Lørdagstanker

  • Utenfor vinduet:

De små gleder skal man ikke kimse av. På torsdag morgen så vi en veldig rar sky på vei til barnehagen, og vi hadde mye moro med den. Jeg la den ut på Instagram, og fikk kommentar på at det antagelig er et Wifi-symbol. Er det et hemmelig signal, kanskje, over nummer 27? Alt man ikke vet som naboene sine, assa!

 

  • Tanker om uka som gikk:

— To ting slår meg umiddelbart: vi overlevde uten Gubben, til tross for at det har vært møkkavær, vi har vært tilnærmet billøse, og alt har vært ti ganger så tungt som vanlig. VI har ikke skulket en eneste aktivitet (bortsett fra koret mitt…), og timeplanen har på mystisk vis gått opp selv uten far. Men jeg har ikke lest en linje, jeg har ikke sett et TV-program, og når sant skal sies har jeg ikke barbert leggene heller. Det er såpass trangt om tid at det som ikke gjøres, det venter.

— Det andre er at det er februaaaaaaaar! Endelig, januar, er du over og ut! Og det er så deilig! Nå startet jo årets andre måned med å kverke plusgradene og snøsmeltingen i begynnelsen av uka og erstatte dem med ti blå og stålholke, men altså- det går mot vår. Sakte, sakte, men lysere og lettere blir det, tross alt.

 

  • Vi spiser:

— Forter meg med innrømmelsene først: JA, vi har spist frossenpizza en dag, og JA, vi har også spist fem-minutters rømmegrøt fra pose. Det siste her er av en eller annen grunn en slager hos småbarn. Da Fotballhuet var liten, var dette den absolutte favorittretten, over alt annet. Ribbe og sushi inkludert. The Terrible Two fortsetter i samme fotspor, og det var vel den eneste gangen Turbo spiste to porsjoner av middagen denne uka 😉

Men vi har også hatt andre ting- mye takket være matkassen vår. Thaisuppe med nudler har stått på programmet, og karbonader med ovnsstekte poteter og glaserte gulrøtter. I dag hadde vi flaks, og mormor rykket inn med makaronigrateng og sjokolademousse til dessert.

… og i morgen kommer far hjem, og matlagingen er igjen i trygge hender. Men det er en lettelse å vite at jeg fremdeles er i stand til å lage mat, selv om det som regel er mannen min som er kjøkkensjef.

 

  • Vi leser:

Meksikanske historier i språklæringsøyemed, og ditto for Les Miserables. De to i midten koser seg med Luridiumsmysteriet og venter spent på oppfølgeren. Turbo velger ofte Morgentåkedalen eller En fisk til Luna for tiden, etter en to uker lang dille på julegaven fra mormor, nemlig barnehagethrilleren Hvem gikk med utesko inne?.

Og midt i all denne kvaliteten, hver på sitt vis, har lillebror og minstemann falt for et billig Ole Brumm spin off-produkt trykket av et tegneserieforlag på nittitallet. «Tigergutt-tårnet, mamma, jeg vil lese Tigergutt!», maser han hver kveld, med forventningsfulle øyne. Boka er ikke den beste jeg har lest, for å si det forsiktig, verken når det gjelder illustrasjoner eller språk. Men jeg leker tross alt ikke smakspoliti for en treåring. Klart vi leser om Tigergutt.

Jeg har ikke lest ei linje, som sagt. Knapt nok avisoverskriftene, noe som er direkte flaut. Er det OL forresten? Eller VM i noe? Har enda en politiker blitt tatt med buksene nede? Hils på Helle, husmoren som ikke tenker lenger enn til nesetippen. Jeg håper besøket blir kort.

 

  • Hører på:

— Fremdeles George Winston på jobb, bare avbrutt av denne. En vakker dag skal jeg finne et original-soundtrack til Totoro.

— På ekstra slitne morgener: Nik Kershaw. Huffda. Men man kan som kjent ta barnet ut av åttitallet, men aldri åttitallet ut av barnet. Da får det ikke hjelpe at musikken praktisk talt lukter hårgelé.

 

  • Snakker med ungene om:

— Sommerjobb. Søknadsfristen til UiO (oldis-alarm her!) Hudøy. Marcus og Martinus-pakken som fremdeles er MIA. Og mange, mange, MANGE vennlige påminnelser om dette og hint. Har du husket ditten, har du husket datten? The mental load er ikke bare oppspinn, så mye er sikkert. Hodet er alltid fullt av ting som andre glemmer.

Det er ikke alltid det er like vennlig heller, når sant skal sies. Jeg er en tålmodig sjel, men når vi har det travelt og noen somler, så er jeg ikke hakket bedre enn de fleste andre småstressa foreldre…

 

  • Jeg er takknemlig for:

— Det er mye denne uka. Jeg er takknemlig for at espressokannen lot seg åpne etter hver gang den var i bruk. Jeg er takknemlig for at parafinovnen ikke slokket. Jeg er takknemlig for at jeg ikke satte meg fast i bakken de få gangene jeg var absolutt nødt til å kjøre på de verste dagene.

… og nå som Gubben kommer hjem, får jeg finne andre ting å være takknemlig for (siden det er han som stort sett tar seg av tingene nevnt over). For eksempel å ha mannen min hjemme. Det er litt godt å kjenne at jeg fremdeles savner ham 😉

— Jeg er også veldig takknemlig for at Eldstejenta er grei og kommer tidlig hjem fra de to bursdagsfestene sine denne uka. Når vi begge er hjemme, pleier Gubben ofte å avtale henting. Jeg kan ikke det- det er mulig jeg kunne gjort det hvis det ikke var for denne risikoen om å kjøre meg fast- og som den hønemoren jeg er sovner jeg ikke skikkelig før hun er hjemme. Stor takk til attenåringen som tar siste eller nest siste bane/buss hjem, i følge med andre, og sender sms’er underveis før det smeller i døra.

 

  • Nervøs for:

— Morgendagens prøvespill for oboisten. Jeg er egentlig mer nervøs for selve prøvespillsituasjonen enn for resultatet. En plass på dette talentprogrammet henger såpass høyt at det ikke bør være noen selvtillitskrise for noen om man ikke kommer inn. Og vår lille musikerspire, som for to år siden var en helt vanlig kulturskoleelev uten planer om noe som helst, er klar over at det er vanskelig å komme inn. Men jeg er nervøs for hans nervøsitet- at han skal synes det er veldig skummelt å prøvespille, sller spille dårlig pga nerver, eller synes at det er grusomt. Bør vel ta en ekstra prat med St. Cecilia, skytshelgen for musikk 😉

 

  • Stolt av:

— På barnas vegne: at eldstejenta skal holde foredrag om utveksling til Storbritannia. Med event på Facebook og greier. Jeg håper det kommer folk, og jeg håper hun klarer å hanke inn noen interesserte. Ikke et vondt ord om USA eller Australia, men man får like mye kulturutveksling (og penere aksent… og kort vei til Premier League-kamper) ved å velge den korteste veien.

— Fjortenåringen som skaffet seg jobb til arbeidsuka helt på egenhånd. Jeg vet at han grudde seg, og kjente litt på følelsen av å kanskje ha lagt lista for høyt. Er det brutalt å si at han må troppe opp i en butikk og spørre? Burde jeg ha fått ham inn på jobben min, selv om det ikke egentlig er så mye han kan gjøre der og det mest blir oppbevaring, burde jeg bedt om en vennetjeneste av noen? Alle andre gjør jo det. Kanskje jeg forventer for mye?

Ti minutter tok det, før han stolt kom tilbake og sa at han hadde fått jobb på Rema 1000 og skal møte der på mandag. Et resultat som gjorde underverker både for min samvittighet og ikke minst for hans selvtillit. Hurra!

— På egne vegne: at jeg besto det som en vittig kollega av meg kaller for «EU-kontroll for feite førtiåringer», aka årlig innkalling til bedriftshelsetjenesten, og visstnok er i helt grei form og har tipp topp blodverdier:

…så da gikk jeg rett ned i første etasje og kjøpte meg en softis, for å feire det fine kolesterolet mitt. Yessda.

  • Ukas lettelse:

— Julestjernene er endelig så skrantne og stygge at jeg kan forsvare å kaste dem. Hurra! I motsetning til svibler og juletrær varer julestjerner lenge. De varer og varer og varer, og selv om de står der totalt malplassert med julestemningen og det glorete glitteret sitt- på ingen måte passende på stuebordet i februar- så klarer jeg ikke kaste fine blomster. De må bli litt stygge først. Så er det greit.

 

  • Ukas hulk:

— Apropos å kaste. Jeg synes det er grusomt å kaste barneklær (unntak for hullete strømpebukser, der sløser jeg ikke med sentimentaliteten). Kanskje det rett og slett er derfor jeg har fått så mange barn, for å bruke klærne om igjen?

Men tida går. Og nå ser jeg jo at disse begynner å bli skummelt korte i ermene:

Genseren til vensre stammer fra Ballerinaen, tror jeg. Den til høyre fikk Turbo i julegave i fjor… eller var det forfjor? Hun elsker den, for øvrig, noe som gjør det ekstra vanskelig å pakke den i Fretexposen.

Men ja, tida går. Det er jo halve budskapet i denne bloggen, hvor ufattelig for tida går og hvor bevisste vi (*host* «jeg») må prøve å være på det. Den lille lubne babyen ble en smårolling, som ble en litt større smårolling, som nå er godt på vei til å bli en liten jente, og genserermene er for korte uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det (og på genseren). Jeg må jo også innse at det er særdeles lite sannsynlig at vi skal ha en liten jente igjen. Får vi avslag på Gutt Z, Gud forby, er antagelig neste stoppested Gutt Æ. Grøss, bare tilnavnet gjør jo ønsket om en godkjenning enda større, jeg vil virkelig ikke skrive side opp og side ned om noen som kalles «Gutt Æ». Digresjon, men noen flere småjenter kommer det neppe her i huset. Jeg fikk tre. Det æ’kke dårlig, og jeg må si meg fornøyd med det. Selv om det betyr at genserne på gis til Fretex.

Eller vent litt. Jeg kan jo gi dem én uke til? I hvertfall hjertegenseren, som hun er så glad i? Hæsjtægg lostcase

  • Ukas shopping:

— og apropos barneklær, så har jeg gått bananas i Epleskrinet nok en gang. De har så mye fint! Fakturaen videresendte jeg til Gubben, siden han nettopp hadde sjekket inn på en sushi-restaurant i Seattle som var markert med fire dollartegn. Pfft.

— men kanskje det beste kjøpet gjorde jeg på pandafeet.com. Bison har mistet den ene løvetøffelen sin, og jeg har googlet meg skakk i forsøket på å finne skinntøfler som a) ikke ser dodgy ut og b) ikke koster en formue. Disse lå greit i pris (fikk rabatt ved kjøp av flere par, til og med) og så fine ut, men jeg var likevel spent. Tre dager senere lå disse i posten, og jeg kunne straks konstatere at dette var et varp!

 

  • Ukas paradoks:

Mamma, jeg er sliiiiiten, jeg orker ikke gååååå, kommer det. Omtrent hver tredje meter. OK, det skjønner jeg. Lang dag i barnehagen og oppoverbakke hjem. Men hvorfor, hvorfor, hvorfor er det da så helt utenkelig å faktisk gå i vanlig tempo i en rett linje? Da kommer du fort fram med minst mulig energibruk. Men nei. Det skal hoppes og springes, i sikksakk fra den ene grøfta til den andre, så må vi klatre litt og snur og går motsatt vei…

Riktig vei…

… feil vei.

Kjør på repeat 50 ganger før du er på toppen av bakken.

  • Ukas dødfødte:

— Klokka 23:04 på onsdag, mens jeg satt i svime og ventet på at brødene skulle bli kjølige nok til å smøre matpakker, med 18 000 skritt innabords, et trøtt hode med 18 000 tanker om ting jeg må huske- da tikker det inn en sms fra min mann. Den lyder sånn (beklager, kjære. Jeg lover å ikke offentliggjøre sms’ene våre på regulær basis):

«Trøtt»

OK. Hva skal man si? Til mannen som riktig nok sliter med jetlag, men som har sovet ALENE I HOTELLSENG MED ALT SERVERT de siste dagene, og kun lagt ut bilder av a) foredragssaler og b) den ene flotte middagen etter den andre. Jeg vet hva jeg hadde lyst til å si, men jeg tror at min- og min manns- evne til å ikke nødvendigvis si alt vi har lyst til å si har holdt ekteskapet i bedre stand enn det ellers kunne ha vært. Hehe.

Så jeg svarte ikke i det hele tatt, og neste morgen var ikke irritasjonen like stor lenger. Eller kanskje jeg bare var for travel til å være sur. Hvem vet, men deretter var balansen gjenopprettet og saken et avsluttet kapittel. Nå må jeg bare stålsette meg for den neste uka, der han ikke får sove pga jetlagen og så videre og så videre 😉

 

  • Ukas utsettelse:

— Det er to hendelser jeg gjerne skulle fortalt om fra uka som gikk. Det ene er den mest absurde dagen vi har hatt på lenge, nemlig tirsdagen, som gikk opp i en høyere enhet av stress og humor og 22 000 skritt. Det andre er hvordan det livet som fremsto som et fullstendig mareritt for Helle (18)- nemlig en tilværelser der alt dreier seg om timeplaner og dansesko og bensinpriser og skitt i badekaret og gamle matbokser og fotballsokker til tørk- ikke er så forferdelig kjedelig likevel. Faktisk er det mye spenning i dette livet, i hvert fall hvis man leter med forstørrelsesglass.

Siden innlegget allerede er en kilometer langt, må det utgå- og forsettet for uka som kommer er å prøve å klote ned noe om det ved en senere anledning.

 

  • Ukas problemløser:

«Nå er jeg sulten, sa vår bil, nå vil jeg ha bensin!», trallet jeg da vi måtte fylle tanken her om dagen og ungene var grinete i baksetet. Turbo hoppet på og ville synge med. «Nå er jeg sulten, sa vår bil, nå vil jeg ha bedisin!» Hun blandet tydeligvis «bensin» og «medisin», og selv med gjentatte forklaringer fikk hun ikke «bedisinen» ut av hodet. «Nå er jeg sulten, sa vår bil, nå vil jeg ha bedisin! Nei… Nå er jeg sulten, sa vår bil, nå vil jeg ha bedi… Nei! Nå er jeg sulten, sa vår bil, nå vil jeg ha… sånn som du sa, mamma!»

Det enkleste er ofte det beste, er det ikke så?

 

  • Ukas studie i grønt:

Vi var en tur på Barnas dag på Konserthuset i dag (jeg vet, jeg vet… etter den ene dansingen og den andre dansingen og kammerakademiet, og samtidig som jobbingen og fotballkampen. Den totale galskap, men mormor var på besøk og gjorde logistikken noe lettere) der ungene koste seg med instrumenter, eventyr, forsøk på direksjon (min datter var svært fornøyd med å svinge taktstokken, mon tro om fiolingreiene mine var en kjempetabbe? 😀 ), men det som fascinerte minstemann aller, aller mest, var lyskasterne. Vel, vel.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Vi starter på tomme batterier og jetlag, men det blir nok uansett lettere enn forrige uke. Masse konserter, da, både sånn og slik. En del jobbstress. Fortsatt meldt kaldt vær, blæh! Karneval i barnehagen, men Turbo vil være heks (det har vi fra Halloween) og minstemann får pent finne seg i å bruke vårt tradisjonsrike Godzillakostyme som har vært i bruk siden 2005. Relativt stressfritt karneval, altså.

Det nærmer seg fastetid, og jeg kjenner på det årlige ønsket om å gjøre noe spesielt ut av denne tiden. Jeg har til og med gått til innkjøp av en bok (overraskelse, liksom!), som jeg neppe får lest (overraskelse nummer to, liksom!), og jeg gidder ikke en gang nevne alle de prosjektene jeg en vakker dag skal gjøre med mine barn. Antagelig er barna godt og vel voksne før jeg får tid til å sette dem ut i livet, så jeg får forsone meg med å lage fasteprosjekter med mine barnebarn når den tid kommer.

Siste uke før avklaring i Silkeveien. Måtte den gå fort!

Og ellers… hilser jeg fremdeles hvert minutt med dagslys velkommen. Litt lysere nå, så blir det tulipaner på stuebordet. Små gleder? Ja, men det er så veldig mye bedre enn ingen gleder. Fortsatt god helg! 🙂

 

2 tanker om “Lørdagstanker

  1. Noen ganger får jeg lyst til å booke deg inn på hvilehjem (aka spahotell eller lignende) så du kan trekke pusten helt alene i et par dager! Men så mistenker jeg at du ikke er typen som hadde slappet av noe særlig borte fra kaoset heller 😉 Uansett: vel blåst! Og selv om det ikke blir spahotell, så deg i det minste en fem minutters pustepause når mannen er vel hjemme, jetlag eller ikke!!

    • Kaoset har en underlig evne til å henge med på lasset, tror jeg. Er det ikke ofte sånn? Når det er sagt, er det deilig med en pust i bakken, selv om det blir i fem-minuttersbolker 🙂 En vakker dag blir det nok spa-hotell også, men krystallkula sier at det nok blir en stund til, hehe.

Det er stengt for kommentarer.