Hjem, kjære hjem

… eller skal vi si seng, kjære seng?

Et sikkert tegn på begynnende alderdom, når du er superhappy over å være tilbake i den gode gamle senga di. Men FY som jeg sov fra onsdag til torsdag! Skjønt, det hadde jeg nok gjort uansett seng, etter 24 timer på reisefot og akkurat to timers nestensøvn.

Turen gikk i grunnen greit. Takket være den siste kofferten jeg fikk rasket med meg på Tyger Valley kjøpesenter, fikk vi plass til alt pikkpakket vårt- neshornputa inkludert. Vi fikk til og med tatt oss en tur ut på lekeplassen, som hilste oss med tåke og høye bølger- som for å si Farvel, folkens, det er ikke trist å reise hjem til norsk vår nå. Men det var rart å stå ved gjerdet og se elevene ved Sea Point High spille fotball, rødbussene kjøre forbi, og kelnerne på Rocklands vaske bord, og vite at det garantert er en god stund til neste gang vi får se dette.

 

 

 

Jeg er sikker på at værgudene gjorde dette grepet bare for vår skyld. Dagen før var det 28 grader i skyggen (bortsett fra at det ikke var noen skygge).

Deretter bar det ned i resepsjonen, der Bison for siste gang fikk tatt High five, low five, baby five med resepsjonisten (han nevnte at han hadde planer om å reise til Norge en gang- om det var snakk om reelle planer eller bare ønskedrømmer er ikke godt å si, men han fikk i alle fall visittkortet til Gubben og tilbud om gratis Oslosightseeing hvis han skulle gjøre alvor av planene). Herr og Fru Guide kom for å kjøre oss til flyplassen, og hadde med gaver til ungene- en liten koseape til minstemann, en lastebil med båt på tilhengeren til Bison, og et sommerfuglsmykke til Turbo. Vi har virkelig vært godt ivaretatt av disse to, og anbefaler dem gjerne videre til andre, grønne Sørafrikafarere! De driver et vanlig guideselskap også, det er ikke noe krav om å ta med seg en baby hjem, hehe.

Flyturen gikk som sagt greit, til tross for at det var trøbbel på hvert eneste sted underveis. Først var det noe med billetten. Deretter noe med passet til minstemann. Så var det stressopplegg i Addis, siden flyet fra Cape Town var forsinket. Til slutt var det passtrøbbel i Norge også, siden damen i skranken ikke visste hvordan hun skulle registrere en passholder uten fødselsnummer (forsåvidt forståelig problemstilling, det! Det hele endte med at han fortsatt har sitt nødpass, siden det er den eneste gyldige identifikasjonen vi har. Men vi måtte love dyrt og hellig å levere det inn så raskt vi har andre papirer og pass i orden). Deretter manglet vi en koffert.

Bakhodet til minsten, litt bagasjetralle, og mine føtter på den røde løperen til Ethiopian Airways. Bortsett fra at den røde løperen på EA ikke betyr noe bra- alle vi som sto der hadde trøbbel med billettene, haha!

Det er fjerde gangen jeg er innom Bole international airport. Og hver eneste gang har jeg tenkt at det hadde vært vanvittig gøy å komme seg ut av flyplassen og ut i gatene. Addis Abeba, for et eventyr! Selv denne gangen kjente jeg på lysten til å løpe ut og se meg om- selv om den ble betraktelig dempet av å drasse på tre overtrøtte småbarn og en småstressa mann. Men en vakker dag…!

Dette er pinadø en krise. Rett og slett.

Men! Ingenting av dette representerte egentlig noen krise. Mitt kriseøyeblikk kom da vi en-de-lig gikk inn for landing ved Gardermoen, og jeg til min store skrekk fikk se at det lå snø på jordene i Ullensaker!

Til tross for det, så er det noe helt eget ved å vandre ut i ankomsthallen og føle seg så hjemme som det du gjør etter noen uker i utlandet. Her er det ingenting å lure på, ingenting jeg ikke skjønner, ingen koder jeg ikke kan. Ingen menn som bærer kofferter, verken med eller uten vest eller tipsbehov 😉 Bare Gubben, som kunne nyte en eneste fridag (*host* Den fridagen tilbragte vi på skift med minstemann og foran PC’en , i et forsøk på å nøste opp i alle ting som hadde gått oss hus forbi eller blitt lagt på is underveis. Det var MYE å ta tak i, for å si det sånn, ikke minst etter at Gubben slettet alle mine kalenderoppføringer i Outlook ved en glipp…) før det var tilbake i jobb.

Men for en flying start vi fikk! Mormor & co har ikke ligget på latsiden. Vi kom hjem til blomster i pottene ved døra, til en ryddig veranda og ferdigvasket tøy i sirlige bunker der det før hersket kaos. Bokhyller er ryddet og støvsuget. Til og med krydderhylla er nå sortert i alfabetisk rekkefølge! Jeg har ingen illusjoner om at vi klarer å holde det spick’n’span (selv mormor måtte innrømme litt panisk rydding før vi kom, det er bare sånn det blir når det er kjempehektisk med unger som skal hit og dit hele tiden), men kanskje litt? 😉 En glede å komme hjem, i hvert fall, når huset vinker velkommen med skinnende vinduer. Og mormor er herved nominert til årets helt (sammen med bestemor, som tok med 10- og 14-åringen til Japan).

Ungene? Turbo og Bison var super-duper-ultra-bultra-kjempeglade over å få gå i barnehagen igjen, og på sangkurs igjen, og i morgen er det jammen dansing igjen! De hoppet nærmest til barnehagen begge to, ivrige etter å møte vennene sine og sikkert også fortelle mer om turen enn andre strengt tatt er interessert i å høre. Treåringen var også i ekstase over å  møte sine andre venner igjen- altså de stakkars sengevennene som ikke fikk være med til Sør-Afrika (de tre andre Dinglisene, Happa og Happa og Happaline og Tiko og Fisken, som alle har vært dypt savnet underveis).

Tilbake her, som alltid. Turbos kommentar, som akkurat har tilbragt en måned i hurramegrundtland med safari, dyr, Thomastog, is nesten hver dag og lekeplasser overalt: «Hurra, Bison, nå kan vi BALANSERE igjen!».

Tiåringen min- som alltid med smått aparte og veldig kul hårsveis- kan konstatere at våren faktisk er på vei, til tross for mors tvil. Det var usigelig godt å få en klem av den lillestore jenta mi.

Jeg fikk til og med bivåne første øyeblikk i russedress. Sånn går det med babyene våre etterhvert! Jeg fikk lokket henne ut til en bildeserie, og håper på tilgivelse for bruk av et bilde som tross alt ikke identifiserer noe mer enn skolen (og hvilket Harry Potter-hus hun tilhører). Stolt? Gjett på ja!

Og så godt det var å se de andre ungene igjen! Åh, som jeg har savnet dem! Det vanket klemmer og klemmer og enda flere klemmer, og stakkars minstemann må nærmest beskyttes mot den evige tilstrømmingen av forskjellige storesøsken som bare mååå klemme og kose og leke. Han kjente tydelig igjen Fotballhuet, som jo var sammen med oss i starten- noe storebror syntes var ganske stas.

Og minstemann, da, minstemann. Vår lille Lykkeliten

Slik kom da Lille Lykkeliten til ett av verdens minste land

Og skjønt han va’kke rare biten, så var han dog en liten mann

Han hadde mørkebrune øyne, og håret var så sort som kull…

Han har jo vært en drøm hele veien. Og er det fremdeles, for all del. Men nå begynner jo virkelig moroa. Han vet selvfølgelig ikke dette, men fram til nå har vi jo vært i feriemodus, det har vært rare dager med fire timer på Home Affairs den ene dagen og pingviner den neste. Han har hengt tålmodig med på lasset, men noen normalitet kan vi jo ikke snakke om. Den begynner nå. For siste gang har han flyttet, det som er senga hans nå er det som kommer til å være senga hans, både menneskene og lekene og turene våre er konstante. Jeg gleder meg til å se ham utforske omgivelsene sine, bli kjent og trygg og blomstre- forhåpentligvis. Det er i alle fall ikke noe som tyder på det motsatte.

Planen nå er å ha så rolige dager som vi kan. Nesten kjedelige. Vi går til barnehagen, er hjemme/går en liten tur, og henter i barnehagen. På ettermiddagen dukker det ofte opp saker og ting, så dagene hjemme blir så rolige som mulig…

… hvilket passer en sliten mamma utmerket. Det har vært intenst, dette, og oppladingen til turen var jo spinnvill. VI har brent lyset i begge ender etter jul, både Gubben og jeg. Oh yes, jeg har planer- masse planer- men akkurat nå skal vi gjøre det vi må (papirarbeid, blant annet) og minst mulig annet. Når han sover, skal jeg sove. Jeg gir meg en uke på å sose rundt og bare være Minsten-mamma på heltid, og håper at en mørbanket, lykkelig og omtumlet sjel kan få samlet og roet seg.

Forhåpentligvis faller også bloggen inn i sin vanlige, litt haltende rytme. Jeg beklager virkelig slurvete innlegg og mangel på svar. Jeg skal forsøke å hente meg litt inn igjen (og aller først dobbeltsjekke spammen for eventuelle ekte kommentarer som ikke har sluppet igjennom. 99,9% av kommentarmeldingene i innboksen dreier seg om suspekte legemidler eller enda mer suspekte nettsider, så det hender at noen «ordentlige» kommentarer drunker i all tramadolen og viagraen. Men det skal jeg gå skikkelig igjennom ASAP).

Men tusen takk til alle som har hengt med på denne fantastiske, spennende, emosjonelle og ikke minst hektiske reisen! Det er vemodig at kapittelet om Sør-Afrika lukkes for denne gang- men samtidig er jeg utålmodig etter å starte på det neste: Livet med lille Lykkeliten! Ha en strålende fin helg (gjerne bokstavelig talt, yr.no!).

4 tanker om “Hjem, kjære hjem

    • Tusen takk, Trine! Det er jo hverdagene det er flest av, så det er bare å sette i gang 😉 Håper alt står bra til med dere alle sammen!

  1. 🙂 en ny epoke heime på garden! Så nydelig 🙂
    Har sletta meg på FB så nå får jeg følge med her så godt jeg klarer!

    • Ja, det må du gjøre- og da må jeg sørge for å holde koken oppe også. Du må jo ikke bli borte for meg, fine du! 🙂
      Håper alt står bra til, og jeg kan bare bekrefte at den nye epoken så langt er veldig, veldig god!

Det er stengt for kommentarer.