Dag 10-12: Sightseeingbonanza og girskifte

Hei, og beklager.

Story of my life, det der 😀 Til tross for min intensjon om å holde følge med hva som skjer her, løper tiden fra oss. Takk for alle hyggelige kommentarer, og beklager igjen at Ting Tar Tid her i gården.

Men ja, vi har hatt noen herlige, spennende og intense (for ikke å si utmattende) dager. Vi har opplevd MASSE. Vi har kjørt en del bil, gjennom spennende landskap. Vi har klappet en hel masse dyr, spist god mat, holdt på å blåse bort på stranda, kjørt på en fascinerende fjellvei hugget ut for hånd av tvangsarbeidere, samlet steiner og gått boomslang og rett og slett klart å trykke enormt mye Western Cape inn på tre små dager. Mye takket være vår fantastiske guide, som nå har blitt til et guide-par. Mannen i huset kom plutselig hjem etter et ukeslangt opphold ute i bushen (som guide, selvsagt), så nå har vi to glade, lommekjente, kunnskapsrike guider som har lagt opp et opplegg som er akkurat passe ambisiøst for komboen to voksne- en tenåring med begrenset tid- tre småbarn hvorav en rykende fersk i familien.

Tempoet har vært helt opp mot tålegrensen, men det har gått akkurat. Det er nok omvendt av hva de fleste andre gjør, det fornuftige ville jo være å spre turene utover. Men vi har vært nødt til å kjøre bånn gass av hensyn til Fotballhuet, som må få sett mest mulig før han drar. Heldigvis har de små tatt det pent. Den mest medgjørlige er faktisk vår lille ettåring, han elsker å kjøre bil og lar seg villig vekk bære rundt mens vi ser på flotte utsikter, pingviner, townships eller strutser. Takk og lov. Hadde han ikke tålt det ville vi selvsagt endret planene, den aller høyeste prioriteten er jo at han trives og har det bra. Men så lenge han overhodet ikke viser tegn på å mistrives med vårt noe vanvittige tempo, har vi bare fortsatt. Japanske turister ville ikke klart å være mer effektive enn hva vi har vært!

Til gjengjeld har vi fått en tenåring som er storøyd forbauset over at det var SÅ fint her, og er SÅ mye å se. Han syntes nok programmet var i tetteste laget (hei, ikke flere shoppingturer på Waterfront?), men når vi først er i gang har han vært entusiastisk over hvert eneste stopp vi har tatt.

I morgen skifter vi gir. Den eneste «utflukten» vi skal ta i morgen, går til flyplassen. Da vinker vil farvel til storebror, og han vil bli sårt savnet av oss alle sammen. Det har vært genialt å ha han med på starten av turen, han har vært til stor hjelp på mange måter, og når flere andre store barn var booket allerede var det kjempefint at i hvert fall én av dem fikk vært på hele prosessen. Han var med på det første møtet med lillebror, han satt i bilen da vi fikk ham overlevert og kunne kjøre «hjem» med et splitter nytt familiemedlem. Han har til og med fått sittet på gangen i tinghuset i Bellville, hehe.

Så han er fornøyd med turen. Faktisk så fornøyd at han gjerne ville vært her en uke til, eller aller helst hele oppholdet. Dét tar jeg som et stort kompliment, for det er ingen selvfølge at en 17-åring synes det er stas på ferie med mamma, pappa og tre småunger 😉

Men det går ikke, skolen (og treningen, og alle andre forpliktelser) kaller, og han flyr hjem med dyr påskebillett i morgen. Kryss fingrene for ham, når han skal dra alene via verdens snåleste flyplass, aka Bole International Airport.

Samtidig skal vi prøve å pakke sammen kaoset vårt her oppe i Durbanville. Det er ingen liten jobb! Men etter to uker i ekstraleiligheten til ekteparet van der Walt er det på tide å skifte beite. Vi flytter ned til Sea Point, nede i byen (enda en grunn til at Fotballhuet gjerne ville vært med videre, så mye er sikkert!). Og vi girer om, som sagt. Med mer sentral bolig og én «voksen» mindre, blir det til at vi legger opp et roligere program. Mer lekeplasser, færre utflukter, mer tegning og spill på rommet, mer siesta. Vil vi ut og se oss om, kan vi bruke bybussen eller red top bus, vi er i gangavstand til det meste og vil nok se mer av byen, men som sagt i et mer barnevennlig tempo. Som vanlig håper jeg det da vil bli mer tid til alt det andre- lesing, skriving, en og annen samtale med min mann… men vi får nå se. Jeg har hatt høye håp om slikt før, uten å få dem innfridd 😉

Uansett ligger jeg seriøst i bakleksa hva gjelder bilder. Stilt ovenfor dilemmaet om å ta tre dager på ett innlegg, eller begynne bakfra og arbeide meg opp, valgte jeg en tredje variant: her er korte glimt fra dagen i dag, så tar jeg de to andre dagene siden. Når jeg kanskje ikke har så mye annet å skrive om enn enda en tur til samma, gamle lekeplassen i Green Point 😉 I dag var vi på strutsefarm, og det var skikkelig artig! Først en liten rundtur der vi lærte om strutser (den har en hjerne som er mindre enn øyeeplet, stakkars, ikke rart den er mindre smart!) og deres rolle opp igjennom historien, og deretter fikk komme tett innpå med mating, kos med en vennlig liten dvergstruts ved navn TomTom, og til sist selve c-momentet: sitting på struts.

Håpløst lys, men her er en struts. Hehe. En hann, faktisk, siden hannene er svarte og hunnene er brune («Except the ostriches that come from Kenya, in Kenya they are all black!» forklarte guiden vår uten å fortrekke en mine 😀 )

Og strutsefarmen hadde mer enn strutser. Et par geparder på fôr, for eksempel, noen søte geiter og en hissig and som skremte vannet av minstemann, stakkars. og denne skilpadden, som vi alle fikk hilse på. Den bodde i en dam med noen krokodiller, men strutseguiden mente de var for små til å kaste bort tid på, hehe.

Prøve å stå på strutseegg. Strutseegg tar for øvrig én time å koke, inneholder like mye eggestoff som 24 hønseegg, og skallet ble tidligere brukt til vannbeholdere for buskmennene. De dekorerte også skallet med fine mønstre, og brukte stykker av knust skall til smykker (hør her! Strutseguiden ville vært stolt av meg!)

Sitte på struts. Litt skummelt, men veldig gøy!

Etterpå gikk vi på Moyo’s, en afrikansk hipster-restaurant ved sjøen. Dette er antilopecarpaccio, som ble etterfulgt av salat med strutsekjøtt. Ikke uten dårlig samvittighet 🙁 Småungene fikk boerewors og poteter, mens de store gutta spiste diverse afrikanske gryter med pap. Vi ble også ansiktsmalt med afrikanske mønstre, som de ekte turistene vi tross alt er.

Etterpå: strand. Ikke like bade-fint som det ser ut til. En ting er at vannet er iskalet på denne siden av Cape Town (atlanterhavet versus det indiske hav, stor temperaturforskjell), men bølgene var helt vanvittige. Det krydde av surfere og windkitere, men for oss med småbarn var det helt uaktuelt å gjøre annet enn å vasse…

… eventuelt sole seg. Her er to fine gutter med sol i øynene. Klesdraktene viser spennet: det er godt og varmt i sola (17-åringen), men med frisk vind (derav ullgenser på lillemann, men shorts på underkroppen), og det sedvanlige kaoset gjorde at han fikk den solhatten som lå øverst, og ikke sin egen. Ergo ut med blå solhatt med dyr på, og inn med Turbos vannmeloner. Pytt pytt. Verre var det at vi hadde glemt igjen nettet med badetøy. Det tok tre sekunder før begge de små hadde droppet truse, og jeg satt der og håpet intenst at a) det er lov med nakne småbarn i Sør-Afrika, eller b) vi satt så langt fra folk at ingen lot merke til det. Vi fikk senere oppklart at nakne småbarn er lov. Så vet vi det. Men det gjør at det blir få offentlige bilder av badeturen vår, for å si det sånn.

Mor, som ikke er så god på selfies, prøver å forevige ansiktsmalingen før leggetid. Hvis dere ser godt innimellom pigmentflekkene og arrene kan det hende at den synes!

SÅ får vi ta de to andre dagene: Cheetas og Butterfly World i forgårs, og Simon’s Town, scratch patch og Kirstenbosch når tiden forhåpentligvis tillater det senere i ferien. Nå skal jeg slenge meg i seng, for Fotballhuet er ferdigpakket og har annonsert at han håper å rekke en rusletur til parken før avreise i morgen. Og det skal vi få til!