Rapport fra Hjemmefronten ;)

Etter en drøy uke på norsk jord, kan vi konstatere én ting: det er godt å være hjemme. Riktignok var Cape Town så flott, og turen vår så fin, at det nesten fristet å bare droppe hjemturen og bli værende- men du verden, Norge har sin sjarm, tross alt. For eksempel har de små allerede hørt Vålerenga skoles musikkorps øve til 1. og 17. mai fra verandaen- noe som selvsagt var stor stas, og de løp inn og rasket med seg det første flagget de fant:

… og et halvspist hamburgerbrød, hilsen Bison.

Minstemann ser ut til å trives upåklagelig. Han er godt stuevarm nå, både i huset og i familien. Han maser hvis noen har noe han ikke har (særlig mat eller drikke, det er godt å se at den klassiske «Jeg ogsåååå!»-småbarnsreaksjonen er på plass), han protesterer hvis noen vil ha lekene hans, han forlanger å komme på fanget eller bli løftet opp. Jeg tar dette som tegn på at han føler seg trygg, noe som bare blir ytterligere forsterket av skepsis mot andre. Vi har allerede vært på skolen, der tiåringen selvsagt ville vise ham frem til alle venninnene sine. Og han smilte og showet, men ville bare sitte på armen hennes. Når noen forsiktig prøvde å ta ham, snudde han seg vekk og klamret seg til storesøster. Tilknytning, hurra!

Han blir stadig tøffere på to bein, og jeg gleder meg til det blir varmt nok til at vi kan ta av sokkene! Sokker og glatt parkett er ingen god kombo for småttiser som er litt ustø på beina, og skolene er så klumpete å ha på seg. Men han øver, og han spiser- og drikker vann, he-hey!- og ellers gjør vi som vi har gjort med dem alle sammen, lar han grise med middagen og putte det i munnen som han vil ha. Med tiden venner han seg til det meste, og ellers er det jo bare å pøse på med d-vitaminer og Sanasol og håpe at håret hans vokser langsomt 😀

Ut på tur, aldri sur. Den første søndagen hjemme ville The Terrible Two vise lillebror Totoroskogen!

På veien fant vi masse, masse hestehov. Og noen hvitveis.

Første stopp: treåringen får grus i skoen etter akkurat 75 meter. Åff kårs.

Vi fant ut at Totoroskogen er mye mer magisk om sommeren, når alt er grønt. Men det stoppet ikke Turbo fra å klatre på det hun fant- noe som er litt ekstra godt å se etter det som hendte i Sør-Afrika.

Storebror og lillebror tar en liten prat.

… og elva er jo «fascinerisende», nå på våren når snøen smelter. Godt å sitte på storebrors arm når det bråker så fælt!

Storesøsknene hans fyker i alle retninger, som alltid. Eldstejenta er jo russ, men heldigvis av den fornuftige typen hittil (selv om det kan diskuteres om utendørsbad i april er så fryktelig fornuftig… men det er i alle fall den type knuter som ikke får mor til å miste nattesøvnen), og i går fikk hun beskjed om at hun hadde landet den sommerjobben hun var sikker på å ikke få. Den jenta, altså! Eldstesønnen er godt i gang med sesongjobbingen på Tusenfryd, og selv for en topptrent idrettsgutt er lange dager på beina i en restaurant tøffe saker. Men han trives, og han tjener penger, og han får den forjettede attesten- og mor hever pekefingeren støtt og stadig, med advarsler om å ikke påta seg for mye. Jeg vet av bitter erfaring hvor lett det er å bli hekta på jobb og lønn, og gutten har jo strengt tatt litt annet å holde på med også. De to i midten går inn i årets travleste sesong, med danseoppvisninger og konserter i øst og vest, oboisten rekker akkurat en orkestertur til Bergen før han skal stå til konfirmasjon.

Og i går var mor tilbake her. Som i fjor og i forfjor og årene før det. Det blir liksom ikke ordentlig vår uten hustrige aprilkvelder på sidelinja. Jeg skal villig innrømme at det var skitkaldt, men til tross for temperaturen og begynnende forkjølelse var det herlig å være tilbake!

Min sønn bar kapteinsbindet i en tett kamp som dessverre endte 0-1. Men når 17-åringer spiller greit mot 19-åringer har de ikke mye å skamme seg over. Sa den objektive mor, haha! 😀

Og jeg?

Jeg må til min skam melde at jeg bare ligger på lading. Det er late dager nå, selv om Fitbiten sjelden er under 15 000. Men jeg har med hensikt prøvd å holde «må gjøre»-tingene nede på et absolutt minimum. Selv da har jeg jo mer enn nok av tråder å holde i og ting å organisere- og mye har vi da også fått gjort. Det som hastet aller mest, handlet om konfirmasjon (papirer og faddere og registrering og slikt, masse mailing hit og dit), reguleringstannlege (neverending story med vår mellomste, men etter mye baluba har han i det minste litt regulering på plass i kjeften og fått trukket én av de to jekslene som må ut før han endelig er ordentlig i gang), papirarbeid for Lykkeliten (papirarbeidet var IKKE over ved rettsmøtet i Bellville, for å si det sånn. Det er en hel haug som skal ordnes i etterkant, men nå er vi i gang!) og NAV (jeg måtte jo få avslag på søknaden om foreldrepenger, så da er på’n med klage og dokumentasjon og tjo og hei). Vi må også tromme sammen en barnebursdag i nærmeste fremtid, og en del vanlig oppfølging rundt barnehage og skole og aktiviteter- 2. mai peker seg ut som en höjdare her, med to skoleforeldremøter, et møte i Unge Talenter OG en bursdag på toppen av det hele. Same old, same old, jeg drukner i mailer og kalenderkræsjer, og har min fulle hyre med å sy sammen logistikken i skjæringspunktet mellom dugnad i barnehagen og generalprøve i Lillestrøm- nå også med tre, ikke to, småbarn på slep og en mann som muligens står på farten til USA nå igjen.

Åh, som jeg gleder meg til denne permen kan pakkes bort og vekk!

Masse, masse, masse dokumenter og skjemaer og ting som skal bekreftes og signeres. Men vi tar litt av gangen, og…

… DISSE er i alle fall sendt, mens Turbo var på sangkurs. O lettelse!

Men morgenene!

Morgenene er annerledes. Stresset er borte, det er verken høy puls eller høye stemmer, og alt er permisjonens fortjeneste. Vi er jo mer enn tidlig nok oppe til at alle skolebarna kommer tidsnok, og Gubben går på jobb når det måtte passe ham. Å fjerne mors 8:00 i Oslo sentrum-deadline har gjort underverker for morgnene våre. Sånn generelt er det rart å ikke være på jobb, og jeg kjenner et blaff av følelsen av å sitte på sidelinja når meldingene tikker inn på Facebook om forhandlinger, oppgjør og action- men akkurat morgenstresset savner jeg ikke et sekund (ja, og innen jeg skal tilbake igjen er jo tanken at jeg har lagt en uslåelig slagplan og rutine som gjør alt så meget bedre. Vi får se. Jeg har åtte måneder på meg, så noe må jo være mulig å få til…).

Og selv om vi regelmessig trekker gjennom byen på vei til det ene eller det andre, er ikke tidsplanen like stram. Å få Turbo til sangkurset på Majorstua kl 16:30 ser annerledes ut når Lykkeliten og jeg kan forlate huset i ro og mak etter en rolig dag hjemme, enn når man løper fra en hektisk dag på jobb og bare akkurat når den t-banen som betyr at du rekker det hvis jentungen ikke somler i garderoben. Jeg prøver å være bevisst denne følelsen. Følelsen av å kunne gå, ikke løpe. Solvarmen i ryggen når vi går mot bussen, den lille hånda i min store, tid til å følge de glade småbarnstankene hennes nå som jeg har dem. Følelsen av å kunne la Bison balansere enda en ekstra gang på steinene før vi drar hjem, eller telle alle de søte sneglene med hus på ryggen. Luksus.

Gjensynsgleden av av det enorme slaget, da treåringen var tilbake i barnehagen og fant alle de Store Maskinene der. 

Og når Lykkeliten sover, da legger jeg meg også. Og sover. Eller bare ligger og lar tankene flakse. Eller slumrer. Så får husarbeidet vente litt, de store planene vente litt, humla suse. Til tross for at jeg burde gjort både ditten, datten og ikke minst duttelutten. Jeg liker jo å tro at jeg er en slags evighetsmaskin, det er bare å peise på og peise på, er du sliten så er det bare å bite tenna sammen og stå i det enda litt til. Men etter å ha gjort dette i årevis, er det uendelig godt med litt singringsmonn. De evig etterlengtede marginene. Puste, puste, ha tid til å kjenne på takknemligheten over alt som er så fint i de dagene som flakser forbi.

Dessuten skal du ha litt batteritid igjen, for å kunne glede deg over fire repetisjoner av den samme Peppa Gris-boka på rad, haha! #ettåringalloveragain

La humla suse- helt bokstavelig talt. Det sitter en liten humle på pottekanten der, de har begynt å dukke opp og flyr vindskjevt og forfrossent rundt huset. Enda et tegn på at vi går mot varmere tider. Og det gleder vi oss til, både Lykkeliten og mor!

4 tanker om “Rapport fra Hjemmefronten ;)

  1. Så herlig! Rolige morgener har SÅ utrolig mye å si for min generelle velvære, i hvert fall. Så jeg kan tenke meg at det hjelper på hos dere også!

    Herlig å lese om hvordan minstemann knytter seg til deres også! <3

    Måtte mai behandle dere alle pent – nå er det snart tid for sommerferie!

    • Rolige morgener er gull! Forsettet for 2019 er herved i boks: å få de rolige morgenene til å fortsette, bare… litt tidligere? #muligensmissionimpossible 😉

      Minstemann ja, han bare fortsetter å overraske med sitt blide, fornøyde og tydeligvis allerede ganske tilknyttede vesen. Hvordan kan vi ha hatt så flaks? Alle timene foran tjukke bøker med tunge titler og dystert innhold var altså bortkastet, men jeg klager ikke!

      Mai har nok stygge planer om å tygge oss opp og spytte oss ut igjen, men det blir jo nødvendigvis mindre stress når en av oss er i permisjon (ikke si det til Gubben, men kanskje særlig med meg i permisjon 😀 ). Det blir spennende å se hva Minstemann kan bidra med av bursdagsfest-pynt, eller om han er behjelpelig med smarte bordplasseringer for «altfor mange mennesker på et altfor lite bord»-problemstillingen, hehe.

  2. For et deilig innlegg å lese! Det er godt dere kan bruke litt tid på å hente dere inn (ihvertfall i noen sekunder av gangen -det er da nok å gjøre uansett ser jeg!!) og bearbeide både reisen og det å ha Lykkeliten hjemme hos dere. Håper pustreommene fortsetter og at dere rekker å nyte våren litt!

    • Tusen takk, Trine!
      Ja, det er gode dager, og det hektiske er absolutt til å leve med. Minstemann er bid og fornøyd, og de aller største kræsjene ser det ut til at vi kan klare å unngå i år. Alt ligger med andre ord til rette for en ganske så bra vår- og førsommersesong. Om jeg klarer å presse meg inn i bunad til 17. mai og konfirmasjon er riktignok et åpent spørsmål, men den tid den sorg.

      Jeg krysser fingrene for finvær og masse sol, aka «deilig trillevær», for oss begge to! 🙂

Det er stengt for kommentarer.