Peptalk!

Denne lørdagskvelden handler først og fremst om å stålsette seg.

Misforstå meg rett, jeg tror uka som ligger foran oss blir bra. Jeg tror vi lander på beina, og til og med har det hyggelig underveis- men det er også helt sikkert at denne uka blir 110% jobbing og minimalt med moro.

Skjønt, jeg skal vel ikke klage på mangel på moro, jeg som får tilbringe tid på Skeid Pizza og Grill på en fredagskveld! Ikke så lenge, og først og fremst på parkeringsplassen, men altså- det er her de kule folka henger, ass.

Bison, derimot, behersker kunsten å ha det moro hvor og når som helst. Som her, når vi venter på at storesøster skal bli ferdig med å danse. Det hjelper på at Schous kulturstasjon har et supert resepsjonsområde med bord og stoler, sofaer og puter, leker og bøker. Helt levelig å vente en time her inne!

Litt tidligere i kveld var forholdet mellom jobb og moro 90-10, men tror dere ikke at værgudene skiftet mening? Nå laver tung, våt snø over den hardfrosne hålka som såvidt var kjørbar, og det kan se ut som om bil er utelukket de nærmeste dagene. Mer skal det ikke til før et allerede stramt tidsbudsjett vipper over, og tanker som Kanskje oboisten kan følge tiåringen til fløyte på mandag i stedet for at jeg kjører, og Jammen er det godt Fotballhuet hadde beregnet å komme seg på kamp selv i morgen siden jeg er på speiderfesten og lignende konkurrerer om plassen.

Det er helt vanvittig at været opptar så mye plass og tankevirksomhet. Jeg vil ikke være en person som bryr seg om været. Jeg vil være en sånn person som sier «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær», og «Ut på tur aldri sur!», og kort sagt finner seg i det faktum at været finnes og det ikke er noe du kan gjørra med det. Det er jo sant! Været bare ER. Men den innstillingen har magre kår, når tidsklemma er trang, veiene uframkommelige og Gubben svever et eller annet sted over Island, eller kanskje Canada (men det skal han ha, Gubben, han dro ikke i morges før han hadde panikk-kjørt til nærmeste apotek for å kjøpe Concerta og lagt igjen beskjed om parafinfylling så fort som mulig).

Det verste er at han kunne ha dratt i juli! Kommentaren falt forrige søndag, på en innbitt søndagstur i sykkelfeltet langs hovedveienveien (fortauet var et umulig prosjekt med vogn) der stakkars bikkja fortvilte over slaps i potene før vi var halvveis. «Jeg kunne jo dratt i juli, men tenkte at det ville være litt slitsomt, alle ungene hjemme og sånt noe». Altså, vi har kjent hverandre i… 22 år, og kjenner hverandre som vår egne bukselommer. Men det gjenstår fremdeles noe å oppdage (kanskje det egentlig er en god ting?). Slitsomt å ha ungene hjemme på ferie? Slitsomt med klokkeløse, late dager der vi kan kjøre innfallsmetoden og gjøre det som passer oss, når det passer oss? Spøker han? OK, jeg innrømmer at jeg er den i vennegjengen som får lest desidert minst i ferien, det er ikke noe hvilehjem, men det er virkelig ingenting mot å gjete surrete og/eller trøtte småbarn i snøfokk klokka kvart over sju om morgenen, med vissheten om at når vi kommer frem, må jeg løpe til jobben, for så å løpe hjem- muligens etter en fiolintime eller to- og lokke sliten fireåring hjem igjen og lage middag i en fei så jeg får kjørt (???) ballerinaen ned til trikken så hun slipper å bruke en time på å komme seg til Majorstua og klesvask og legging og har den ene gjort lekser og har den andre husket skidagen? Guri, er vi tomme for melk nå igjen, jeg får kjøre gå bort på Rema hvis noen kan se etter de små og…

Far lemper inn (den særdeles lette) kofferten. Heldigvis var det fremdeles mulig å kjøre i morges, så vi kom oss både til apotek, dansing og flytog. And off he goes…

Sutre putre 😉 Det er ikke så ille som det høres ut som. Det er nok bare en kombo av a) en rent faktisk heftig timeplan b) det gudsjammerlig dårlige været c) ettersleng etter søknadsstresset på toppen av dårlig søvn over lang tid og d) en generell følelse av at vi ikke vet hva som skjer framover… noe som i og for seg er helt riktig. Dessuten ble jeg bare så satt ut over at Gubben og jeg for en gangs skyld ikke tenkte akkurat det samme, hehe. Men milde himmel, er det noen som fortjener halvannen uke med sosialt samvær, god mat, rene hotell-laken og ubegrenset nerding, så er det ham. Det er ham vel unt. Og vi står han jo av- jeg har tross alt lang trening i å være alene med barn! Litt rusten kunnskap, kanskje, men ingen heksekunst. Halve jobben er å være innstilt på at det kommer til å gå i ett, og den andre halve jobben er å legge seg omtrent samtidig med de minste. Jeg har jo som prinsipp å prioritere de store barna, også når det innebærer overraskende samvær til klokka halv tolv på kjøkkenet, men akkurat denne uka skal jeg være forsiktig med det. I samme slengen kan jeg advare om at en allerede kjedelig og livløs blogg neppe vil få noe oppsving med det aller første. Håper å få inn en Ordknapp onsdag og kanskje noen små pip innimellom, men lista ligger lavt.

Det er litt kjipt. Jeg har jo egentlig mye på hjertet, slik som litt selvsentrerte bloggedamer gjerne har, men tiden jobber ikke akkurat på min side for tiden. De gode, reflekterte innleggene? Langsomme, tankefulle bidrag til en bloggosfære der mye dreier seg om å levere kvantitet foran kvalitet? Akkurat nå serverer jeg verken det ene eller det andre, men hvem vet- kanskje En Vakker Dag faktisk opprinner, enten nå eller i 2025 (i så fall fortjener de trofaste følgere minnsanten en medalje. Jeg spanderer! Sjokolademedalje fra Nille med grønt, blått eller rødt bånd. Jepp, slik snakker hun som har fylt godteriposer til juletrefest før 😀 ).

Men for å se det positive: vi har hatt en fin helg hittil. Bisons dansing går over all forventning, og det er så herlig å se at han koser seg (og brenner av overskuddsenergi som ellers hadde plaget oss hele lørdagen, haha). I «pausetimen» etter at minstemann er ferdig, men før jentene skal danse, gikk vi på tur til Cocoa for å ta oss Oslos beste kakao… men den åpnet ikke før 12, så det var en liten nedtur. Men vi fikk oss en rusletur, og boller har de på 7/11, og vi møtte til og med en edderkopp i Sofienbergparken. Jeg klarte nesten å ikke tenke på hvor fint det skal bli å ha denne pausetimen i april, når vi kan rusle bort til den flotte lekeplassen der og kose oss.

De små var et øyeblikk i tvil om den var ekte. Jeg elsker at de fremdeles har litt av den magiske tankegangen igjen. Det varer vel ikke så lenge til, for Turbos del…

Vakkert i hvitt (og som sagt med en SUPER lekeplass helt i enden), men min ydmyke mening er at Sofienbergparken er langt mer sjarmerende i grønt.

Eldstejenta var på jobb- hun har mye å gjøre for tiden, det blir bra med penger i kassa til den forestående Interrailturen hun skal ha i stedet for russetid-, gutta boys gjorde et skippertak med lekser og øving, Fotballhuet tok seg en tur på Fresh, vi spilte Dyrelotto og Stigespill og hadde sjokoladekake til dessert etter middag. Kake? Ja, etter å ha bakt en kake til skoleballet på torsdag og enda en til speiderfesten i morgen, hadde småungene fått nok skuffelse 😉 Vi måtte ha en kake til oss selv.

… den ble av typen «slurvete og uinspirert», gitt! Men den smakte som den skulle. Røra også, bare spør de to små skurkene som er frampå med pekefingeren absolutt hele tiden når mor lager kake.

Ballerinaen overnatter hos min stesøster i dag, de skulle spise taco i kveld og gå i svømmehallen i morgen. Tipp topp!

Fotballhuet spiller kamp i morgen, men den har han kontroll på selv. Og så… starter uka. No mercy.

Jeje. Denne uka står i fellesskapets tegn. Alle må bidra. Og jeg må legge meg tidlig. Så kommer vi nok i mål, skal du se, med både jobb og reguleringstannlege, skidag og prøvespill for Unge talenter og kamper og treninger og fiolintimer og tjo og hei. Men jeg måtte med tungt hjerte takke nei til en invitasjon til Tosca neste søndagskveld. Min mor hadde en ekstra billett, og det hadde vært så hyggelig å gjøre noe sammen. Men jeg kjenner meg selv. Dette blir en uke på de sammenbitte tenners prinsipp, der jeg holder det gående på viljestyrke og kaffe, og antagelig ikke får gjort annet enn å få unna det ene gjøremålet etter det andre fra jeg står opp til jeg legger meg. Og det går, det. Men Gubben lander omtrent midt på søndagen. Og om han er aldri så jetlagget og sliten, så tviholder jeg på min rett som Sur Gammal Kjerring til å være enda mer sliten, så når han endelig smeller igjen døra og åpner kofferten, går lufta ut av ballongen og mor må bare stupe rett i seng for å orke å stå opp tidlig mandag morgen.

Dog, ikke før jeg har satt på en klesvask 😉 It.Just.Never.Ends, og godt er nå det. For der det er klesvask, er det liv.  God helg!!

4 tanker om “Peptalk!

  1. Hver gang jeg synes jeg har det travelt tenker jeg på deg. Jeg har jo bare halvparten av ungene og de har tilsammen 6 trenings/aktivitets dager hvorav 5 av dem faktisk er i gangavstand..dog bilen blir brukt litt).

    Ellers har jeg et ord til deg; Kolonial..
    Ikke så mye dyrere enn butikken og du sparer jo tid og tid trenger du vel i disse dager

    • Kolonial! Det har jeg tenkt på mange ganger. Men da må vi jo sette opp en skikkelig liste… på den annen side, det tar sikkert ikke lange tiden når vi setter oss ned og tenker skikkelig over det. Når/hvis vi blir godkjent og må sitte fire uker i et fremmed land, uten en eneste aktivitet eller jobbrelatert gjøremål, skal vi klekke ut noen smarte grep for hvordan hverdagen kan gjøres enklere. For det kommer jo et liv etter permisjonen også 😉 Så da er slike ting noe vi må sørge for å få på plass.

      Og det er bra travelt med tre også- når du sier seks aktivitetsdager ligger det jo en del oppfølging bare der! Og så er det lekser… og skittentøy som må vaskes… og bursdagsfeiringer overalt. Dine er vel midt i smørøyet for bursdagsfeiringer, så det blir vel en del av det også på dere?

  2. Jeg sier bare en ting: lykke til!!!

    (Livet i permisjon med tre måneder gamle twins blir liksom ikke helt sammenlignbart!! Men flasker og klær må vaskes, så får vel avslutte telefontrykkinga)

    • Tusen takk! Det ser ut som om det hjalp 😀

      Og livet med bittesmå twins og seks fra 3-18 er nok veldig forskjellig på mange måter, men en ting har vi felles- det er langt mellom pausene… *hahaha hohoho* Litt galgenhumor må til 😉

Det er stengt for kommentarer.