Ordknapp onsdag

Direkte inne fra felten: togbane, klosser, et ekstra stuebord, noter, vedkubber, barnehagetegninger og klesplagg ligger strødd rundt i stua, mens kjøkkenbenken venter tålmodig på at Fotballhuet skal losse ut av oppvaskmaskinen så vi kan få inn en ny ladning før leggetid. Tre små er i seng, to store sitter og furter over kjedelige lekser, den tredje er på vei hjem etter en ekstra spilletime og skal snart hentes på stasjonen- sikkert litt trøtt og kranglevoren.

Far sitter i sofaen og jobber under et pledd. Selv med parafinovnen på maks er det kjølig, for vi har luftet i ørten omganger, men verken intensiv lufting, zalolukt eller Yankeecandle klarer å skjule den småsure eimen av spy. Vi har omgangssyken i hus, eller rettere sagt SPYSJUKA, med store bokstaver. I mine år som barnehagemamma- og det begynner å bli mange- har jeg aldri opplevd makan til virusangrep. I forrige uke var det tre barn og fem voksne på naboavdelingen, resten av ungene var nede for telling. I dag da jeg hentet Bison (Turbo var hjemme med pappa og bøtta) ble jeg møtt av en liten hær småsøsken som sto i karantene i gangen, mens mødre og fedre spurtet inn og tråkket over dammer med desifiseringsvæske i gangen mens de få som var oppegående av personalet tørket opp halvfordøyde matrester og halvpåkledde barn satt langs benkene og gråt. Milde måne. Jeg har aldri vært borti noe lignende, og hadde jeg jobbet i en tabloidavis hadde jeg for lengst utropt dette til årets Monstervirus. Det aner meg at FAUs juletrefest i morgen kan få noe dårligere oppmøte enn vanlig (og det er et åpent spørsmål hvor mange- om noen- som kan møte fra oss. Krysser fingrene, men jeg har en stygg følelse for at dette er en type bassilusk som koser seg med å hoppe fra den ene til den andre etter tur).

Hvordan det ligger an med nyttårsforsettet mitt? Ikke så aller verst, faktisk. Ukas tre første dager har vært riktig så effektive. Jeg har gjort unna en hel bråte vanskelige greier, både på jobben og på privaten. I mål er jeg dog ikke, og som sagt ser det mildest talt bomba ut her nå.

Nettopp derfor velger jeg denne Ordknappe (vel, vel) onsdagen å kaste et tilbakeblikk på helgen og vår «kontrollerte nedpakking av jula». Det gikk nemlig perfekt!

Et sørgelig syn. Jeg liker egentlig å ha jula stående fremme så lenge som mulig. Helst til 20. dag jul. Nå er det sikkert noen som tror at dette er religiøst motivert, men den gang ei- dette er ren, skjær kynisme. Jo mer av Kjipe Januar som kan kalles «jul» og dopes ned av kongerøkelse og lyses opp av telys, jo kortere er Resten Av Januar. Høh høh. Men i år drysset treet så kraftig, så tidlig, at det var bare å få det ut og vekk.

Julebiblioteket mitt pakkes ned, sammen med de jule-dvd’ene jeg klarte å lokalisere (tror dere ikke at *noen* har klart å rote bort A Christmas Carol i år igjen?! Neste år blir tredje år på rad jeg kjøper ny!), samt den artige papir-sprellemannen Bison fikk til jul av min stesøster. Jeg bestemte meg for å spare den, han fikk så mye greier til jul uansett og neste advent kan han sikkert få den til selv med litt hjelp 🙂

Men altså: alle julebøker- nesten- på ett sted. Bare å pakke opp til neste år. O lykke!

Vekk med stake, vekk med stjerne, vekk med svibler. Amaryllisene får stå, da, og det samme gjør julestjernene. Vel skal man rydde ut jula, men jeg er ikke så steinhard at jeg kaster fullt brukbare, pene blomster.

En Facebookvenninne av meg påstår at svibler kan graves ned i hagen om våren og kommer opp igjen for andre gang. Jeg tenkte jeg skulle prøve… eventuelt blir knollene liggende på kjøkkenbenken til Gubben blir lei av prosjektet mitt og hiver dem. Vi får se. Vasene er dog grundig vasket og pakket forsiktig ned.

2018 er året der mor overgikk seg selv. Virkelig. Her blir alle putetrekk flekkfjernet og vasket, og jeg strøk til og med vekk stearinflekkene fra dukene og vasket adventsgrisen. Klapp på skuldra!

I slutten av november kan jeg ta ut to plastkasser og finne alt av advents- og julepynt. Rent, i rekkefølge, pent pakket, klart til bruk. Kanskje alle alltid har minst så god kontroll, men for min del er det første gang det er 100% på stell, sånn at det bare er å vippe opp pynten og sette på bordet. Bokstavelig talt.

Noen av årets nye julevenner. Hilsen fireåringen og den fine barnehagen hennes 🙂

… og snipp snapp snute, så var jula ute, vi vandrer fra barnehagen og ser på solnedganger og kjenner kuldegradene bite i kinna. Det hverdag, stress, bassilusker og stadig nye kabaler og problemstillinger og mailer som må skrives. Men vi har i alle fall én ting på stell, og når livet er i overkant kaotisk er det viktig å feire de små seirene og gi seg selv litt kred for det som faktisk gikk bra. Selv om det jo ikke er all verdens å skryte av.

Julenedpakking: check, check og dobbelt-check!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *