Ordknapp onsdag

Det foregår underlige ting på jobben om dagen.

Alle snakker masse om folk jeg aldri har hørt om, men som det antas at jeg vet hvem er (altså, jeg har hørt om Bjørgen og Therese med leppekremen, for all del. Men for øvrig er det Ulvang, Dæhli, Koss og Noriaki Kasai som er mine OL-helter, og det sier vel sitt…). Men kollegene er i fyr og flamme. Vi har visst vunnet ditt, og nesten vunnet datt, selv om vi meg bekjent bare har sittet i telefonmøter eller kjørt lister i Excel og ikke er svette overhodet. Og jammen var det imponerende med den sprinten, dere (ja, det er imponerende å sprinte med ski på beina, men ærlig talt: hvorfor? Hadde det ikke vært lurere å ta dem av? Så kan man heller gå skitur med kvikklunsj i sekken og pauser i solveggen med kaffe på termos?)!

Det er vinter-OL. Selv om det ofte minner mest om et Nord-Europamesterskap iblandet noen amerikanere og en og annen japaner. Vinter-OL engasjerer veldig, skjønner jeg, men jeg klarer liksom ikke oppdrive noen større interesse. I dag skjønte jeg hvorfor. Et kjapt blikk på de siste dagers kameraøyeblikk viser jo at vi får mer enn nok av vår egen dose vinter-OL, ikke bare to uker i februar, men hele veien fra desember og gjennom mars. Ikke rart man blir lei av vintersport! :-p

Gubben ligger godt an til å bli olympisk mester i «motvillig hulegraving etter ordre fra fireåring». Dårlige stilkarakterer veies opp av en forrykende effektivitet.

Og her, en oppvisning i vinter-hekkeløp. Alltid en kjærkommen øvelse etter en lang dag på jobben.

Eldstesønnen imponerer innen en krevende gren med små marginer, nemlig «Spark så hardt du kan, men ikke så hardt at de stivfrosne tærne knekker». I mellomtiden øver lillesøster seg på fjellklatring.

Kulestøt for herrer, 20-kilosklassen.

Mors spesialgren: vogn med tung treåring (bare fordi det er et ørlite hakk bedre enn frittgående treåring, akkurat i denne øvelsen) i trapp som ikke lenger er en trapp. Det går ikke så fort oppover, til gjengjeld går det fykende fort nedover, noe som går helt fint så lenge du ikke a) har et barn av den engstelige sorten, b) er redd for å slå deg eller c) balanserer en fiolin på toppen av kalesjen. 

Treåring og fireåring konkurrerer i » ulovlig avstikker fra Rema 1000-turning i iskaldt klatrestativ med is under». Det mest imponerende her er at de gidder, men det gjør de. Helst uten votter. Selv om de lovet å bare gå der det var brøytet.

Men husets ubestridte vintersportshelt (ja, jeg synes faktisk han slår storebror også) er soleklart denne karen. Han har nå perfeksjonert teknikken og legger an et svalestup i bunnen av bakken, med armene strakt ut til siden.  Vi må stå her hver eneste ettermiddag, og slipper nok ikke unna denne bakken før den smelter. Antagelig vil han insistere på å skli ned selv når gresstustene sprenger seg gjennom isen og bakken ender i et gjørmehull. Det er bare å glede seg 😉

Men i mellomtiden tar jeg av meg hatten for den fryktløse Bison. Nå som jeg har kommet meg etter den første, sjokkartede episoden må jeg innrømme at det ser ganske morsomt ut. Og han har imponerende kontroll, det skal han ha.

Men ja- konklusjonen er jo at vi har nok av vintersport som det er. Kanskje vinter-OL vil engasjere mer på et annet punkt i livet, men hvis jeg ønsker meg noe på skjermen akkurat nå, er det IKKE mer fysisk utfoldelse i snøvær 😀

3 tanker om “Ordknapp onsdag

  1. Kanskje hadde OL fristet mer hadde dere fortsatt hatt to små som står opp i beste sendetid? 😉 (Som jeg har skjønt av samtaler på personalrommet på praksisskolen er det sånn ca. i firetiden…? #følgerikkemedselv)

    Nei, vi er heldige med en snørik vinter. Men nå kjenner jeg at det begynner å bli nok! (Dog så jeg nå at de anbefaler folk på østlandet med pollenallergi å finne frem medisinene sine igjen, så kanskje er jeg ikke såå klar for våren allikevel).

    • Hehe, du sier noe. Hadde vi fremdeles hatt de nattlige våkenseansene våre ville jeg nok vært oppdatert på det meste 😀

      Det som er det absurde i å klage over snømengden (som jeg jo nettopp gjorde, til tross for at jeg er glad for at skolen hadde en vellykket skidag for en gangs skyld og så videre, og så videre), er at vinteren i Norge er kald og mørk uansett hvordan du vrir og vender på det. Snøfri vinter er ikke sommer. Ergo er det like greit at det er lyst, hvitt og pent, og at det er muligheter for ski og skøyter både for små og store. I tillegg til at det legger en særdeles midlertidig demper på klima-angsten!

      Oooog, ikke for å strø salt i såret, men jeg har faktisk begynt å nyse de siste dagene. Det er ingen tvil, det er *noe* i lufta som har begynt å røre på seg, snart starter moroa med rennende nese og kløende øyne for alvor…

Det er stengt for kommentarer.