Safari og shopping: check, check.

Når hjemreisen nærmer seg, blir det alltid travelt. Vi må gjøre det, og vi må gjøre det. Det er litt surt at vi havnet i denne situasjonen igjen, for da vi byttet bosted fra Durbanville til Sea Point hadde jeg lista klar over alt vi måtte rekke over før det nettopp begynte å dra seg mot slutten. Men Turbos ulykke sparket bein under (dårlig valg uttrykk, kjenner jeg, men pytt) en god del av disse planene, siden hun hadde store problemer med å gå i en uke og fremdeles ikke er oppe i vanlig fart. Vi hadde jo regnet med å ha vogna på deling mellom minsten og treåringen- sistnevnte kan gå selv, men av og til er det bare innmari greit å ha full kontroll på hvor han er!- ikke drasse på to vogner og en sele eller ha en frittgående Bison i all slags trafikk og folkemengder.

Vårt private kart over Cape Town er fremdeles fullt av blinde flekker. Det er fryktelig mye vi ikke har sett og gjort. Men, sånn måtte det nesten bli. Selv om vi har fartet mye rundt, kanskje uvanlig mye til å ha en helt fersk gutt i hus, så har vi vært nøye med å ikke være for ambisiøse. Det skal være koselig, punktum. Og er det for mye stress, blir det ikke kos. At terskelen for stress blir patetisk lav når det er tre småbarns behov som styrer, får bare være. Når jeg en gang kommer tilbake, vil jeg traske gjennom gatene på Bo-Kaap og kikke på de fargerike husene, mens Gubben får seg en ekte Capetonian curry med innslag av malaysisk mat i en av de lokale restaurantene der. Men for å få til det, må vi ta en buss, bytte buss, og gå et godt stykke i ukjente gater. Sjansen for å få det hyggelig med tre små som blir trøtte når det passer dem, sultne når det passer dem, og ikke minst mååå tissseeee når det passer dem, samtidig som vi husker shortsen og holder humøret oppe, er minimal. Bo-Kaap får vente, sammen med alle spennende museer (hulk!), Table Mountain, Robben Island, District Six og hele pakka.

Men! I det vi trodde at vi maks kunne få til lekeplassen i Green Point, Waterfront og Kirstenbosch (som er det éne stedet fra lista mi jeg bare ikke vil gi opp, også fordi det er veldig barnevennlig og vi kan kjøre rødbuss), kommer guiden vår med spørsmål om vi ikke kunne tenke oss safari likevel. Bare en dagstur, siden ungene takler bil så godt og det bare er et par timer unna.

Hmm. Hmmmm. Jeg hadde nevnt det i mailkonversasjonen før vi dro, men uttrykte stor usikkerhet om det ville passe vårt reisefølge. Siden hun ikke bragte det på bane igjen, antok jeg at hun var enig, men så kom plutselig forslaget likevel. For å være ærlig, ble jeg ikke umiddelbart begeistret. Det er langt å kjøre. Det er dyrt. Og med min eneste safari-erfaring fra Uganda i bagasjen, var jeg i tvil om det ville være noe for de små. Å kjøre i to timer for å kaaanskje se en løve med kikkert er liksom ikke spesielt stas for en fireåring. For ungdom og voksne, jepp, for småbarn, nope. Men, siden vi har gleden av å ha en lommekjent og ikke minst menneskekjent guide som rådet oss til nettopp å droppe ting som ikke ville passe tre små (Cape Point, Table Mountain, Robben Island…) fant vi ut at vi følger hennes anbefaling igjen. Den har ikke skuffet oss før…

… og gjorde det heller ikke nå. VI hadde en fantastisk morsom dag, og vi så alle the big five. Tror jeg, vi så i alle fall mer enn fem store dyr, og det på nært hold. Da ungene til og med fikk holde i en neshorn-bæsj var lykken komplett, og at vi måtte humpe rundt i en Safaribil i tre timer i solsteken gikk helt, helt fint. Og det var et fantastisk fint sted!

 

Hei, hvorfor går du? Jeg skulle jo bare ta bilde mellom dere to?!

Jeg lover å ikke spamme dere med alle dyrene vi så. Men elefanten må med, selv om dere skal slippe den lange vaskeseansen jeg filmet- før den kom trampende mot oss og sjåføren fikk det travelt med å rygge. Ellers så vi sjiraffer, løver, gnuer (O lykke, for en fireåring som er opphengt i Løvenes Konge), og den veldig merkelige eland-antilopen, hvis klikkende gange visstnok skal være opphavet til xhosa-språkets klikkelyder. For ikke å forglemme en kjempemaur på nesten fem centimeter. Den gjorde et stort inntrykk!

Og en neshorn-baby!

Turbo tror det er to flodhester her, før hun får forklart at de steinene ute i vannet ikke er steiner likevel…

Øh, dette er litt ufint. Beklager det. Jeg tror dog ikke ungene fikk med seg hva vi voksne fniste av, da herren bakerst her bøyde sitt lange, svart-lilla lem opp og begynte å… klø seg på magen :-O Selv guiden slet med å holde seg alvorlig.

Sånn, dette var et finere sebrabilde, med enda mer flott Karoo-natur i bakgrunnen. The terrible two var storfornøyd, dette vil de huske lenge. Og minstemann så i det minste litt på dyra som var virkelig nært. Stort mer engasjement kan man knapt forvente av en ettåring, synes jeg.

Nå skal det sies at litt av grunnen til at det ble så vellykket, er at det nok kan diskuteres om dette egentlig er en ordentlig safari. Jeg registrerer at foretaket har fått mange gode, og noen skikkelig sure, anmeldelser på Facebook. Men come on, da, herr og fru Dreamin’big fra Arkansas- dette er et relativt lite, privat game reserve to timer fra Cape Town, som dessuten er så tørkerammet at de er nødt til å legge ut mat til dyra enten de vil eller ikke (det gjør dem jo enklere å finne, men grenser visstnok mot «juks»). Det er ikke Krugerparken, liksom. Hvis du vil være eneste turist i mils omkrets og speide etter sjakaler i horisonten, så må du bokstavelig talt enda lenger ut på landet. For oss passet det supert, og stedet var naturskjønt, vilt og vakkert. Fem stjerner fra oss som tåler å vente litt lenge på kaffen når to busser med skoleungdom kommer samtidig, og innser at en kjapp og enkel safari mangler litt villmannspreg.

Jovisst var kjøreturen lang- særlig på tilbakeveien. Men vi hadde forberedt oss godt med mye overraskelser i veska, og tror dere ikke prikken over dyre-i’en ble satt av en stor flokk bavianer som stoppet trafikken! Med babyer på ryggen og det hele! Ungene hvinte av fryd, de var jo så søøøte… helt til de så den ekle rumpa deres. Bavianer gjør seg best forfra!

I dag har vi vært på Green Point og lekt på den kjempestore lekeplassen en siste gang. Spist Minions-is en siste gang (men neppe sølt is for siste gang). Turbo ble ansiktsmalt på Waterfront, vi kjøpte en CD av en av musikkgruppene som spilte og sang og følte oss innmari turister (hvilket er hva vi er). Deretter vandret vi opp langs Watershed, opp til Akvariet der vi sa hadet til selene som ligger og soler seg i havna, og så ned igjen… via omtrent alle butikkene de har. I dag har VISA-kortet til mor gått varmt. Hvorfor? Gaver, selvfølgelig. Alle ungene hjemme må få gaver, jeg må gi en påskjønnelse til den tålmodige mormor som har stått på som en helt der hjemme, og som tidligere poengtert: en ekte husmor husker alltid på jul (og gaveskapet). Dette er et eldorado for slike ting! I tillegg klarte jeg ikke motstå to typisk afrikanske kosedyr til gutta og et par kjoler til Turbo. Og en bukse til minsten. Og en blikk-kopp med fint motiv. Og til sist, da Gubben begynte å få mord i blikket og ungene småsutret av trøtthet, rasket jeg med meg noe til meg selv: en sofapute jeg syntes var så innmari fin, som et minne om turen. Pluss- tadaaa!- en kjøleskapsmagnet med favorittsitatet av Nelson Mandela. Fordi han er Nelson Mandela, og fordi han er xhosa, akkurat som vår lille gutt. Det vil si, nå har vi fått en fin, oransje bok med «NØDPASS» på, der det svart på hvitt står Nationality: Norwegian. Det er jo så mor får tårer i øya!

Vår lille kjekkas øver seg i å klatre på steinene. Han blir stadig tøffere motorisk, det er gøy å se! For øvrig noterer jeg at jeg etter seks barn endelig har fått et barn som er lett å avbilde uten å gå på akkord med mine egne forsiktighetsregler rundt nettpublisering, haha! Men rent objektivt må jeg naturligvis si at han har et utrolig fint smil!

Gatemusikanter i full sving. Musikken er så fengende at jeg kjøpte en CD, uten å tenke over at vi ikke har CD-spiller lenger…

Som takk fikk vi et bilde med en av dem, men Bison var mest opptatt av et nesten usynlig sår på hånda si. Treåringer, ass! <3

Ha det, selene. Det var egentlig ganske mange seler som lå her og koste seg, helt til vi kom. Selv om treåringen prøvde å være så stille som mulig for en treåring som er over seg av begeistring- han gjorde virkelig en innsats- endte det med at en og en hoppet i vannet og forsvant. Neste gang, Bison, da klarer du nok å ikke skremme vekk selene…!

Det er fryktelig rart å skrive dette, men jeg burde faktisk ha shoppet mer. Klær, for eksempel. Dette er det perfekte stedet for oss damer som har kommet i «litt lange, løse gevanter med fargerike motiver er jo veldig fint da»-alderen. Hadde jeg hatt tid, kunne jeg kanskje få pensjonert de to eldgamle sommeroverdelene jeg arvet etter min stemor og som nå begynner å bli lovlig tynnslitte. Men jeg satser at de holder fram til neste tur. Da blir det kanskje noen perlebroderi-smykker også, for de er flotte!

Men i morgen har vi annet og viktigere fore: Rødbussen (lang rute) til Kirstenborsch, og deretter den vakre rundturen hjem- med mulig innlagt badestopp i Camp’s Bay hvis været er fint.

Pøh, «hvis været er fint», du. Værvarselet lover knallsol og 28 grader. Da er det jo bare en ting å gjøre: nyte, nyte, nyyyte det mens vi kan! Vi noterer at høsten i Cape Town er langt mer varm og stabil enn en vanlig norsk sommer, og gleder oss til vakre planter og «Boomslang» i morgen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *