Målstrek

Whoa.

For en aldeles merkeunderlig (eller skal vi si «fascinerisende», som Turbo sier) følelse.

Flytteselfie. Hvis noen skulle lure på hvorfor jeg har lagt på et dempet filter på dette bildet, er svaret at…

Nei, vi har god belysning og skarpe kanter på veggene, men forsiden av mobilen min er sjokkerende nok ikke spesielt ren. Høh. Men slik ser det altså ut: standard kontorlokale sentralt i Oslo med flyttekasser og bobleplastruller overalt.

Målstreken er nådd i dobbel betydning: for det første er pc’en pent pakket bort, noen ytterst få sentimentale jobbminner pakket ned, noen andre tatt med hjem, og en hel haug unødvendig papir har møtt døden i makuleringsmaskinen. Sett fra den vinkelen er det sunt å flytte på seg, for jammen samler det seg mye unødvendig ræl oppigjennom årene. I tillegg til de konkrete tingene er også oppgavene mine sirlig pakket sammen og levert videre. Noe har jeg garantert glemt, og noen ting er rett og slett ikke avsluttet fordi de ikke er ferdige, men alt i alt skal det ikke være tusen løse tråder igjen etter meg, og det føles bra. Veldig bra. Jeg har mange trivelige kolleger som jeg kommer til å savne, og er lite hippen på å etterlate meg en solid drittpakke, nå som jeg hadde muligheten til å foreta en kontrollert nedpakking 😉

Men det blir jo noe ekstra definitivt over en permisjonsstart som sammenfaller med flytting. En epoke er over, på godt og vondt. Ni år har jeg tråkket rundt i disse gangene, noe som ikke er så fryktelig lenge, men jammen har det skjedd mye på den tiden også. Jobben min har forandret seg, nye oppgaver har kommet til, andre har falt fra, kolleger har kommet og gått. Omorganiseringer, oppturer, nedturer, turer-rundt-omkring. Når det virker overveldende å tenke på at lokalene og datasystemet vil være snudd opp ned når jeg kommer tilbake, hjelper det å tenke på alle forandringene som har skjedd innenfor disse rammene i løpet av ni år. Det er ikke småtterier! Arbeidsplassen min vil forandre seg, ja, men den har aldri vært statisk heller, fordi arbeidslivet ikke funker sånn (noen bransjer er selvsagt mer stabile enn andre, men forandringer inntrer okke som).

Det er smått vemodig å ikke få være med nå som det skjer så mye. Blant annet innser jeg at kampen om den beste plassen i kontorlandskapet allerede er tapt 😀 Men, selv om jeg er glad i jobben min (og, dette er ingen overdrivelse, men ingen har vært så glad for et jobbtilbud noen gang. Det høres overdrevent ut, men jeg lover at når du sitter med det praktiske eneansvaret for fire unger, en bunke regninger på høyde med Himalaya og tre kroner på konto, et halvt tonn usammenhengende og ubrukelige vekttall fra Blindern, og nettopp har fått beskjed fra Manpower om at du ikke trengs– da er Fast Jobb Med Grei Lønn bedre enn en Lottogevinst, og jeg hadde gladelig nappet Ullevål stadion tom for gress med pinsett om det var det jobben innebar. Heldigvis slapp jeg det) og jeg kommer til å være glad for å være tilbake igjen i januar, er det litt godt å logge av også.

Et siste, nostalgisk blikk inn på det som var kontoret mitt, før jeg rasker sammen de siste ledningene og lukker døra for siste gang. Snart er det landskap som venter, og selv om det sikkert blir greit vil jeg nok savne alle dagene med Joe Hisaishi eller Mozart som bakgrunnsstøy til saksbehandling og Excelark.

Så ingen må tro at jeg er glad for å slippe unna. Men, og her kommer Målstrek nummer to: Mor Sjøl gir seg selv et klapp på skuldra for å ha stått løpet ut. Rett og slett. Nå er det straks tre år siden permisjonen med Bison var over, og på de tre årene har jeg våknet uthvilt maks to eller tre ganger. Vi har makset ut på alt: full jobb, aktive store barn, søvnløse småbarn, husarbeid som vokser oss over hodet, og fram til mormor ble pensjonist og steppet inn for å fylle hull i tidskabalen har vi konsekvent prøvd å gjøre unna minst tre ting på en gang, hele dagen, hele uka, hele året. Jeg har vært sånn minutt-telledame, som irriterer seg grenseløst over folk som går sakte i svingdøra ved t-banen, og kikket nervøst på klokka når den ene bussen kjører rett foran nesa på meg om morgenen, selv om det bare er fire minutter til neste. Vi har ingen minutter å spandere! Det har vært så tight, så tight, ingen marginer overhodet. Uten sammenligning for øvrig er den mentale virkningen av langtids-slitenhet godt beskrevet i boka til Olaug Nilssen (veldig fritt etter hukommelsen), når hun forteller om følelsen av science fiction under en kollegalunsj, der damene sitter i pene, rene klær og med sminke på og diskuterer hvilken farge som er penest av eggeskall og duegrå på kjøkkenveggen. Og hun kjenner at dette, dette makter jeg faktisk ikke å mene noe om. Samtidig er hun jo klar over det er helt normalt å ta på mascara og ha en fargepreferanse, det er de som har rett og hun som er rar 😉

Mannen min skjønner ikke helt dette. Men, så har han også en jobb der arbeidstid er et ukjent begrep og han sjelden trenger å løpe for å rekke noe som helst. Han tar en hjemmedag akkurat når det passer, og er han trøtt på morgenen jobber han på kvelden i stedet. Jeg leste en gang at deltidsprosenten hos ansatte skyter i været jo fastere rammer arbeidsforholdet har. Det gir jo mening. En sykepleier eller lærer MÅ være på jobb, det holder ikke å koble seg opp via Skype eller sitte i pysjen og skrive mailer på en litt sliten dag. Jeg har også fast arbeidstid, akkurat litt for tidlig om morgenen (særlig om vinteren), og jeg kan med hånden på hjertet si at jobben min er gull, barna mine er topp, ingen av delene oppleves spesielt tyngende og begge deler gir meg stor glede. Det er klokkestresset som (nesten) tar knekken på meg.

Så hurra for å ha overlevd disse tre årene. Jeg gir meg selv en liten pokal for det, og selv om det på ingen måte (!) er noe feriehjem å være hjemme med en liten krabat, så ser jeg fram til et snaut år uten like mye klokkestress. Når året er omme og jeg skal tilbake i jobb, har jeg bitt i gresset og bedt om redusert stilling det første året. Det vil svi litt økonomisk, men jeg tror det er fornuftig. En mykere overgang, og når 100%dama er tilbake i aksjon igjen vil minsten være treåring, The Terrible Two være fem og seks og tempoet hakket lavere. Dessuten har vi ikke en eviglang sak gående med norske myndigheter, til prisen av blod, svette og tårer. Nei, jeg tror dette skal bli ganske så bra.

Dette ble en rimelig lang betraktning om jobb, tid og småbarnstilværelse, men da er det skrevet ut av systemet. Fraværsassistenten er satt på, og selv om jeg kommer til å svinge innom jobben noen ganger og følge oppgjørene via sosiale medier (og en og annen snoke-mail til mine medsammensvorne), lukker vi nå dette kapitlet, og ser fram til et nytt…

… som begynner om akkurat én uke, for da sitter vi forhåpentligvis godt installert i Cape Town og biter negler foran fredagen- den store dagen der vi får møte gutten vår for aller første gang.

Kontoret er pakket ned, nå begynner resten av pakkingen. Og organiseringen. Her skal ingen ligge på latsiden! Alle mann i arbeid, og fremad i alle retninger. Here we go! 🙂

Enda et siste nostalgi-kick: fredagslunsjen. Men, jeg hører rykter om gulrotkake på fredagene i den nye kantina, så da skal jeg nok trives der også!

 

En tanke om “Målstrek

Det er stengt for kommentarer.