En usedvanlig lang gjøreliste

Dette skrev jeg på torsdag, da jeg ikke hadde nett. Jeg skulle ønske jeg kunne stryke ut halve lista på de dagene som har gått i mellomtiden, men neida. Mesteparten venter fremdeles, selv om noe er markert i grønt. Men selv vi må jo være i stand til å få noe gjort, på drøye to uker 😀

I dag… fikk vi ikke gjort så mye. Derimot kjente jeg nesten at det er vår i lufta, de første 30 minuttene av denne kampen. Sola varmet (og blendet, når skal jeg lære meg å ta med solbriller!?). Så kom et lett, lett skylag foran sola, og plutselig var vinden iskald og temperaturen langt under null igjen. Kortvarig lykke, altså.

**********

Reisedato!

Fest og fyrverkeri! Vi går for alvor inn i siste del av denne langvarige, snåle «graviditeten». Siden den gledelige nyheten for to uker siden har vi jo visst at vi «snart» skal dra, og i verste fall ikke fullt så snart, men det blir så mye mer konkret når vi fikk den siste mailen i dag morges som ga oss det magiske «20. mars».

Nå vet vi hvilken dato vi skal være på plass i Cape Town, hvilken dato vi får omsorgen for sønnen vår (! Ikke helt vant til det uttrykket, riktig ennå, men det er jo det han er. Blir. Jessda.), og hvilken dato vi formelt sett blir hans foreldre ved domstolen. Jeg er litt usikker på når han blir norsk statsborger, men vi må i alle fall innom ambassaden og ordne norsk pass før vi reiser hjem. Det må være en hyggelig jobb, det, å utstede pass til lykkelige, ferske familier på vei hjem. Sikkert mange flere blide folk enn i passkøen på Grønland (der blant annet Gubben og Fotballhuet hadde en bomtur, sammen med mange andre sure/skuffede folk som hadde misforstått bookingsystemet og ikke fikk pass likevel. De fikk pass likevel, da- i Lillestrøm mandagen etter).

Såh. Hva gjør vi nå? Etter å ha feiret ferdig og hoppet rundt- hopper litt ekstra fordi det skal bli så innmari godt å slippe unna denne evigvarende vinteren her oppe) slår det meg at vi har «litt» å henge fingrene i.

Forberedelser her hjemme:

Rydde hele huset, tømme hengeren, rydde terrassen, (kanskje) rydde garasjen. Sukk. Bare her har vi arbeid for et halvt år, og vi blir neppe ferdige med alt. Men målet er at vi skal reise fra et hus det blir greit for mormor å være i, og hyggelig å komme hjem til.

Lage tidsplan. Skrekk! Det er ikke få detaljer som skal på plass innen vi kan sette oss på flyet. Planen blir todelt: et overordnet nivå- her må vi notere ting som spesielle dager på skolen, fotballkamper, dansetreninger og jobbing, eldstejentas planer, øvelser, tannlegetimer og så videre. Og et detaljnivå, der vi blant annet lager tentative forslag på hvordan mormor enklest kan organisere de travle torsdagene, de uoversiktlige lørdagene og så videre. Det hjelper heldigvis på at hun ikke trenger å tenke på småbarn i løpet av denne tiden…

Lage en ekstra huskeliste til Oboisten. Fordi han fortjener det 😉

Maile alle som skal ha beskjed om The Terrible Twos langvarige fravær. De misser tre uker med dansetimer, sangkurs og fiolin. Men det kunne vært verre, vi kunne reist i fire «vanlige» uker, så så lenge vi gir beskjed går det nok fint.

Pakke til Japan. Nei, du leste ikke feil. Midt oppi dette skal de jo to midterste barna ha en utvidet (hysj!) påskeferie i Japan med min stemor, og når vi ikke er der for å hjelpe til med pakkingen kreves det grundige forberedelser i forkant. Ellers ender det med pakkastrofer!

Lage fullmakt til Japanturen, som bestemor kan vifte med hvis hun blir stoppet i passkontrollen mistenkt for kidnapping (man vet aldri…)

Kjøpe noen små (i fysisk forstand, siden kofferten til Japan er stappfull av gaver allerede) gaver til de som tar med barna på ting mens de er der.

Kjøpe noen små trøstegaver til slutten av oppholdet vårt, når det kanskje er noen som savner mamma og pappa.

Endre/flytte tannlegetimer og reguleringstannlegetimer om nødvendig.

Notarisere de siste endrete dokumentene.

Montere nytt barnesete.

Avbestille matkassa, i hvert fall de to første ukene. Da er det jo knapt folk her.

Tømme babysengen, som pt er full av barneklær, gardiner og muligens litt julepapir på rull, lufte madrasser og gjøre klar til den nye eieren.

Søke permisjon!

Fylle opp lageret med hundemat og medisiner.

Trippelsjekke alt som er av nødvendige dokumenter å ha med seg. Det er ikke så forferdelig mye, men desto mer viktige ting. Jeg har ikke så lyst til å stå ved gaten på vei hjem og rote i veska etter de internasjonale fødselsattestene vi glemte å ta med oss.

 

På jobben:

Njaei, det er vel ikke så mye jeg skal gjøre her. Annet enn å gjøre jobben min de siste ti dagene, samtidig som jeg lærer opp en vikar nesten fra bunnen av, samler alle løse tråder på prosjekter som er mitt ansvar, og pakker ned rubb og rake på kontoret mitt så det bare er én flytteeske og en PC igjen. Siste dag på jobb for meg er tilfeldigvis også siste dag på vår nåværende adresse.

Det bør jo gå greit, det. #hysterisklatter

 

Forberedelser for selve turen:

Søke permisjon for 17-åringen. Nesten. Jeg var klar til å sende permisjonsmail på skjema, da jeg for sikkerhets skyld ringte resepsjonen og spurte om det var rektor pluss kontaktlærer som skulle ha den. Nei, da måtte jeg bruke et skjema, var svaret, og det skjemaet var naturligvis ikke å finne under fanen «skjemaer» på skolens hjemmeside.

Derimot fant jeg denne personen, på lista over skolens lærere. Midt blant Berit og Tone og Bjørn og Mohamed. Hehe. Noen som har glemt å skjule en testbruker, kanskje?

Kjøpe flybilletter. Check! Vi går for en ny runde Ethiopian Airlines, først og fremst fordi det frister helt innihampen lite å fly direkte fra Schiphol eller Charles de Gaulle, hvis alt skjærer seg og ungene hyler på skift.

Ordne bosted. Check! Adopsjonforeningen samarbeider med et reisebyrå i Cape Town, som driftes av noen superhyggelige folk som ordner alt fra A-Å. Og godt er det, for vi har ikke kapasitet til å drive å bale med dette på egenhånd. Men etter noen få koselige mailer har vi fikset oss nesten to uker på et av gjestehusene, en liten overlapp i nabohuset, og til slutt nesten to uker i Sea Point, som er mer turistvennlig. Enkelt og greit, og slett ikke avskrekkende dyrt.

Finne ut hvilken type adaptere som (kanskje) trengs. Her er det generasjon Digital som reiser på tur, ja, selv om vi på ingen måte har tenkt å tilbringe turen vår bak en skjerm.

Grave fram Babybjörn One’en vår. Jeg vet den ligger et sted. Men hvor? Ellers skal vi bo et sted som har full tilgang på alt av barnestæsj, så det er lite som er nødvendig å ta med seg. Men ett tips har vi fått:

Varme og MYKE klær til barna, til vår nye lille tass og også til oss selv. Tøfler. Sør-afrikanske barneklær er visstnok av den mer formelle, stive sorten, og det er overraskende kaldt innendørs. Vi må ha med litt «kosetøy» til oss alle. Og badetøy. Og sommertøy! Inn i boden og grave etter sommertøyet også, kanskje vi finner det sammen med Babybjörnen.

Manchester United-pysjen må også med!

Sommerhattene! Tenk at jeg klarte å spare på ungenes knallsøte sommerhatter fra i fjor, OG vet hvor jeg har lagt dem. Nå skal sommerhattene komme til heder og verdighet igjen. Hurra for sommerhatter.

Våtservietter! Takk til Trine for tips 😉

Når jeg tenker etter, bør vi ha med bleier også. I alle fall noen. Nå får vi bleiebarn igjen! 😮

Utvide VISA- og Eurocardgrensene våre til også å omfatte Afrika.

Pakke ned et fornuftig utvalg leker, tegnesaker, spill og bøker. Vanligvis pakker vi fort og gæli og har masse plass til overs i kofferten. Det går alltid bra og vi har sjelden savnet noe som helst. Men nå skal vi være der leeeenge. Da må vi faktisk spandere litt koffertplass på slike ting, slik at det ikke blir de to samme bøkene om Petter Kanin og Ole Brumm som går på repeat hele turen, eller at Turbo og jeg endelig har tid til å gjøre bokstav-øvebøkene hennes, og ikke har dem med…

Sommersko til ungene! Fjorårets er altfor små.

Nakkestøtte til flyturen.

Klær og sko til mor, det er IKKE sikkert at jeg har noe i skapet…

Nesten det viktigste av alt: pakke smart til flyturen. Det finnes masse gode reisetips for å reise med småbarn, og på en så lang flytur tror jeg vi har bruk for samtlige. Her må ALT gjøres så spennende og tidsfordrivende som mulig. Likevel tror jeg helt ærlig at slaget er tapt på forhånd, det er bare å innstille seg på at denne flyturen blir pyton.

************

Jeg leser igjennom lista og innser at dette er en kvart tusendedel av det vi har å gjøre. Jeg har bare så vidt skrapt i overflaten av isfjellet, for å smøre litt smør på flesket. Men det er et sted å begynne.

Min sønn, i rød drakt rett bak linjedommeren, kan se fram til å trene under mer behagelige forhold en stakket stund. Ah, nemlig: treningstøy og joggesko. Denne lista blir bare lengre jo lenger jeg sitter her, så det er på tide å logge av før den vokser seg helt ut av alle proporsjoner 😀

 

En tanke om “En usedvanlig lang gjøreliste

  1. Det var litt av en liste ja. Nesten en fulltidsjobb bare planleggingen og forberedelsene på forhånd.

Det er stengt for kommentarer.