Dag 8 og 9: Kontraster… og litt spenning!

Det går bare omtrent fem minutter mellom hver gang Gubben eller jeg stopper midtveis i en setning og sier «Så heldige vi er!».

Og selv om det kan bli litt repetetivt, skader det ikke å minne hverandre og oss selv på hvor heldige vi er, på så mange måter. Først og fremst er vi enormt heldige som har fått den lille gutten vår. Heldige som kom oss igjennom prosessen. Heldige som fikk en hentereise til et spennende og varmt sted, en hentereise som minner veldig om en særdeles innholdsrik ferie. Heldige som får ha med 17-åringen vår på dette, selv om de andre er savnet. Heldige som tross alt vet at de har det innmari bra der de er, henholdsvis i Japan med bestemor og i Køben hos venninner. Vi er heldige med leiligheten, og heldige som har tre uker til her, og…

… heldige med at nykomplingen vår er så robust og glad i å kjøre bil, sitte i sele og reise rundt. De siste dagene før eldstemanns avreise ligger vi ikke på latsiden. Det var rettsmøte på mandag, i morgen skal vi til Butterfly World, dagen etter til Kirstenbosch eller Simon’s Town, og lørdag skal vi se Best of the West. Det blir kjempebra, og ganske hektisk, men vi- og vår optimistiske guide- er bestemt på at Fotballhuet må få sett mest mulig før han skal hjem. Så får vi roe ned etterpå, gå i loop mellom lekeplassene og ha siesta på dagtid. Men nå kan vi ikke kaste bort tiden, og heldigvis henger lillemann med!

Dag 8 og dag 9 bød på store kontraster. I går var vi på besøk på NorSA-senteret i Wellington, vi hilste på staben- en av de adopsjonsansvarlige hvinte begeistret ved synet av gutten vår og utbrøt Hey, that’s my baby mens hun pekte på en oversikt over  adopsjoner i prosess- og kikket på babyrommet («You just go around and say hello and do whatever you want, but I have one rule: You can not leave the baby room with things you didn’t have when you went in!» spøkte Chris, vår guide og sjåfør for dagen. En artig og kunnskapsrik type som vekslet mellom sjåfør, sosialarbeider, suppekoker, helsearbeider, vitseforteller og reservepappa for alle barnehagebarna i township’en like enkelt som han svitsjet mellom engelsk, afrikaans og xhosa. VI kjørte også gjennom township’en og hilste på noen av beboerne, var på besøk i barnehagen og på lekserommene og kikket på suppekjøkkenet og helsesenteret.

Glimt fra township’en. Her skjedde en av de mange kulturelle glippene vi har hatt og kommer til å ha. Jeg tenkte at det var ufint å løpe rundt med mobilkameraet og knipse bilder av alt jeg så. Turen til Uganda vaksinerte meg litt mot følelsen av #barbiedrarpåslumturisme (som jeg tror er et fornuftig utgangspunkt å ha, bare så det er sagt. Men er man i tvil er det kanskje lurt å spørre…), så jeg dro ut på tur med intensjon om å lagre bildene i hodet. Halvveis i turen spør Chris litt forundret om vi ikke har med oss kamera 😉 Sånn kan det gå. Tanken var altså være høflig, ikke fremstå som uinteressert.

Bak her ligger søppeldynga, som også tjener som arbeidsplass og lekeplass.

Hva skal jeg si? Det er trist. Det burde ikke være slik at det lever mennesker i blikkskur uten vann og sanitær, unger burde ikke leke på søppeldynga. Det er mye sosial nød her, fordrukne mødre og fedre som drar sin kos, foreldre som gir beng i om barna kommer seg på skolen, mangel på fremtidshåp (arbeidsledigheten her ligger på sjokkerende 30%, og ingen får premie for å gjette hvem som er dårligst stilt i konkurransen om jobb). HIV og tuberkolose sprer seg som ild i tørt gress. Men- og det er viktig å få med- det var ikke bare elendighet. Det var også små, superenkle hus med tilløp til hage, det var samhold og vennskap, gutter som spilte fotball. Det forekommer sjelden vold eller kriminalitet innad i township’en, sa Chris. Kanskje det er forklaringen på det fenomenet som jeg med mine norske øyne syntes var pussig- at det var flere halvferdige hus midt i elendigheten. Hvis jeg hadde mulighet til å bygge meg et hus, ville jeg neppe valgt å bygge det der, resonnerte jeg. Men det er altså ikke slik at de som kommer seg bittelitt opp på stigen nødvendigvis ønsker å flytte.

Men uansett hvordan man vrir og vrenger på det, så er fattigdommen nesten ikke til å begripe, og barna der fortjener bedre. NorSA og andre organisasjoner gjør sin lille- men viktige- skjerv. Ære være dem!

Kryssklipp til i dag, der vi hadde fått dyttet på møtet med sosialarbeideren slik at vi fikk dratt til Bugz Play Park på dagtid. Kontraster der, altså, fra dypeste fattigdom i går til moro på steroider i dag. Bugz er som Leos Lekeland, bare innendørs OG utendørs, med masse, masse moro og med rimelig mat som faktisk smaker godt (spark i siden til diverse norske fornøyelses- og moroanlegg). Ungene løp i fire timer, og det mener jeg helt bokstavelig, og sovnet etter 30 sekunder i bilen da guiden vår hentet oss på ettermiddagen. Det er også fascinerende hvor møkkete en gutt på tre år er i stand til å bli. Bison hadde sand mellom tærne, i hårfestet og inni ørene, var seig av saftflekker og hadde i tillegg skiftet hudfarge fra lysebrun til mørkegrå.

Jeg tror jeg har sagt det før, men en god ting tåler å gjentas: min eldste sønn har imponert i dagene som har gått. Maken til snill og tålmodig storebror skal man lete lenge etter. Han hjelper, leker, passer og tuller, og småungene forguder ham selv om han er familiens håndvask-gestapo og alltid maser om bassilusker på hendene 😀

Vel hjemme bar vi de sovende ungene inn, og ventet på besøket av sosialarbeiderne som skulle forklare mer om bakgrunnen til gutten vår. Et ganske alvorlig møte, med andre ord, og jeg var smått bekymret med tanke på ungene som hadde sovet på ettermiddagen. Men eldstemann glimtet til igjen, og underholdt Turbo ute ved bassenget lenge nok til at vi fikk snakket i fred (helt til Bison fant det for godt å vandre splitter naken ut i stua, på treåringers vis. Fremdeles dekket av skitt fra parken. Gullmedalje til disse to foreldrene, altså, men sosialarbeideren hadde nok sett verre, og de var i tillegg veldig hyggelige damer med humor). Vi har fått litt informasjon om bakgrunnen hans fra før, så møtet ble mest småprat om gutten vår og familien (og Sør-Afrika og Norge og en hel masse annet), og vi ble forsikret om at dette var morens eget valg, hun hadde alternativer, men hun mente at det beste for sønnen ville være at han kom til noen med bedre ressurser. Det var det svaret vi håpet på, og selv om det ligger en tragedie i bunnen her, vet vi at vi gjør det som moren hans ønsket for ham. Vi fikk en god klem da de gikk, og ønsker om at han skal gi oss «much joy and love». Det kunne vi forsikre dem om at han er i god gang med allerede- ingen fare der! 😉

For å avrunde disse emosjonelt hektiske timene, fikk vi den perfekte avslutningen på dagen: Dunder og brak! Jepp, hvis dere ser på et værkart er hele Sør-Afrika dekket av lyn og torden og regnskyll i kveld. Bra for Cape Town, og spennende for oss. Vi ditchet iPad’en, skrudde av lyset i stua og hadde tordenvake i steden. Så krysser vi fingrene for at det regner max hele natta, og skrur seg av til vi skal ut på tur i morgen… til Butterfly World!

En tanke om “Dag 8 og 9: Kontraster… og litt spenning!

  1. Så deilig at denne reisen med et helt annet formål faktisk også kjennes som ferie! Det må være noe å tenke på med glede når dere er tilbake i kalenderkaoset etterhvert! Hilsen -16 grader (så du kan være enda gladere for temperaturen 😉 )

Det er stengt for kommentarer.