Roll over, Woody

(advarsel: ikke for sarte sjeler. Virkelig ikke for sarte sjeler. Og bare for å ha sagt det: dette er ikke uthenging av mine tenåringer. Det er slik tenåringer er, i alle fall 90% av dem. Sånn, da er det på det rene, pun intended.

Dette skjedde dessuten for en uke siden. Siden den gang har stue og kjøkken måtte tas på nytt, men aldri så galt at det ikke er galt for noe, forrige ukes kriserydding gjorde likevel jobben lettere. Da eldstejenta tok en lillebrormanøver og inviterte noen venner hjem på middag i går- takknemlig sukk fra en mor som tross alt er glad for at tenåringene mine ikke er flaue over den digre, rare familien sin- kunne Dosjefen komme unna med ti minutter for å gjøre det hvite badet presentabelt. Akkurat nå er stua full av kofferter, kleshauger og poser med spill og leker, men det er et kortvarig stadium- vi bør være mer eller mindre ferdigpakket i kveld. Ønsk oss lykke til)

Tenåringer. De kan kunsten å more seg i kaos. Hva er egentlig problemet??!

Moderskapet er fullt av Store Følelser. Myke hjerter, salte tårer, tsunamier av sentimentalitet og en vilje til å ofre både helse, økonomi og nattesøvn for disse små, vakre vesnene som betyr mer enn livet selv. Jada. Jeg tjater jo om det hele tiden. Det vakre, det skjøre, det tandre.

Men moderskapet er også humor. Til tider virkelig stor humor. Lørdagen bød på mye av dette, innimellom all kjøringen og hentingen. Dette var komikk på høyde med Woody Allen, om ikke over.

Kontekst: lørdag, halvannen uke før avreise i to retninger for halve familien, en uke til permisjonsstart. Som tidligere innrømmet er husarbeid, rydding og vasking ferskvare her i huset, det går tre dager og så er det like ille igjen, derfor var Den Store Husvasken utsatt til helgen etter og planen var bare å la det skure og gå. Lørdagene våre er bare chockablock av kjøring og påkledning og avkledning og vannflasker og dansetøy og bytting av barn, lørdagsskoler og tjo og hei, vi løper fra klokka åtte til klokka tre og er deretter helt utslitte.

Midt i alle støvdotter, krøllete sokker og bunker med leksebøker, finner eldstesønnen sent på fredag kveld ut at han skal invitere kompiser hjem for å se United mot Liverpool dagen etter. Hvis du har en sønn på 17, en helt normal, grei, sønn på 17 som ikke er i kategorien Superfestløve, så er det bare én akseptabel reaksjon på dette. Det er Nei, så hyggelig! Det blir artig å møte vennene dine, kanskje de vil bli til middag også? Og jeg mener det, helt oppriktig. Like oppriktig som jeg tenker Fuck-wank-bugger-shitting-arse-head-and-hole, hvordan i all verden skal huset bli levelig til i morgen klokka to (det kunne i det minste vært kveldskamp?!).

Guttungen innser alvoret og rydder, støvsuger og bidrar masse selv. En annen støvsuger trapp og gang før jobb, en tredje gjør en kjempejobb rekker akkurat å ta ned noen av de ørten bag’ene og klesplaggene som hun har strødd rundt i huset før hun piler til dansejobb og danseklasser, og nok en annen skal rydde gangen oppe. Det siste der er en byttehandel med meg. Han har egentlig ansvar for det hvite badet, badet jeg nekter å gå inn på, fordi det lukter mystifistisk av fukt (oppussing av det hvite badet står øverst på Må Gjøre-lista vår, for det aner meg at det er en lekkasje her et sted) og det uansett er okkupert av tenåringer. Men siden søttenåringen påstår det er sosial kamikaze å invitere kompisene inn på det rosa badet (hva er galt med det rosa badet, hæ? Er ikke de harry gullkranene litt festlige, da?) bestemmer jeg meg for å ta det hvite badet sjøl og sette guttungen i sving med gangen, som også sårt trenger en overhaling for å kunne gi besøkende en hyggelig velkomst.

Det er jo begrenset hvor koselig det er å ha slik dekor hengende i fellesområdene når det kommer folk.

Og jeg får sjokk, virkelig sjokk. Her har vi tre normale tenåringer, ikke urenslige på noe vis, alltid rene i tøyet og for Guds skyld alltid nydusjet, og likevel er badet helt motbydelig. Virkelig, virkelig ille. Han som har hovedansvaret toer sine hender, han har hatt det så travelt i det siste- og det er helt sant- men møkka er eldre enn som så. Det er skikkelig ekkelt. Vi snakker uker og måneder av tisseflekker (ekstra ekkelt siden dosetet er løst og eh, «dråper på avveie» kan samle seg i de løse plastdelene) og lange hår i vasken, som er nedstøvet og flekkete. Det er umulig å se seg selv i speilet som er dekket av tannkremflekker, det er døde insekter i vinduskarmen og i krokene på gulvet, og mellomrommet mellom vaskeservanten og veggen er dekket av et tjukt mørkegrått teppe av støv, skitt og spindelvev. Hvordan det ser ut nede i doskåla skal jeg ikke en gang snakke om. Det ante meg at det ikke var tipp topp inne på det hvite badet, men at det var så ille ante jeg faktisk ikke.

Uæææh. Ser det sånn ut i mitt hus? Jeg legger virkelig ikke mye stolthet i husarbeidet, jeg kan se gjennom fingerne med både rot og støv. Men ikke møkk, altså. Der går grensa, i alle fall ved gammel møkk. Det slår meg at om fosterhjemstjenesten hadde sett dette, ville vi neppe fått et barn ekstra. Godt mulig vi hadde fått seks barn mindre. Dette er ikke akseptabelt, ikke på noe som helst plan.

Grunnen er ikke at badet ikke har blitt vasket siden vi flyttet inn. Noen har hatt ansvaret hele veien. OK, det har gått på halv tolv de siste ukene, men grunnen til at det er så ekkelt er dette: tenåringer- i det minste veldig mange tenåringer- vasker, men de vasker ikke ordentlig. De vil gjerne bidra, de er så hjelpsomme så, men de… iiiik… æsj… vil helst ikke bli skitne, må vite. Et fjernt minne av eldstejenta dukker opp i hukommelsen, der hun litt hjelpeløst står på kjøkkengulvet og gnir et par ganger med en mopp på noen størknede ketsjupflekker på gulvet, før hun trekker på skuldrene og konstaterer at disse må bare bli der. Eller eldstesønnen, som pøste på med mest mulig såpe på badegulvet for å slippe å bruke gulvklut. Minner om gjenglemte matbokser som dumpes i søpla fordi det er, ææææsj, mugg på dem. Dette badet er resultatet av en renholder som klasker en klut sånn midt på gulvet, men ikke vil komme borti de døde fluene i kroken og jaffalikke vil ta på den skitne doen. Ugh! Isj! De mystiske flekkene på veggen teller ikke, jobben min er bare gulvet, doet, servanten og speilet og resten trenger jeg ikke forholde meg til. De andre tenker at badet ikke er deres ansvar, så at det snart ikke er mulig å stå på gulvet i dusjen på grunn av de tjuefire tomme sjampoflaskene som ligger der, bryr de seg ikke om.

Sjakk matt, mor? Neida. Riktignok kan det føles sånn, for dette er en samtale- eller monolog, eller en tirade- jeg har hatt hundre ganger, med alle sammen. Du må gni på flekken. Kanskje la den løse seg opp. Du må bruke varmt vann og tørke av, ikke bare blande såpe og vann half’n’half og klæsje litt rundt. Såpe spiser ikke skitt, sønn. Mopp er bra for støv, men ikke for klissete flekker. Jeg har gnålt, og gnålt, og gnålt, og mirakelet skjedde likevel ikke før eldstejenta flyttet inn i hybelen og plutselig ble houseproud. Nede på hybelen er det gullende rent. Denne transformasjonen er et velkjent fenomen, som sikkert kan bekreftes av min mor og stemor 😉

Jeg vet altså at gnåling har begrenset effekt. Det er jo bare mamma som maser. Igjen. Men denne gangen er jeg ikke bare sur. Jeg er dypt sjokkert. Og oppgitt. Og så himla lei av å gjenta meg selv uten at det går inn.

Jeg må finne på noe nytt. Jeg må få fram budskapet på en radikalt annerledes måte, men hvordan gjør man det når man har prøvd det meste ørten ganger før?!

DUH! roper jeg. Vedkommende vet veldig godt hvem det er snakk om og hvorfor jeg roper, og kommer tuslende med halen mellom beina, klar til å få den vanlige tiraden.

Se her. Dette er ekkelt. Dette er skikkelig, skikkelig ekkelt. Dette er gørrmøkkete, og det går ikke an å ha det sånn. Hør nå, for nå skal du høre mora di banne, dette er faktisk helt forjævlig.

Ordene er sterke, men stemmen er rolig, jeg er ikke sint i det hele tatt. Jeg er bare opptatt av at dette MÅ gå inn i skallen. Jeg smiler faktisk, noe som forvirrer guttungen litt, og han blir stående med hengende hode uten å skjønne hva som foregår.

Nå skal jeg lære deg noe viktig om livet. Du må ta i møkka, sønn. Det NYTTER IKKE å gjøre rent uten å ta i møkka. Se her. Se, sånn må du gjøre.

… og så holder jeg høyre hånd opp foran ansiktet mitt, før jeg resolutt stapper den ned i doskåla. Den har allerede fått seg en omgang med Domestos og dobørste, men det vet ikke min sønn.

Du må TA I MØKKA! SÅNN HER! sier jeg og gliser, og veiver litt rundt med hånda nede i doskåla, for effektens skyld. Guttungen ser ut som han har falt ned fra månen. Terror, skrekk, latter og sjokk står skrevet i ansiktet hans. Hva er det hun gjør? Har hun gått fra forstanden? Han er totalt forvirret.

Og når du har tatt i møkka, så må DU TA MER I MØKKA! skråler jeg, og drar hånda opp av doskåla og stapper den inn i det ekle, ekle mellomrommet mellom servant og vegg, og drar den ut igjen dekket av et grått støvlag, gamle papirrester, edderkopplik og spindelvev.

Haka til min sønn henger nå helt nede på brystet.

Dette er greia: jeg synes ikke det er gøy, jeg heller. Ingen synes det er gøy. Men, som det så ofte er her i livet…. *ler skingrende*…. det er ekkelt og kjedelig, og DU MÅ GJØRE DET LIKEVEL! Hahaha! Hohoho! Det er livet i et nøtteskall, sønn! Bare å bli vant til det!

Og når noe er innmari ekkelt, som for eksempel pisseflekker og bæsjerender (bevisst ordvalg for maks sjokkeffekt) og ikke minst de ødelagte plastdingsene på setet som suger til seg piss når noen bommer på skåla, så nytter det ikke la det være. Du må vaske det. Du må legge papir som suger til seg alt det ekle, sånn som jeg har gjort her!

Jeg flirer og løfter triumferende det sammenrullede papiret som helt påregnelig har sugd til seg en motbydelig, illeluktende, gulgrønn væske, og veiver det foran ansiktet til min nå halvveis sjokkskadede sønn. Han vet ikke hva han skal si. Han vet ikke hvordan han skal reagere. Han skjønner ikkeno’, ikke har han fått kjeft, og mamma er helt gal, og hun ler til og med. Jeg løser ham fra pinen ved å si:

Det var bare det. Du kan gå. Gi meg en time, så kan du spise middag av gulvet foran doen.

Min sønns ansikt fortrekker seg i en grimase ved tanken.

Hey! Ikke grin på nesa. Jeg er seriøs! Når jeg har vasket dette gulvet tre ganger, så er det reint. Akkurat som det kommer til å være når du begynner å vaske skikkelig. Sånn, du kan gå. Jeg er ikke sur. Bare vask skikkelig neste gang. Se her, lista til dusjkabinettet er faktisk blank under alt støvet, visste du det?

Guttungen snur seg og labber opp trappa, mens han rister på hodet. – Hun er helt gæren, ass, hører jeg ham mumle, men det ligger en tone av latter der.

Ah-ah-ah! Ikke gæren! Jeg er nøye! Vil du spise middag på do etterpå? Jeg spanderer!

— Totalt loco nutcase, ass, hører jeg ham mumle mot toppen av trappa, og jeg må jo le, jeg også. Nutcase? Kanskje.

Men det uttrykket han fikk i fjeset ved synet av mamma med hånda godt nede i doskåla, det skulle Woody Allen slitt med å frembringe. Og han på sin side, kommer aldri, aldri, aldri til å glemme hvordan man skal vaske et bad.

Det har jeg klart å sjokkere inn i den unge, lettpåvirkelige sjelen hans.

Jeg gliser mens jeg vasker henda åtte ganger med såpe. 1-0 til mor. Og moro var det også 😀

Inngangspartiet får vi ikke gjort så mye med. Men snart kommer våren… 😉