Ordknapp onsdag

Ooog… vi har en gjestefotograf! Hils på dette bildet fra mormor:

Den skarpe vår-sola og tilhørende kontraster gjør det litt vanskelig å se, men dette er altså Turbo med blå Minions-sekk, rosa boblejakke og hvit lue, som bøyer seg ned og ser på den nederste delen av et takrennefeste i hjørnet på kulturskolebygningen. Se nøye på den takrenna. Ser du øyne-klistremerkene? Turbo spottet det med én gang. Midt blant biler og fotgjengere og syklister, på vei til fiolintimen i hui og hast- klart man legger merke til to øyne på en takrenne!

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det er umulig å ikke elske fireåringer!

Og ellers, da? Uff, ikke spør 😀

Livet i Casa Endamerkaos er jo selv på en god dag rimelig hektisk, men nå sprenger vi ikke uventet skalaen for det meste. Ikke sånn å forstå at vi ikke har kontroll (jeg håper da at vi har kontroll?!), men det er den følelsen av å ha tusen ting å fortelle samtidig- om Fotballhuet som landet seg sommerjobb mot alle odds, om den manglende hundrelappen til dansekostymer, om søknaden om låneobo fra UNOF som ble innvilget (Jippi! Han får nå låne et splitter nytt, semi-profesjonelt instrument, og Gubben og jeg har nå fått et gaveproblem til konfirmasjonen. Noe vi er veldig takknemlige for!), om at jeg tror jeg kommer i mål på jobben og synes det nesten er litt trist at jeg misser flyttingen til nye lokaler, men samtidig er så gørrsliten at jeg knapt er i stand til å plusse to pluss to uten å få fem. Attest til bestemor med tillatelse til å ta tiåringen og fjortenåringen ut av landet er utstedt, så hun slipper å bli stoppet i passkontrollen med mistanke om kidnapping. Jeg MÅ klippe meg før vi drar, og jeg MÅ kjøpe meg en bukse, eller kanskje to, som ikke har hull øverst på det høyre låret. Eldstejenta har kjøpt interrailbillett og er i full gang med planlegging av en lang Europatur sammen med to gode venner (erstatning for russefeiring. Jeg er IKKE lei meg, selv om jeg innerst inne kunne ønsket meg at de droppet Istanbul og Balkan… #hønemor), men aller først er drodling av løsninger på logistikkproblemene tilhørende Danmarksturen, der hun er ønsket på to forskjellige steder samtidig.

Iiik. Gaver! Japangaver og antageligvis Sør-Afrika-gaver også. Det er helt sikkert vanlig å ha med gaver. Hva, hvilke, hva er for mye og hva er for lite? Må lese.

Tankene, altså de tankene som ikke bare er «Hvem, hva, hvor, når (og hva har jeg glemt?)», drukner jo i alt som skjer. Det er synd. For eksempel har jeg ganske mange semi-interessante- tror jeg, ubeskjedent nok- tanker om fireåring og spilleopplæring, nå som Turbo har hatt vikarer i en periode og vi har prøvd ut mye forskjellig for å holde oss til de ti daglige minuttene med øving. Jeg har testet ørten forskjellige innfallsvinkler, med forskjellig resultat, og gjort meg en del erfaringer om hva som fenger og hva som ikke gjør det, hva som driver motivasjon og hvor grensen går mellom å sette krav og å drive med lek, om barns forskjellige personlighetstyper og hvordan man må tilpasse ting og.. ja. Ting som krever mer enn fem minutter, og jeg har jo aldri mer enn fem minutter (ok, femten, hvis jeg drøyer leggetida uforsvarlig langt over 22:00, med påfølgende skallebank dagen derpå).

Ja, og så toppen av kransekaka, da. Det kom jo aldri noe svar på auditionsøknaden til Ballerinaen- akkurat som jeg forutså. Og i slutten av februar skulle uttaket være ferdig. Desto større var overraskelsen over mailen som dumpet inn i innboksen i kveld. Invitasjon til audition! Hæ, hva, hurra?

… for Turbo. *ka-boom* 🙁

… den 22. mars. *dobbelt-ka-boom* 🙁 🙁

Som den passe ansvarlige personen jeg er, mailet jeg umiddelbart tilbake og sa at vi måtte trekke søknaden på grunn av fire ukers reise. Litt trist, men hallo- det er garantert 400 søkere og det eneste fornuftige er jo å bare takke nei til noe som uansett ikke blir noe av.

… hvorpå jeg får tilbud om mandag morgen i stedet. #fårvirra 🙁 🙂

Whoa. Jeg kommer ikke å si noe til den forsmådde tiåringen om denne første runden, i tilfelle Turbo ikke går videre. Sjansen for det er mikroskopisk. Ærlig talt er jeg også usikker på om vi har lyst til å barke i vei på noe barneskuespiller-karriere, selv om Fotballhuets kompis visstnok tjente gode penger på å være nissegutt i Snøfall. Ikke at det er noen overhengende fare for at akkurat min datter er så blendende sjarmerende at hun danker ut de 399 andre, men bare tanken på et innspillingsregime gjør meg svett og panisk. Egentlig er det en tap-tap-situasjon: kjipt hvis hun ryker ut og skremmende hvis hun går videre. Men sånn er det, og vi møter selvfølgelig på mandag. Det blir en fin oppladning til 17 timers flytur. Haha!

… på den positive siden har vi snart gravd ut tilhengeren, så den kan tømmes før avreise. Så det, så! Dette bildet er forresten den perfekte påminnelse om at 17 timers flytur er en liten pris å betale for å slippe vekk fra toppen av den nordlige halvkule. Pfføy!

Contemporary art, eller bare flyttekunst? De fine blomstene har møtt døden i søpla, inne i det rommet som før var fullt av arkiv og permer, og nå er så tomt at ekkoet gjaller mellom veggene bare du hvisker i telefonen. Adjø, Torggata. Morgendagens lønningspils er byttet ut med gravøl, som alle skal på…

… i hvert fall de som ikke skal på sangkurs med småbarn. #storyofmylife #heltgreitfaktisk

Min avskjed med arbeidsplassen min gjennom ni år, ble dette. Jeg har hatt lyst til å sette opp en slik lapp siden jeg begynte her, og med to dager igjen på adressen innså jeg at det måtte handles raskt. Barslig? Joda. Men jeg sier som engelskmannen: du har ikke mer moro enn du har på deg selv.

Og for de som måtte sitte igjen med en nagende følelse av at jeg har glemt Gutt Z oppi det hele, så har jeg ikke det. Både Gubben og jeg tenker på ham sånn mer eller mindre hele tiden, og gleder oss noe helt vanvittig. Men det spørs vel om ikke den helt reelle forståelsen ikke synker inn før vi lander i Cape Town om bare seks dager. Seks dager! Og fordelen med å ha det travelt er som kjent at tiden flyr fort. Med vårt tempo er vi på plass under sola før vi vet ordet av det. Takk og lov.

God onsdag til alle, og antageligvis god helg. Skjønt, man skal aldri si aldri! 🙂

En tanke om “Ordknapp onsdag

  1. Det er absolutt ingenting i veien med fireåringenes evne til å få med seg de aller minste av detaljer, altså!

    Herremin, tenk at det er så kort tid igjen! Jeg er imponert over alt dere rekker og husker. Det er kanskje et tilfelle av «man klarer alt man må», men allikevel. Det er imponerende!

    Vet ikke om du rekker innom for flere oppdateringer før dere flyr avsted, men jeg sender masse gode tanker! Kanskje spesielt for lange flyturer, men også alt annet!

Det er stengt for kommentarer.