En dag vil du smile

Men i all verden?! Skulle det ikke være tyst og stille her på bloggen? Jeg som til og med hadde varslet før det ble stille, for en gangs skyld?!

Joda, og jeg må skynde meg å legge til at dette neppe blir noen ny vår. Det er bare det at det noen ganger dukker opp innlegg som praktisk talt skriver seg selv. Dette er et sånt et.

Anledningen var speidernes årsfest. Dette er «fest» så tradisjonelt som man får det. Det er åpningssang og flagghilsen, det er kakebord, lotteri, taler med heder og ære til de som har bidratt mye eller lenge, opptaksseremoni for nyinnmeldte, fiskedam for barna. I en menighetssal. Med traktekaffe i kanner. I love it, og det finnes ikke et fnugg av ironi i den uttalelsen. Jeg tror barn har godt av dette… også.

Jeg skulle ta et bilde av speider’n sjøl på vei med langpannekaka i armene, men han var så kjapp at han nesten forsvant. Bison og jeg, derimot, med vogn på is og slaps, brukte noe lenger tid.

Tanken var at vi skulle møte mannsterke. Såpass skylder vi den hyggelige speidergruppa som dessverre har blitt en salderingspost i min sønns stadig travlere hverdag. Men da dagen opprant var far i USA, eldstesønnen spilte kamp, ballerinaen var på overnatting hos tante, og eldstejenta var på et eller annet arrangement med franskklassen. Så da ble det røkla, da: mor og The Terrible Two. Og speideren, selvsagt. Og kaka.

Halvveis inn i programmet måtte jeg bare flire for meg sjøl. Det er så erketypisk, det hele. Det er ALLTID sånn, om det nå er en danseavslutning eller juleavslutningen for klassen, om det er konfirmasjonsmesse eller sommerkonsert eller hva enn det måtte være. Har du med småbarn, følger det alltid det samme mønsteret:

De første minuttene (alt fra 2-30, avhengig av småtassens alder og energinivå) går stort sett greit. Ting er nytt og spennende, det er mange ukjente mennesker, det føles litt trygt og godt å høre på mamma og ligge lavt i terrenget. Så langt, alt vel, problemet er at det ikke er sjans i havet til at det vedvarer. Resten av festen/avslutningen/konserten følger omtrent det samme mønsteret. Med enkelte variasjoner, selvsagt, men det er variasjoner over samme tema. Jeg snakker med autoritet her, etter snart 20 års erfaring i å være på tilstelninger uten å sitte avslappet og drikke en hel kopp kaffe i fred og ro. Ever.

(de siste bildene her er fra seremonien, da jeg midlertidig måtte evakuere The Terrible Two til gangen utenfor- og samtidig kunne prise meg lykkelig over at vi fremdeles har kastanjene fra oktober liggende i bagasjenettet under vogna. Kast aldri kastanjer. Du vet aldri når de kan komme til nytte!)

Det er sånn det er, sånn omtrent. Hver. Eneste. Gang. Du løper etter treåringen som forsøker å raide kakebordet for fjerde gang. Du hysjer på fireåringen som ikke klarer å motstå trangen til å hvine når hun løper. Du kapitulerer og går ut for leke og få litt frisk luft (og gi festfolket fri fra barneståket, for det er faktisk deres arrangement. Det er ingenting som er så irriterende som småbarnsforeldre som tror at andre setter pris på «søte små» som stjeler showet, og jeg prøver hardt å unngå medlemskap i den klubben der), før du optimistisk prøver igjen. Du setter deg ned… og spretter opp igjen, løper og gjeter og hysjer og bærer, tørker smuler fra bordet og tørker smuler fra gulvet, alt mens du prøver å ikke forstyrre.

Avslutninger og arrangementer er rett og slett utrolig lite avslappende med småbarn til stede. Og småbarn har det vært på alle mine avslutninger siden 1999.

En dag, kanskje om 4-5 år, kan jeg kanskje sitte på rumpa en hel tilstelning. En dag, hvis Turbo eller Bison ender opp som speidere, kan jeg få med meg talene til lederne (det fikk jeg ikke denne gangen… heller) og høre hva som har skjedd i året som gikk og planene fremover. En dag kan blikket hvile på scenen, og ikke sveipe rundt som en evig radar på jakt etter potensielle katastrofer («Nei, du får ikke tak i den kaka som står helt innerst bak alle glassene der…..!»).

Elizabeth Foss skrev følgende lille replikk i advent 2017, når yngstebarnet hennes har blitt 8 år, eller kanskje 9:

There is no one left in this house who cares about my music choices. It’s all Amy Grant Christmas, all the time, as loud as I want, and it feels a lot like 1994 right now, except that everything I’m cleaning is pretty much staying clean.

I’m not complaining.

Adventsforberedelser, husvask, fester og avslutninger VIL endre karakter med tiden. Det høres ut som Foss lever godt med forandringen. Jeg er litt mer usikker. Alt det slitsomme nå, vil jeg ikke egentlig savne det? Kanskje ikke? Eller? Til tross for at jeg var bra utslitt på vei hjem etter tre timers festing, er det likevel vemodig å tenke på at det en dag er slutt. Men det er kanskje slikt man vokser seg inn i med tiden. Tross alt overlevde jeg at eldstejenta var et år borte, det ville jeg aldri trodd. Ungene vokser, og man vokser med dem, og selv om det er lett å sentimentalt anta at det blir trist å få drikke kaffen mens den fremdeles er varm, er det en bitte liten del av meg som gleder seg litt. Vi får se. Den tid den sorg- eller glede. Mest sannsynlig litt av begge.

En ting er sikkert- jeg kommer til å smile ved tanken på også denne festen, og de to små, entusiastiske, ville trollene som gjorde det til enda en svett opplevelse. Faktisk smilte jeg litt på søndag også, innimellom oppgitte sukk og stønn. For hvordan kan man ikke smile?