Åtte dager igjen…

Det blir ikke de mest spennende overskriftene for tiden (eller innleggene, for den del. Systematikken går i oppløsning, det blir bare pjatt og jeg henger etter på hyggelige kommentarer. Men det varer ikke evig, jeg lover! Og litt for min egen del er det greit å klote ned noe, for å kunne se tilbake på siden). Vi teller ned. Det er liksom så åpenbart hva som står i fokus her hjemme. Nå er det åtte dager igjen til vi reiser, og det danner nødvendigvis bakteppet for alt som skjer.

Og ting, de skjer. Det er ingen mangel på ting som skjer! 😀 Her rusler løper hverdagen videre i kjent stil, uavhengig av at livet blir snudd på hodet de neste par ukene. Stakkars oboisten har hatt tre konserter på tre dager, Gubben har hatt flere førstegangs-workshops og presentasjoner, Eldstejenta har brukt sin sparsomme fritid til å dille med en app og laget videoer der hun spiller firestemt blokkfløyte med seg selv (faktisk akkurat som dette, bortsett fra at hun har mindre skjegg og langt mer sjarm. Hun burde komme seg på Youtube, burde hun! #stoltmamma) og ellers danser vi og gnikker på fiolinen og kjører, kjører, kjører, og tørker fotballsko på toppen av parafinovnen. Mens snøen laver ned og den forbaska vinteren aldri, aldri, aldri ser ut til å ta slutt. Det blir ikke trist å fly til Cape Town hvis dette været fortsetter!

Ting som skjerdde i helgen: fredagens konsert i Konserthuset, der jeg var så heldig å få se Ballerinaen i det ene orkesteret (de nest yngste- 250 barn på scenen og en fantastisk dyktig musiker og pedagog som dirigent) og Oboisten i et annet (de eldste og flinkeste, som flesket til med Hebridene av Mendelssohn og har en dirigent som visstnok er så skummel at ingen våger å spille feil, hehe). To andre orkesteret i tillegg, laaange opptredner på hvert av dem, og jeg ble stum av beundringen over foreldreparet ved siden av meg som frivillig hadde med seg en lillebror. Bison hadde kjedet vettet av seg etter tjue minutter. Og vi skal på en eviglang flytur, oh dear…

Min sønn er sharp på konsert, i lekker dress og nystrøket skjorte, men sokkene får han aldri orden på 😀

Andre ting som skjedde i helgen: Turbo bygget en mur. Umiddelbare Trump-assosiasjoner til den der, før jeg minnet meg selv om at ungen er fire år og neppe la noen dypere betydning i byggingen sin.

Søndag morgen på vei til kortjeneste. Ikke akkurat plagsomt trangt om plassen, slik det åpenbart hadde vært kvelden før på t-banen fra Holmenkollen…

Det er mer grønt og mindre rødt på lista jeg lagde for et par innlegg siden. Ting begynner å falle på plass, og jeg er ikke egentlig stressa. Bare enormt fokusert på alt som skal landes før vi drar, smått og stort, og samtidig opptatt av at det er en uke igjen der ting skal gå som normalt. Vel, nesten normalt. Korøvelsen utgår, nå har jeg permisjon på ubestemt tid. Jeg var i kirken i dag og kvekket meg igjennom en halvdårlig chant (enkle chanter er alltid fine, men kompliserte chanter er bare fine når de sitter skikkelig. Når du ikke må velge mellom å enten få teksten riktig plassert, eller få med deg styrkegrader og pustetegn, eller følge med på dirigenten. Denne satt ikke, for å si det sånn). Og siden det stort sett bare er i kirken jeg tar meg to minutter- innimellom frenetisk blaing i noter og salmebøker- til å ta et overblikk over de mangfoldige gjøremålene og tankene som utgjør Livet, var det rart å tenke på at neste gang jeg befinner meg på hylla, så har vi vært på reise, vi har hentet gutten vår, vi har en ny hverdag, jeg har blitt sjubarnsmamma. Det siste der imponerer for øvrig ingen i vårt kor, klisjéaktig nok (kommentaren jeg fikk på de seks ungene, da jeg var fersk i koret, var faktisk «Jaja, du er enno ung, du kan framleis ta igjen ho Birgitte!» 😀 )

Så mye som skal skje. Det er jo til å bli svimmel av. Og litt nervøs. Det er så stort, det hele, det er vanskelig å ta innover seg at NÅ, nå skjer det snart. Alle timene med fosterhjemstjenestene, alle bøkene om tilknytning og spesielle behov, all nervøsitet rundt klager og møter med direktoratet og søknad til den siste, strenge instansen… og alt sammen. Whoa. En liten gutt.

Slik ser det ut i Turbos hode. Den gule jenta er henne selv, som står ved siden av Bison og noen veldig store blomster. Så er det jeg til høyre i bildet, med lillebror i en vogn. Hun forteller til alle som vil høre, og med den største selvfølgelighet, at vi skal til Afrika og hente en lillebror, og sånn er det med den saken.

I mellomtiden får vi bare krysse ut og krysse av. Flytting av reggistannlegetime, check, påmelding sommerskole, check. Mail om at vi ikke kan møte på foreldremøtet for konfirmantene (men det er jo bare to år siden vi var der sist…), check. Beskjed hit og beskjed dit, søknad innvilget for eldstesønn, check check check. Husarbeidet ligger vi heller ikke så verst an med. Tanken var å ta mye neste helg, jeg har fri fredag og mandag og vasking er uansett ferskvare her i huset. Men så ble vi overrasket av et hasteprosjekt i går, da Fotballhuet hadde invitert kompiser hjem for å se på United-Liverpool. Mer om det i en egen liten tullepost, siden det ga opphav til stor komikk her på hjemmebane. Uansett ble det sving på sakene, og nå smårydder jeg konstant og storrydder innimellom.

Slitne? Gjett på ja. Det hadde jo vært en ønskesituasjon at vi bare tok en ting av gangen, jobbet oss gjennom lista, kom i mål, og kunne kollapse på flyet og sove til Cape Town. Noe sier meg dog at The terrible two har helt andre planer for flyreisen, men den tid den sorg.

Inntil da fortsetter vi hverdagen, etter beste evne:

Girlsa på vei til barnehage og skole. Enn så lenge er vi bare fire stykker på tur, snart blir vi fem. Tre ting å legge merke til her: Turbos lille turkamerat for dagen (det varierer litt om det er Prikki, Manta eller som i dette tilfelle, Lille Sjiraffen som får være med), og tiåringens egen-mekkede hårsveis. Som en liten marsboer, men en veldig søt en- sa hun objektivt 😉 Og det siste? Det er LYST ute!

Ønsker alle en super uke, og snarlig snøslutt…

4 tanker om “Åtte dager igjen…

  1. For en utrolig spennende tid dere har foran dere! Ønsker dere all mulig hell og lykke på reisen.
    Får dere sjans til å oppdatere litt fra turen tror du? 🙂

    • Det håper jeg virkelig! Det skal visstnok være greit med internettforbindelse overalt, så med mindre det er baluba 24 timer i døgnet (noe jeg krysser fingrene for at det ikke blir) vil det nok komme både bilder og beskrivelser. Det er kjempespennende, alle som har vært der sier at det er helt fantastisk, men jeg må innrømme at jeg ikke helt aner hva vi reiser til.

      Og hell og lykke trenger vi 😉 Både til selve overtakelsen, som jo kan bli ganske tøff, og ikke minst på flyreisen… ugh, her snakker vi ekstremsport, men jeg prøver å tenke at det er noen (grusomme) timer, og så er det over.

  2. Å, så spennende! Jeg kjenner at det kribler i magen min på deres vegne, så jeg kan ikke engang forestille meg hvordan dere må ha det, dere som snart skal reise ned og hente lillebror? <3 Masse, masse lykke til!

    • Tusen takk, Ina! Det begynner å krible her også 😉 Hittil har det vært så mye annet som skal ordnes, ikke minst på jobb (anbefaler i grunnen ikke å legge permisjonsstart akkurat til den uka alt skal pakkes ned på jobben for flytting, men sånn ble det nå denne gangen), men i løpet av helgen vil nok reisenervene melde seg for alvor. Dette blir spennende og morsomt og fint og skummelt, alt på en gang! 🙂

Det er stengt for kommentarer.