mas. Men treåringer har aldri dårlig tid om morgenen, særlig ikke når det endelig har kommet snø!

Så mye som skal gjøres. Så mye jeg vil gjøre, mens jeg har sjansen, for ingen vet vel bedre enn Gubben og jeg hvor fort det går før det er denne jenta som skal kjøres på fest og trenger hjelp til å laste opp attester til en ny jobbsøknad. Alle de kjedelige småtingene, de er så viktige og forsvinner så fort.

Så ja. Jeg er en ettertraktet dame, om ikke på headhunterlistene til fancy firmaer så i hvert fall på Stigespill- , impresario- , motivator- , økonomiplanlegger, praktisk tilrettelegger- og leseopplæringsfeltet. For ikke å snakke om kose- og streng oppdrager-feltet, som gjerne er viktige for barn i småskolen som trenger en god del kos (selv om de er «store») og en god del korreksjon (fordi de ikke er så store likevel). Og har innmari lyst til å gå på skøyter snart.

Jobb er jobb, legging av de små tar den tiden det tar (litt for mye), det er masse praktikaliteter og timeplankræsjer og kommunikasjon som må ordnes, og så har vi to deadlines på Silkeveien. Vi er mer eller mindre fullt bestemt på å sende inn søknad på den nye tildelingen vi fikk, og da må vi snekre ny argumentasjon og ny dokumentasjon. Klarer vi (les: jeg) dette innen midten av januar, får vi svar i midten av februar, og hvis vi ender opp med et ja kan vi reise bare noen uker senere. Neste sjanse er søknad innen begynnelsen av februar, svar i begynnelsen av mars, reise noen uker etter dét igjen. Det sier seg selv at vi er fryktelig gira på å rekke den første, men det er ikke sikkert det lar seg gjøre. Å skrive en sånn søknad er en himla stor jobb. Jeg trodde jo vi var overbevisende sist, men det holdt ikke. Såh…

For å lage orden i kaos (ja, jeg kommer snart til hva nyttårsforsettet egentlig er, hilsen Skravleguri), forsøkte jeg å se for meg hva det er jeg har å jobbe med i disse dagene:

Fram til søknaden skal være inne, har jeg sånn ca 240 timer.

75 av disse skal jeg jobbe.

70 timer 45 timer av disse skal jeg sove

28 timer går med til aktiviteter utenfor husets fire vegger. Type fiolin, juletrefest, dansing, foreldremøte, taxikjøring, kanskje ta en tur på skøytebanen eller på Munch-revyen (terningkast 6, den går nå i helgen. Oslofolk bør gå mann av huse!)

8 timer går med til diverse mailkorrespondanse og praktisk tilrettelegging, samtaler med rådgivere og utvekslingsansatte, lærere og mentorer og speiderledere

Legging av The Terrible Two kommer minst til å spise opp 14 timer. Kanskje mer, selv om vi deler litt.

Det absolutte minimum av husarbeid (min mor kan bekrefte utsagnet «det absolutte minimum») og matlaging krever også 14 timer

Pendling og barnehagelevering krever 20 timer- og da tar jeg ikke hardt i.

To korøvelser og en messe blir åtte timer

Shit, jeg må dusje også :-/ Pusse tenner, greie håret, lete etter sokker som matcher. Fire timer på det.

Candy Crush får 20 minutter, siden jeg stort sett bare spiller det når jeg sitter på bussen (den ultrapinlige historien om hvordan jeg ble hekta på dette hjernedøde spillet, fem år etter resten av verden, skal vi ta en annen gang).

216 timer og 20 minutter. Jeg har omtrent akkurat ett døgn til overs. Ett døgn til å skrive søknad, se på lekser og Unitedkamper, gi klemmer, tørke rumper, bake bursdagskaker (etter å ha vasket hender!), snakke med store ungdommer om Livet og Kjærligheten og De Vanskelige Valgene, og lese boken om Småkryp, flette fiskebeinsflette eller spille Stigespill. Ja, og skrive søknad. Og prate med mannen min, muligens også se på en episode engelsk krim eller spille Ludo hvis vi er skikkelig ville og gale, og stjeler enda en halvtime fra søvnbudsjettet.

I siste innlegg vurderte jeg diverse peishylle-ord, «slagord for 2018», noe som egentlig er litt meningsløst all den tid jeg neppe noen gang vil få rotet meg til å få noen bokstaver opp på den forbaska hylla (ambisjonen er å få ned julepynten, den strekker seg ikke så langt som å få opp noe annet. Patience, dear heart) og egentlig ikke vet om jeg liker bokstaver på peishylla en gang.

Jeg landet på Fokus, og tre dager senere er det åpenbart at jeg er smartere enn jeg tror selv. Fokus er ikke bare viktig akkurat nå, det er helt sentralt. Akkurat her, akkurat nå, er det FOKUS som er limet som holder tilværelsen sammen, og det jeg må ha strengt på plass hvis det skal være mulig å få dette til å gå i hop.

Fokus.

Fokus.

Ikke kaste bort tid, ikke en halvtime en gang. Om Candy Crush og hjernehvil lokker etter middagen, så er det ikke lov. Mobilen må legges bort (jeg har en stygg tendens til å dra den fram og fikle når jeg er sliten i hodet og ungene ser på barne-TV). Vil noen ha hjelp til noe, hvis noe må gjøres- gjør det nå. Her er det ikke lov med kjappe løsninger eller «vi venter litt med det». Skal jeg få gjort unna bare halvparten av lista mi, så må jeg være PÅ. Hele tiden. Bruke de sjansene jeg får. Ikke sløse.

Hvis det høres ut som vi lever i et stresshelvete, så finnes det en viss trøst i at mye av dette kun er midlertidig. Om en måned eller to må mange av de store beslutningene være tatt, mange løsninger for kalenderen vår være funnet, og hverdagen har satt seg i sin nye rytme. Fram til da er mitt nyttårsforsett å ikke kaste bort et eneste minutt av det viktigste jeg har- nemlig minuttene.

… og man skal aldri, aldri, overse engler som fjerdeklassejenter tegner i snøen på vei til bussen, selv om klokka er ti på halv for sent i dag også.

3 tanker om “etslagsnyttårsforsett.no

    • Hmm, kan ikke det vente til slutten av måneden, da? 😀 Neida, her skal det pustes. I morgen blir det kanskje til og med tangs-pusting, siden jentungen er hjemme med karantenetid fra barnehagen…

Det er stengt for kommentarer.