To og en halv uke igjen…

Beklager at aktiviteten går opp og ned, med kvaliteten som det eneste stabile momentet (stabilt lavt, med andre ord). Det kommer nok til å være sånn de nærmeste par ukene. Uregelmessig, kort og noen ganger halvferdig. Beklager på forskudd, etterskudd og underskudd. Hverdagens smått og stort har nå blitt toppet av forberedelser av en annen verden, det er meg en gåte hvordan vi skal komme i mål, men vi gjør én ting av gangen og håper å ikke klappe sammen før den tid.

På torsdag tenkte jeg å skrive litt mens jeg ventet på Turbo, som jo nå går på sangkurset alene som den største selvfølge. Det er en deilig time (klokketime, ja!) der jeg sitter alene eller nesten alene i rommet utenfor sangkurset, med mørke møbler og dempet lys, og bare koper eller leser gamle ukeblader mens musikk, sang og glade barnestemmer siver ur fra rommet innenfor. Men denne gangen slepte jeg rundt på Surfacen og Gubbens ekstra mobiltelefon hele dagen, for å kunne utnytte tida effektivt og skrible mens jeg ventet. Slik gikk det:

– Nå har jeg satt det opp for deg, det er bare å trykke slik og sånn og så er du inne via mobilen, sa Gubben. Ja, særlig. Det ble Word, gitt.

 

Jeg kan jo legge ut det allerede foreldete innlegget i morgen, der det mer er snakk om praktiske gjøremål som skal unna og lister så lange som et vondt år, men i kveld lar jeg det ligge. I kveld skal jeg ta meg 20 minutter og tenke på alt som ikke får plass på en liste, eller føres opp i et Excelark for å kunne krysses av.

Jeg tenker på at:

— Dette er noe av det mest spennende jeg kommer til å oppleve, noen sinne. Absolutt alt er helt nytt, og jeg håper jeg klarer å fylle rollene underveis. Bare landet er jo helt nytt for oss, og selv om alle (alle!) som har vært der sier at det er fantastisk, er det ikke fritt for at jeg føler jeg burde lese en halv hylle om historie, kultur, samfunn og politikk før jeg drar. In a pig’s arse, er det en tid i livet der det er fåfengt å lese noe som helst er det de neste par ukene. Jeg får trøste meg med at jeg har lest den fantastiske The Bang-Bang Club og opptil flere bøker av André Brink, at jeg kan synge Waka Waka, vet at grill heter braai, og at jeg er gammel nok til å faktisk huske at Nelson Mandela og Frederik de Klerk gikk sammen om å innføre demokrati (sånn ca, det var i alle fall slik mitt barnslige hode forsto sammenhengen. Burde lest mer om det også).

— de neste travle ukene MÅ jeg få skvist inn et eller annet med Ballerinaen min. Alene. Bare vi to. Gubben og jeg er såre enige, det er Ballerinaen vår vi må passe på å ikke glemme midt oppi dette. Ballerinaen og Bison, det er de to mest sårbare, rett og slett utfra alder og plassering i søskenflokken. Mellomstejenta mi er stor nok til å klare masse selv, nesten alt hvis hun må, og det er farlig lett for stressa foreldre å lene seg for mye på akkurat det. For hun er liten nok til å fremdeles trenge mye oppmerksomhet og mange klemmer. Jeg vil gjøre noe sammen med henne før vi drar, for når vi er tilbake igjen er det enda en liten som vil kreve så mye av oss.

— litt i samme leia: midt i forberedelsene våre er det viktig å gi plass til Japanturen. De drar to dager etter oss, tiåringen og fjortenåringen, og har gledet seg lenge, lenge. Vår tur til Sør-Afrika er selvsagt «større» hvis vi skal vekte på noen måte, men jeg ville være en sløv mamma hvis jeg ikke engasjerte meg i barnas store eventyr med bestemor. Både nå i forberedelsene, underveis og etterpå. Det er viktig å ikke la det ene familieeventyret slå ihjel det andre, for en Japantur er naturligvis stort for de det gjelder!

— jeg er glad for at vi får med oss Fotballhuet på turen, i hvert fall. Helst skulle jeg hatt med hele flokken, det kunne vi kanskje fått til hvis vi hadde blitt godkjent før jul, men nå er det ikke sjans. De to over skal jo til Japan i påsken, og Eldstejenta skal til Køben og har dessuten ikke lyst til å være borte fra skolen så nært eksamen- fullt forståelig, når hun har et førstevalg på studiene som ligger helt i grenseland for det som er snittet hennes per i dag.

Men jeg skulle gjerne hatt dem med, alle sammen, og jeg kommer til å savne hver og én av dem. Jeg trøster meg med at vi alltids kan komme tilbake senere på ferie (i hvert fall når vi har vunnet i Lotto), og at jeg i det minste får en fantastisk sjanse til å være sammen med syttenåringen min. Visst er det Eldstejenta som er størst, og den første som vil fly ut av redet- men den nå ganske store lillebror følger faktisk hakk i hæl og jeg skal være glad for en sjanse som dette. Dessuten blir det stort for ham å oppleve en adopsjon på nært hold.

— denne påsken blir dermed en påske totalt uten samlende familiefaktor. Vi vil være i fire forskjellige land på tre forskjellige kontinenter, og de eneste som er på hytta er min mor, mannen hennes, og bikkja. Som nordmenn flest er påsken uløselig knyttet til familie i min bevissthet (familie, appelsiner og varierende skiføre, for å være mer utfyllende), og denne påsken scorer dermed 0 på alle punkter. Ikke får jeg sunget en tone på hylla heller, det er jo nesten så jeg savner Kvernos improperier (bare nesten). Samtidig blir det en helt fantastisk innholdsrik påske, og jeg gleder meg vilt på alles vegne. Denne påsken blir topp! Men, jeg finner en viss trøst i at påsken 2019 kommer til å bli av det mer tradisjonelle slaget.

Sentimentalitet, ja. Tror du ikke eldstejenta overrasket oss med hjemmebakte sjokoladekjeks etter skolen her om dagen? Mors lettbevegelige sinnsstemning var heldigvis ikke så ille at de ble smaksatt med saltvann, men det holdt hardt- se under…

— jeg er underlig sentimental for tiden. Verre enn vanlig, faktisk (som jo også er ganske ille, det har jeg gitt opp å skjule). Under nevnte sangkurs-seanse med den mislykkede nettilgangen hører jeg de tynne stemmene synge sangen om Pellefanten, og jeg blir jo helt pudding. Lille Turbo, hun blir så stoooor. Og Bison. Og den lille vi skal hente, da, lille minstemannen. Og de store ungene som snart flytter ut og hulk, snufs, buhuuu, hvem skal synge om Pellefanten når Turbo vokser ut av sangkurset sitt?

Jeg er ingen fan av voldsom overpsykologisering, men det aner meg at det er en reaksjon på kombinasjonen reelt, objektivt stress og følelsesmessig spenning/påkjenning/whatever. Selv om jeg løper rundt og mailer kopier av pass hit og legger inn kredittkort sånn, og leter etter Babybjörnen med den ene hånda og vasker badet med den andre, samtidig som vi forsøker å opprettholde alle normale aktiviteter (vi skal være fire uker borte, ‘sant, så da er det ikke rom for å «ikke ha tid» til dansing og fiolintimer nå i forkant. Her fortsetter hverdagen til the bitter end), så er det jo heftige saker som foregår i bakgrunnen. Vi skal bli foreldre igjen, bra, men spenningen i forkant var jo nok til å ta knekken på en stakkar. Og nå begynner lampefeberen å melde seg, hvordan skal dette gå? Hvordan er han? Hvordan vil han innrette seg med oss? Vil han godta oss? Noe som fører videre til…

— jeg gleder meg utrolig mye til å treffe gutten vår. Samtidig gruer jeg meg til selve dagen. Jeg har oppriktig vondt av den lille tassen, som skal rives vekk fra det hjemmet han har hatt hele sitt korte liv og plasseres hos noen fullstendig ukjente og kanskje skremmende mennesker som lukter rart og babler på et uforståelig språk. Gutten vår har hatt flaks, han har hatt det veldig stabilt og fått mye oppmerksomhet det første året, noe som er supert for utviklingen og tilknytningsevnen. Men det betyr også at han har noen veldig sterke bånd, som da vi- jeg- er ansvarlig for å rive over.

Jeg vet at dette bare er halve sannheten. Det er jo sånn at han uansett ikke kan bli værende der han er. Dette var alltid ment å være midlertidig og han ville blitt flyttet før eller siden, kanskje til et barnehjem. Når de største bølgene har lagt seg håper jeg han finner seg godt til rette, og jeg vet at han vil ha det helt Kånge som lillebror i en stor, støyende, omsorgsfull flokk. Men au, dette er ikke ukompliserte saker. Særlig når man er i det sentimentale hjørnet fra før av.

— og i et helt annet, mye lysere og lettere hjørne av bevisstheten, så må den egoistiske delen av meg innrømme at jeg gleder meg til «ferien» også. Jovisst blir det baluba, trøsting, underholdning og avledning så det holder- særlig rundt overtakelsen og på flyet opp og ned (stønn! Dobbeltstønn!). Det blir bleieskift og grøtflekker og kanskje fryktelig trangt i dobbeltsenga. Men forhåpentligvis skal vi gjøre andre ting også. Vi skal på minisafari, dra på Table Mountain, se på akvariet, dra på turer. Gubben og Fotballhuet skal til Robben Island (kjent for mye venting og vanvittige køer, så det er ikke noe sjakktrekk å ta med småbarn dit) og kanskje gjøre noen flere guttegreier. IKKE MINST skal vi bo i en fredelig, liten oase med egen hage. Det er andedam og lekeplass i nærheten, vi skal ta dagene som de kommer og kose oss, uten noen stram timeplan. Været er stabilt- litt for stabilt, derav vannmangelen- på sol og noenogtjue grader.

Til barselsperm å være, så tror jeg Gubben gleder seg noe voldsomt. Ikke at han ikke har satt pris på det før, altså, men dette havner tross alt i en annen liga.

**********

Så ja. Dette er det som farer igjennom hodet, sånn på lørdagskvelden når jeg forsøker å finne ut hva som egentlig foregår bak alt stresset og tankene om hva som må gjøres på jobben, hjemme, på nettet, overalt. I morgen kommer innlegget jeg skrev på torsdag, som mest omhandler praktiske greier.

Men nå skal jeg slepe den motvillige sofapølsa mi, altså hunden, ut på kveldens siste tissetur og krype ned bak en hostende, feberhet mann. Han holdt akkurat til å kjøre til og fra dansing, hente bilstolen på posten, løpe innom frisøren og Rema 1000 og lage sushi, før han heiv i seg to Paracet og kollapset under dyna- slik at The Terrible Two og jeg ble sittende alene i stua og mumse vafler og se på Løvenes Konge. Vi fikk selskap under vaffelmumsingen da, av de to store som er hjemme på lørdagskvelden og ikke sier nei takk til vafler 😉

Så godt natt til dere som er innom, og god søndag. Som for vår del vil bestå av fotballkamp og UANTE MENGDER rydding og sortering av tøy, uansett form og feber.

På vei hjem etter å ha hørt Turbo og co synge om Pellefanten. Det er nesten så jeg føler meg høysensitiv, alt er så sterkt, alt er så vakkert og overveldende og trist og fint, og den lille kalde jentehånda klemmer til rundt både hånd og hjertestrenger når hun hopper glad hjemover den isete veien.

Adopsjon er ikke for pingler. Jeg trodde den evige papirjakten og søknadsprosessen var verst, og det var det nok også for tålmodighetens del. Men nå er det følelsene som skal få kjørt seg, merker jeg. Gettin’ ready for the ride…! <3

5 tanker om “To og en halv uke igjen…

  1. For en utrolig spennende tid som nærmer seg!

    Skulle ikke Babybjörnen dukke opp, rop ut! Vi kjøpte jo den (da) nyeste da frøkna vår kom for noen år siden, og den ligger bare på loftet!

    Godt det er mange muligheter i de kommende årene for å kjøre krampepåske igjen! Det ser ut til å bli Påske med stor P på oss i år, skal sende dere noen tanker 😉

    • Ah, ja- gjør gjerne det! Du får påske litt ekstra for oss, så vet vi at du tar deg av den biten i år. Så hyggelig med påsketur, da, det blir vel bra for både store og små?

      Ja, det er superspennende, det som nå skjer. Men det er så innmari mye praktisk at jeg tror de nærmeste ukene bare drukner i gjøremål, og realiteten slår meg kanskje ikke før jeg sitter på flyet. Skal prøve å sette av litt tid til å henge med følelsesmessig også, da, selv om det blir en skikkelig sprintdistanse nå mot slutten.

      Takk for tilbudet, jeg roper ut om Babybjörnen ikke lar seg lokalisere. Men vi må uansett grave etter sommerklær, og da tipper jeg den dukker opp. Jeg er i alle fall 100% sikker på at vi har den fremdeles, jeg rakk aldri å gi den bort før vi kanskje skulle bruke den igjen… og siden da har den bodd et eller annet sted på loftet. Den SKAL ut fra skjulestedet sitt, grrr! 😀

  2. Ellers har jeg en manduca et sted i huset her som du kan få.

    Følelser ja. Selv om man ikke vet hva man får med egne barn heller, så gjelder jo dette i enda større grad med adopsjon. Man vet jo ikke hvilken bagasje barnet bærer med seg.

    Så heldig de mellomste er som får bli med på en slik tur med bestemor. Og godt å få med største storebror med på deres tur

    • Tusen takk for tilbudet, Ida! 🙂 Som jeg sa til Marit, har jeg en bestemt følelse av at Babybjörnen dukker opp. Men godt å vite at ikke alt står og faller med det.

      Og ja, dette med følelser er virkelig rart, det er de samme mammafølelsene bare helt annerledes (hvis det gir noen mening), og jeg er veldig spent på hvordan det blir å møte ham for aller første gang! Whoaaa…!

      Det blir godt å ha med i alle fall én av de store- selv om vi veldig gjerne skulle hatt med oss ham på tilbaketuren også, for den blir jo verst. Tre barn under fem år, den er drøy. Men, må man så må man, og det er jo en begrenset tid. De mellomste kommer til å ha det aldeles supert, de er heldige som har de bestemødrene de har!

Det er stengt for kommentarer.