Ordknapp onsdag

Na-na-na-na-naaa-naaa…. Do you see what I see?

Nemlig! Solstråler! Er det ikke fantastisk??

Det er ikke mørkt når jeg går av bussen om morgenen lenger. OK, et stykke fra dagslys, men det ER ikke tussmørke. Minutt for minutt (eller faktisk, nå er det 4-5 minutter i slengen. Ikke at jeg er så desperat at jeg driver og sjekker sånne sider som viser når sola går opp og ned og sånn, neida!) blir det lysere, og det merkes så godt! Ikke mørkt når du kommer til jobb, og ikke mørkt når du går. Hente i barnehagen i tilnærmet dagslys. Humøret stiger i takt med antallet ikke-mørke timer, og det aner meg at bak alle snøskavlene ligger det en vår i år også. Hvem skulle trodd det! 😉

… og godt er det med slike lyspunkter, pun intended. Halvveis i aleneuka nå, Gubben er tilbake på søndag, og det går… greit. Det gjør faktisk det. Min indre kyniker tenker at det er kjekt å sjekke fra tid til annen at man klarer å styre skuta alene, det kunne jo hende at Gubben eller jeg plutselig havnet under hjulene på 37-bussen, for eksempel (i disse dager er det faktisk ikke bare en teoretisk mulighet. Hilsen oss som sklir rundt på fortauet eller vaser rundt i sykkelfeltet, og kort sagt lever en fartsfylt og spennende tilværelse!). Da er det jo fint å vite at det går fint å organisere Familien A/S alene.

Men- det kommer jo et men, her. Uttrykket «å gå i ett» har aldri vært mer passende. Fra klokka halv seks og fram til leggetid er det gjøre, gjøre, gjøre, det er helt bokstavelig ikke et eneste minutt som ikke er beslaglagt av nødvendige gjøremål. Akkurat nå har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke er i seng for lenge siden, det betyr at dagen i morgen strengt tatt er ødelagt før den har begynt. Men jeg må pent vente på at brødene blir kjølige nok til at jeg kan lage seks matpakker før jeg henger opp den siste vasken, stapper avispapir i støvlene som ble utsatt for et lite tisseuhell i barnehagen, fyller på parafinen, tømmer oppvaskmaskinen, skriver mail til tannlegen om ny time, og går tur med bikkja før det er sengetid. Hvorfor så sen med brødene? Fordi jeg måtte hente Ballerinaen etter trening, og med det fikk jeg bekreftet at i morgen er det bare null, niks, nada kjøring. Etter de siste dagers regn og snø er veien helt uframkommelig, det er det rene Kamikaze å prøve seg (det er liksom det jeg mangler, en bil på tvers nede i veien her og sure naboer i kø på både over- og undersiden). I samme slengen fikk jeg hentet en pakke som også inneholdt gaven til bursdagen som fjerdeklassingen skal i på fredag. Fitbit’en min viste 22 000 i går. Noen ville vært lykkelige. Jeg er bare skrekkslagen, for ikke å snakke om støl i vogn-på-slaps-musklene.

Men dressen henger til tørk, og morgenens JEG VIL HA ELSA-GENSEEEER-katastrofe ble avverget. Turbo fikk skryt av fiolinlæreren i dag og strålte som en sol. Alle har rukket skole og aktiviteter og gjort lekser. Jeg husket på å kontakte Marcus & Martinus-store for å etterlyse pakken vi bestilte 12. januar (aka «kjempelenge siden, før bursdagen min til og med!»). Småttisene ligger rene og nybadet i sengene sine. De fikk hver sin godnatthistorie. Selv om stua ser ut som en bombe nettopp gikk av så fikk jeg panikkshoppet ski til gårsdagens skidag og eldstejenta har fått luftet sine frustrasjoner om lånekassens underlige dokumentasjonskrav. All good, bortsett fra at eldstesønnen er muggen over Uniteds elendige prestasjon på White Hart Lane (fullt forståelig).

Dessuten har jeg en hemmelig pose Smash i skapet over mikrobølgeovnen, og en colaflaske med en lapp der det står «MAMMA SIN» med store bokstaver. Med mindre skrift står det «Jeg betaler så gjerne, men i denne uka gjelder ubetinget følgende regel: de som drikker brus må bære det opp bakken sjøl. Koz og Klemz fra Mussolini«.

Med andre ord: like høy idyllfaktor som forventet 😉

Og nå kommer lyset. For fullt!

3 tanker om “Ordknapp onsdag

    • Super og super… jo, jeg er fornøyd med innsatsen denne uka (ikke minst på Fitbit’en, men da er det jo typisk at det kommer en artikkel på NRK og i VG og overalt om at 10 000 skritt om dagen egentlig er bortkastet 🙁 Så mye for den selvtilliten). Men jeg er ikke så fryktelig super, altså. Det har sett ganske bomba ut her til tider, og jeg er ikke sikker på om vi hadde klart å holde samme gode statistikk på oppmøte osv hvis det var en måned Gubben skulle være borte.

      Jeg håper også å få puste litt, men det kommer litt an på hvor jetlagget mannen min er også, hehe. Han er generelt ganske dårlig på tidssoneskifter, så det er synd så mye av de spennende jobbtingene foregår i USA. Da slår jo døgnrytmen krøll på seg nesten uansett. VI får se hvordan det går denne gangen 🙂

      • Ikke tro på alt du ser på TV. (Hvorfor var det bortkastet? Skulle tro det var enighet om at bevegelse fortsatt er bra.)

Det er stengt for kommentarer.