Dag 17: Ny norsk statsborger, hurra!

Fest og fyrverkeri! Norge har fått en ny statsborger. En snørrete sådan! 😉 Kombinasjonen sterk sol, høy temperatur og åpen buss har gjort minstemann en smule snørrete. Men han oppførte seg eksemplarisk på turen bort til ambassaden (som egentlig ikke er noen ambassade, men et konsulat, og for å gjøre forvirringen komplett også server både Norge og Sverige under én og samme konsul. Samma det, bare vi får pass!), og på kortere tid enn du kan si «køsystemet i Oslo Politidistrikt» var søknaden utfylt og dett var dett.

Nå begynner det formelle virkelig å dra seg mot slutten. Vi har to punkter igjen på programmet, i tillegg til at vi fysisk må hente passet på konsulatet (det tar ca 10 minutter å kjøre, så det er ingen stor sak). Etter å ha levd med papirbunker og dokumenter i over to år er det nesten litt rart. Jøss, er vi snart en helt vanlig familie, lissom?

Vi øver på norsk barnekultur. Leksjon 1: Knutsen og Ludvigsen!

Denne bloggen begynner å minne mest om en reiseblogg med referater fra spennende severdigheter for barn i Cape Town. Den dårlige samvittigheten har meldt seg underveis. Burde vi ikke egentlig sitte stumme av beundring og bare se på vår yngste sønn? Er det ikke dét som er fokus her, liksom? Et helt nytt barn, selve mirakelet vårt. Drukner ikke minstemann litt, i strømmen av lekeplasser og aktiviteter og turer hit og dit? Jeg har vært smått engstelig for det, men i og med at tidsplanen ble som den ble og Fotballhuet bare kunne være med på starten, ble det full fart fra dag 1- med vår guides fulle støtte. «You have to see as much as you can while he is here! The kids will be fine!»

Og jeg tror oppriktig at The Terrible Two har hjulpet på overgangen, selv om han har måtte dele oppmerksomheten. Han har ikke bare byttet ut en mamma med en annen, han har kommet til en helt ny, liten verden, og hvem vet- kanskje all fartingen i starten tok oppmerksomheten litt vekk fra savnet? Ikke vet jeg.

Men her kommer i alle fall et innlegg mer eller mindre bare om- eller til- ham. Lille go’klumpen. Han ligger i senga si og sover nå, så bitte liten og så fryktelig fin. Helt perfekt.

Helt perfekt? Ja, det er jo ironien i denne historien, der vi gikk all in fra starten av og «ønsket oss» spesielle behov. Vi har lest side opp og side ned om ryggmargsbrokk og hypospadi og cp og analatresi, vi dro noen klare grenser for hva vi ikke kan takle og krysset av for ja på omtrent alt annet.

Vi var klar over at vi ville få skrale, muligens feilaktige helseopplysninger og ingen opplysninger i det hele tatt om bakgrunn, siden barna så godt som alltid er hittebarn. Det kunne vi leve fint med, fant vi ut- å få barn er jo i bunn og grunn alltid et lotteri.

Og vi leste om tilknytningsforstyrrelser, om alle potensielle konsekvenser av å leve sine første måneder og år i en overfylt barnehjemssetting med lite voksenkontakt og stimulans. Institusjonsautisme og tilbaketrekking. Det var ganske heftige saker, og vi hadde våre stunder med tvil, men samlet oss og fortsatte prosessen.

Så ender vi opp, ikke bare i et helt annet land, men med en liten gutt som ligger snublende nært normalen, med detaljerte opplysninger om helse og familiebakgrunn, og som har bodd alene i en kjærlig og stabil fosterfamilie hele sitt korte liv. De spesielle behovene hans vil kreve bittelitt oppfølging, og vi har ingen garanti for at det ikke skjuler seg noe mer enn det vi kan se per i dag. Men dette er noe vi hadde måttet ta som en del av pakka uansett. Og der de første rapportene fra babytiden tegnet et ganske skremmende bilde av en gutt som strevde med helt grunnleggende motorikk, har påfølgende rapporter vist at han har hatt stor fremgang på alle områder. Likevel ble vi sittende og måpe på det første møtet, for det vi fikk se var en liten tass med både pinsettgrep og overføring fra hånd til hånd, han satt støtt som et fjell og krabbet av gårde i rasende fart. Han heiste seg opp og sto langs møblene, og tror dere ikke at han tok et «mellomskritt» i dag, der han slapp seg og gikk fra bordet til sofaen. Han leker «borte-tittei», vinker hadet, klapper og blåser slengkyss. Han har også sagt sitt første forståelige norske ord. Det var ikke mamma (snufs!), men derimot navnet til storesøster, haha! For øvrig vi er tålmodige når det gjelder å høre ord- han har tross alt nettopp byttet passivt språk fra afrikaans til norsk, og alt er nytt for ham. Men han babler i et kjør, forskjellige lyder og stavelser, og han ler høyt når vi «kjører fly» eller blåser på magen.

Litt uvant med sand, men øvelse gjør mester.

Vi har rett og slett har fått oss en ettåring 😉 Jeg tenker vi dropper «spesielle behov»-etiketten, i alle fall ovenfor de som ikke har et berettiget behov for å vite. Kanskje han tar igjen de andre kjapt, kanskje det tar lenger tid. Kanskje vil han på noen områder alltid henge litt etter. Kanskje han går forbi! Hvem vet. Fin er han uansett, så innmari fin. Og han er vår!

Så når det ikke har vært lange utlegninger om tilbakeslag, fremskritt og kamper, så er det ikke bare for å unngå utlevering av minstemann nå i denne første, sårbare tiden. Det er også fordi det har gått så knirkefritt at vi knapt har måttet tenke over noe som helst. Han bare kom hit, og nå er han her, som en helt selvfølgelig del av gjengen. Siden det ikke er sååå lenge siden jeg hadde ettåring sist og har gått småbarnsløypa noen runder allerede (#laveskuldre #nostress), så har det gått så greit at det nærmest har blitt en idyllisk, morsom familieferie. Det eneste jeg har vært usikker på var dette med maten, fordi han ikke ville ha noen middagsvarianter. Dét tilbakeslaget varte vel i to måltider, og så var det løst. Ellers spiser han bra, sover bra (bedre enn våre sjølmekka ettåringer har gjort!), og er bare et herlig, glisende tilskudd til familien. Jeg gleder meg til å komme hjem, så han får treffe resten av gjengen- og de får treffe ham. Jeg spår stor glede i kaffegruten 😉

Så slik endte den historien. Det har vært litt av en berg- og dalbanetur! Fra min plass i altrekka i kirkekoret (som jeg har bedt om permisjon fra på ubestemt tid, men det det er allerede overtydelig at det ikke blir nødvendig med noe særlig langt fravær) sender jeg en takk til HanDerOppe og tenker i mitt stille sinn at dette må ha vært dirigert fra høyere hold. Hver forsinkelse, hvert avslag, hver retningsendring i politikken og samarbeidet, kanskje alt ledet fram til en gutt vi aldri hadde tenkt på å søke om og aldri hadde funnet, hvis vi ikke for to år siden bestemte oss for at vi kunne være en familie for en kinesisk seksåring i rullestol. Selv Gubben, den megarasjonelle datamannen som ikke har et religiøst bein i kroppen, synes at det er i overkant mange tilfeldigheter ute og går i denne historien.

Og selv om papirarbeidet snart er slutt, er det ikke slutten på historien. Tvert imot, det er nå det hele begynner. Vi gleder oss masse til livet sammen med seks sju herlige unger!

Like flink til å leke- og rote- som sine eldre søsken! 😉

*******

Turbo-oppdatering: Fremdeles pjusk, naturligvis, men nå er vi 99% sikre på at det ikke er noe verre i veien med henne, heller ikke med det låret som fikk verst medfart. Hun må ha vært i fart på vei vekk fra bilen da den traff, ellers er det ikke sjans i havet for at hun skulle kommet unna med så små skader. Nok et mirakel- jeg blir fremdeles småkvalm når jeg tenker på hvordan det så ut da det skjedde, og hvordan det kunne ha blitt bare med noen sekunder eller centimeter i feil retning. At det går an å være så heldig, når ulykken først var ute! Det er jo nesten så man blir redd for at all flaksen for 2018 er brukt opp på disse korte ukene i Sør-Afrika, på både den ene og den andre måten, men jeg banker hardt i bordet og velger heller å bruke takknemligheten som en katalysator til å få de kommende dagene enda finere, Turboklemmene enda varmere, tålmodigheten enda lengre, godnatthistoriene likeså. I morgen (eller egentlig senere i dag, siden jeg er oppe midt på natten takket være Bison som kom tuslende inn og vekket meg akkurat i det søvnen var på vei) prøver vi oss på lokalbuss til Waterfront med Turbo i vogna. Da skal det vanke både tur med Thomastoget, og ikke minst en ny ansiktsmaling siden den forrige Minni Mus-masken ble ødelagt av tårer…

4 tanker om “Dag 17: Ny norsk statsborger, hurra!

  1. Gratulerer med ny statsborger! Gleder meg til å høre enda mer om ham i dagene og ukene som kommer, og ikke minst til kanskje å treffe dere en gang når våren har fått ordentlig feste her i det fortsatt kalde nord der det snødde 6 april…

    Også godt å lese at det går bra med Turbo, håper hun er på beina igjen veldig raskt!

  2. Gratulerer! Det er så fint å få følge dere på denne ferden. <3 Ikke minst er det godt å høre at det går såpass bra, både med minstemann og med Turbo!

  3. Hurra og gratulerer! Det er så fantastisk når alt bare legger seg til rette og blir det beste det kunne.

Det er stengt for kommentarer.