Store problemer, stor kreativitet.

Jo større utfordringer, jo større kreativitet. Ellerno’ sånt.

Nope, det er ikke jeg som har funnet en uslåelig måte å oppbevare bæsjebleier på under flyturer, eller et idiotsikkert triks for å ikke miste den viktigste legobiten i settet. Men jeg hadde ikke vært mange dagene i Sør-Afrika før det demret for meg at her er alt annerledes, og mine tanker som passe liberal, passe konservativ, sterkt sosialdemokratisk anlagt nordmann faktisk ikke funker helt. Jeg er godt marinert i tankegangen om at farge ikke er noe man snakker om (her er det eneste riktige å si det akkurat som det er- black, coloured og white. Det du for all del ikke må si, er «real South African» eller «native» når det er snakk om svarte eller «boer» eller «Dutch» når det er snakk om hvite. Hvis man på død og liv må påpeke farge, så hold deg til svart og hvit. Det er trygt), at penger er noe man ikke snakker om, og at det er to ting som er horribelt når det gjelder tips: å ikke gi nok, eller- skrekk og gru- å gi tips når du egentlig ikke skal, slik at det oppfattes fornærmernde. Her var jeg overlatt til ulvene, eller rettere sagt krokodillene, for de tillærte spillereglene mine funker ikke her.

Bildene er fra i dag, og har null og niks med innleggets innhold å gjøre. Så de kan med fordel hoppes over ved gjennomlesning. Dette var fra ett-tiden i dag, en liten gutt er fullstendig utslitt av all moro og alle inntrykk. Hyl og skrik var naturligvis uttrykk for stor, stor slitenhet. Vi begynner, ikke uten et visst vemod siden det er så fantastisk her, å kjenne at de små trenger hverdagen sin snart. Det er ikke lenger bare trist at vi snart skal hjem.

… men vi kom oss da opp og ut til slutt. Da var klokka blitt så mye at bussen til ekornparken som vi skulle ta var stappfull av elever fra nabobygget vårt, Sea Point High School. Så da ble det tur og lekeplass i nabolaget, da…

 … men vi fant et tre som kanskje har verdensrekord i antall kongler!

Et eksempel, fra parkeringsplassen på Cobble Walk kjøpesenter. Vår guide Louis ventet i bilen, og jeg kom løpende alene med en tralle, full av det jeg hadde rasket med meg på fem minutter inne i butikken (les: i alle fall fire tunge handleposer). Vips kommer en mann løpende og hjelper meg med å løfte varene inn i bilen.

Helles Første Norske Tanke:

Hey, selv om jeg er dame, så kan jeg da åpne luka og løfte posene selv. Jeg er faktisk kvart kven, praktisk talt ei ekte finnkjerring som knapt tar pause i steinplukkinga for å føde. Ikke fornærm meg her nå, jeg kan løfte selv.

Men den påfølgende (også norske) tanken, var at han hjalp meg, det er snilt gjort selv om jeg hadde klart meg utmerket uten hans hjelp. Altså er det høflig å takke overstrømmende. Så da gjorde jeg det- takket overstrømmende, og satte meg inn i bilen. Jeg nevner for Louis at det er rart at andre bærer posene inn i bilen for deg, men han hadde jo på seg vest. Kanskje han er ansatt?

Ja, han er ansatt. Men han får ikke lønn, da.

Hæ, får han ikke lønn!!? (norsk tanke, ytterligere forsterket av min jobb i fagforeninga- med trykk på første stavelse)

Nei, han får en fast plass på parkeringsplassen og hjelper folk. Mange gir ham tips, og da har han nok til å leve av. Bedre enn ingen jobb, i alle fall. Min kone og jeg har en fast mann vi bruker som vi alltid gir litt ekstra, han kommer egentlig fra Burundi, og vi kom i snakk en gang, det er en trist historie og…

Vent litt, vent litt. Han forventet tips? Og så ga jeg ikke noe?

Det går greit, no problem. Det er ikke alltid de får, og han skjønte nok at du var utlending. Ikke tenk på..

Gubbeeeeeen! Har du cash? Nei gi deg da, ikke ti rand, har du ikke en tjueseddel? Kom igjen da, han skulle ha hatt penger av oss! Løp da, mann!

… og Louis sitter i forsetet og humrer. Tjue rand var visst helt i overkant, men som han sa med et skuldertrekk: You made his day.

**********

Vi er i et land der folk står i vester på parkeringsplasser for tips, og er glade for å ha den jobben. Vi er i et land der butikker ansetter folk i halve stillinger for å pakke varene dine i poser for luselønn. De halve stillingene kommer av at flest mulig skal få sjansen til å ha en slags jobb. Dette gravde jeg mye og lenge i, for jeg skjønte ikke hvordan det hang sammen. I Norge er jo automatisering alfa og omega. Hvis en kjede kan spare penger på å kutte ansatte, så gjør de jo det. Ansette folk man ikke trenger?! Var det lovregulert, kanskje? Var de pålagt en overordnet policy fra myndighetene, for eksempel? Nei, sa Louis, det er bare slik butikkene gjør. Dessuten tjener de jo nesten ingenting. I all verden, tenkte jeg, hva gjør dette med arbeidslivet, sosial dumping, ufrivillig deltid og hele kostebinderiet, dette er slike ting som diskuteres livlig på jobben min og alle har en (sterk) mening om.

Det endte med at Gubben og jeg trofast har kjøpt plastposer og fått varene våre pakket, selv om det ironisk nok hang skilt overalt med oppfordring om å bruke bærenett og minske forsøplingen. Men disse damene skulle ikke ha tips, det var det mennene på parkeringsplassen som skulle. Antagelig de på bensinstasjonen også. Nå har ikke vi leiebil, men jeg har ikke passert en bensinstasjon uten å se minst 5-6 menn sittende i uniformer på området og vente på at det kommer en bil som trenger bensin/vindusvask/ny Wunderbaum.

Vi er i et land der alle er klar over at noen er fattige og noen er rike, noen er hvite og noen er svarte. Sånn er det bare, og man forholder seg til det. Vår veldig hyggelige husvert i Durbanville hadde ingen kvaler med å la fire svarte menn grave opp hagen for hånd der en liten maskin kunne gjøre samme nytten. For Naive Norddame med veska dinglende over armen opplevdes det smått ubehagelig å tråkke over svette, slitne, sikkert ikke godt betalte, menn med hakker og spader. Jeg føler meg ufin og overpriviligert- og jeg har ikke designerveske en gang. Ja, sjefen kunne kjøpt en maskin, sa husverten. Men det koster penger, og mennene er bare glade for å ha en skikkelig jobb. På vei tilbake til huset ga han en av mennene en high five og vekslet noen ord, akkurat som han gjorde med hushjelpen. Wow, tenkte jeg. Dette er et veldig langt steg fra min bakgrunn, som kort kan summeres opp i «Kremt. Her i Gamle Oslo Arbeiderparti vasker vi møkka vår sjøl!» – som var det jeg fikk servert på et møte der jeg kom i skade for å nevne at det kunne være forståelig at noen mennesker tydde til vaskefirmaer. Det skal nevnes at dette er noen år siden, godt mulig policyen er annerledes nå 😉

La meg skynde meg å legge til at dette ikke bare er et fargespørsmål. Det finnes massevis av svarte mennesker med god utdannelse og godt betalte jobber. Og det finnes faktisk townships (eller, i alle fall én, mente guiden vår) for hvite. Men fremdeles er det sånn at veldig mange fattige er svarte, og i et land der arbeidsløsheten er på ufattelige 30% gjelder det å ha så mange som mulig i arbeid. Derav posepakke-damene og parkeringsplassmennene, for ikke å snakke om parkeringsvaktene (ikke noen sms her, nei!) som jobber på lønn men som du bør runde oppover for, eller strutse-omvisere som har en basislønn men trenger tips for å komme opp i en grei inntekt. Derav fancy kjøpesentre med en egen anvist plass til gatemusikanter, såkalte «buskers».  Og derav alle andre overflødige arbeidstakere, som finnes overalt. Jeg, med min erfaringsbakgrunn, tenker jo mitt om følgene av et slikt system der jobber blir inndelt i a-lag og b-lag (pensjon og helseforsikring og slikt er jo forbeholdt helt andre typer jobber), men faktum er vel at slik som forholdene er her i dag har de ikke så mye valg. Selv jeg må jo gi honnør til butikker som lager jobber der de sårt trengs, selv om de ikke egentlig har behov for arbeidskraften. Og selv om lønna knapt er til å leve av overhodet.

Men ja. Etter hva jeg kan skjønne, er Sør-Afrika et av de mest sammensatte landene som finnes. Langt fremme på teknologi og forskning, men på Home Affairs hadde de ikke noe så enkelt som en kølapp-maskin (hey, det kunne jo vært en kølapp-mann! Der har de en jobb å tilby!). Flotte, glitzy områder og townships vegg i vegg. For ikke å snakke om alle helseproblemene, med HIV og tuberkolose. En del virkelig rike, mange middelklassefolk, veldig mange fattige. Og en historikk med raseskiller. Sosiale rangstiger som går på kryss og tvers i et intrikat mønster jeg som utlending ville brukt lang tid på å få grep om. Etter mitt kræsjkurs i Sørafrika-kunnskap konstaterer jeg at selv om det er mye jeg ikke klarer å like (for eksempel hvite farmere som har svarte arbeidere boende på gården sin. But they are lucky, sa vår ledsager på denne dagen, the farmers treat their people very well. «Their people»!? Jeg satte jo kaffen i halsen, slik omtaler man ikke folk, men innser at mine ganske trange referanserammer er et resultat av at jeg rett og slett har sluppet å forholde meg til slike samfunnsforhold), så er ting som de er av en grunn. Og det er mye fiffig her: et lagdelt helsevesen, for eksempel, der du må betale for tjenester etter inntekt (de som må betale mest har uansett så godt som alltid forsikring gjennom jobb). Visse varer i butikken som er unntatt moms- frukt og grønnsaker, og to typer brød og melk. Har du råd, og det har veldig mange, så kjøper du noe finere. Men de som virkelig ikke har nåla i veggen skal ha noen tilgang til noen basisprodukter til redusert pris.

Her i Western Cape er innvandring for øvrig et hett tema. Innvandring fra Eastern Cape, først og fremst, men også fra Zimbabwe, Burundi, Somalia- kort sagt innvandring fra steder der folk har det verre, slik det alltid er. I Cape Town har de et system som gir alle som har bodd et visst antall år i en lokal township rett til et bittelite, enkelt hus- et såkalt Mandela-hus. Wow, fantastisk, sier jeg. Ja, svarer guiden, men problemet er jo da at de inviterer hele slekta fra Eastern Cape, eller bygger et skur i hagen og leier ut til blodpris.

Og vi gikk ned til stranden, der lavvannet hadde laget mange spennende strandpytter i de steinete strendene. Vi lærte at sjøstjerner er helt annerledes her (og ganske morderiske av seg), at sneglene kan være kjempestore, og har også sett hodet på et albueskjell.

Her er de rare sjøstjernene.

Gla’nyheten er at Turbo, til tross for at hun går litt skakt og rart fremdeles, klarte å kreke seg utpå, hun også. Utrolig hva man får til bare det er spennende nok!

Hmm, er jeg virkelig helt sikker på at det er greit å reise hjem? Jeg kommer jo til å savne dette, ingen tvil om det! (*en telefonsamtale senere, med barn der hjemme* Jo, det skal bli godt å komme hjem tross alt. Jeg savner jo de der hjemme så jeg holder på å klikke i vinkel til tider. Men hallo, snakker om motstridende følelser, altså!)

Ah, jeg misunner virkelig ikke dette vakre landet dets problemer. Her finnes virkelig ingen enkle løsninger på noe som helst. Men det er tydelig at de prøver, og med tanke på hvor kaotisk det kunne ha blitt etter apartheids fall er det egentlig fantastisk hvor godt det faktisk går. Og folk- fra alle samfunnslag, faktisk hver eneste sørafrikaner jeg har snakket med på hele turen- er glade for å være kvitt Jacob Zuma, og håper at Cyril Ramaphosa kan rydde opp i rotet, ineffektiviteten og korrupsjonen han etterlot seg.

Hvem vet. Kanskje han kan skape nye jobber også? Intet ville vært bedre hvis vi kom tilbake om noen år til et land med færre parkeringsplassmenn fra Burundi som blir overlykkelige over en tjuerandseddel. Men det er nok mye som gjenstår før de kommer så langt…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *