Danseblomsten

Kjøpesenteret Victoria Wharf, helt i enden av Waterfront i Cape Town, er stort. Kjempestort. Lange haller iflere etasjer strekker seg i alle retninger, butikker, butikker, butikker vegg i vegg, restauranter i alle prisklasser, det du ikke finner her er ikke verdt å ha.

Det er mye morsomt for barn også. Hamley’s, for eksempel, og Toy Kingdom med den grønne frosken som symbol, du har Toys’R’Us og Prima Toys. For ikke å snakke om alle de spennende butikkene med afrikanske varer i sterke farger. Utenfor én av dem står en diger legofigur av Nelson Mandela. I en annen sitter en mann og lager perlekunst midt i butikken. Det er trommer og perlepingviner, det er leketøy laget av resirkulert skrapmetall, og de typisk sørafrikanske «lappe-bamsene» slåss med trefiguerer av krokodiller og løvehoder til å henge på veggen. Masse, masse spennende.

Ungene maser litt, selvfølgelig. Mamma, kan jeg få det kjempefine Vaianaslottet? Se, pappa, en neshorn-sekk, sånn vil jeg ha. Når sant skal sies er det mest fireåringen som maser. Treåringen bare løper. Det er en evig utfordring å holde tritt med de små beina som løper i alle retninger mellom godsakene, og ikke minst heisen som er det morsomste av alt, og selv om vi har skriblet navn og pappas telefonnummer på armen er det smått nervepirrende hver gang vi må ta turen gjennom senteret for å komme oss ut på den andre siden, ved havna. Det er nesten hver dag.

Men ett sted stopper han. Første gang det skjedde fikk jeg panikk, vi var så vant med at han befant seg et eller annet sted 10-20-30 meter foran oss. Litt til høyre eller venstre, kanskje, men alltid foran, alltid på vei til neste spennende sted. Vi fikk oss hver vår joggetur, Gubben og jeg- Du tar den retningen, så sjekker jeg bortover her, ok?- men til slutt fikk jeg den lyse idéen å sjekke bakover i gangen også. Det kunne jo hende at han hadde oppdaget is-butikken vi prøvde å passere i all stillhet.

 

Og der sto han. Bom stille. Foran en billigbutikk, typ Tiger eller Nille, fylt opp av billig ræl fra Kina. Tusen ting du ikke trenger- «festlig» pastabestikk og «morsomme» håndkleholdere som knapt er i stand til å holde et lommetørkle, Rubiks kube uten farger, småfrekke lightere, bokholdere i rosa og mintgrønt og blått som vil knekke under den første lille påkjenning. Teite ting, ting som ikke kan måle seg med den elektriske modellbilen i Toy Kingdom eller det gigantiske Vaianaslottet på Hamley’s.

Guttungen står der med nesa klemt inntil vinduet, i sandaler og dinosaur-t-skjorte og med solhatten på snei, dypt konsentrert. Resten av verden kan passe seg selv, Bison er opptatt. Han stirrer og stirrer, han har oppdaget verdens åttende underverk.

Danseblomsten.

En liten, tullete innretning med en blomst som beveger seg opp og ned av en plastikkpotte, takket være to bitte små solcellesensorer. De har to stykker på utstilling, blomstene står der og danser, og Bison er fjetret. Dette er det flotteste han har sett. Lego-Mandela og trommene med ekte skinn kan ikke måle seg med danseblomsten.

Panikken er over for denne gang, du må komme med oss, Bison, vi skal gå på akvariet i dag! Motvillig lar han seg dra med i retning resten av familien, og snart har vi vår fulle hyre med å løpe etter ham igjen, der han er på sin alltid rastløse løpe-ferd langs blomsterbutikker og rader med sportstøy.

Så skjer mirakelet: han glemmer den ikke. Treåringer (i hvert fall mine treåringer) har til vanlig et oppmerksomhetsspenn på omtrent tre sekunder. Ting er bare spennende helt til det kommer noe nytt, og jeg regner med at blomsten straks vil være glemt. Men hver gang vi er innom, stopper han og ser på danseblomsten. Med lengsel i blikket. Han maser ikke, han bare står der og ser. Og han får de minuttene, mens jeg innvendig himler med øynene og tenker på all den unødvendige plasten som får plass i denne sjappa og hvor fort det vil ende på dynga.

Den siste dagen kjemper jeg hardt med egne prinsipper. Vi skal snart hjem, vi har kjøpt en ekstra koffert for God’s sake, og vi skal hjem til et hus som har sånn ca 300 000 flere duppeditter enn vi noen sinne kommer til å trenge. Jeg er den typen mor som gruer seg til barnebursdag, ikke fordi det er noe stress å organisere (selv om det er det også), men fordi vi uten unntak sitter igjen med et berg av dagbøker med selvlysende penn, Marcus og Martinus-pynteputer i ekstremt brannfarlig materiale, Elsa-vesker med løs rem og minilegosett, og selv om man skal være takknemlig for at barna har venner og at de får bursdagsgaver og slikt (jeg er det!), får jeg akutt lyst til å rive av meg håret- hvor skal vi gjøre av dette, da? Hvordan unngå at pennen ender opp i støvet under senga og korken forsvinner, og hvordan unngå å blande delene fra de fire forskjellige minilegosettene? Vi.Trenger.Ikke.Flere.Ting!

Men Bison. Du lille, lille gutt. På en reise du ikke forstår helt, langt hjemmefra, med en lillebror som praktisk talt kom ut av intet, i et virrvarr av opplevelser og inntrykk og nye dyr hver dag, i et kjøpesenter stappet med alt en treåring kan ønske seg, så er det altså danseblomsten som ble hans venn. Her har han stått og sett på den, med store øyne, og vinket farvel når mor og far insisterte på å haste videre. Hvem vet, kanskje danseblomsten er en av de tingene som fester seg i treåringens hode og for alltid vil være synonymt med Sør-Afrika, det at masseprodusert plastikk fra Shenzhen gjør ikke hans opplevelse dårligere.

Prinsipper in a pig’s arse. Jeg signaliserer ordløst til Gubben at han skal dra med seg ungene videre. Så piler jeg inn i butikken, og for 99 rand er danseblomsten min. Senere pakker jeg den ned i kofferten, og ikke før vi sitter utmattet i et berg av skittentøy og suvenirer to dager senere finner jeg den fram. O lykke!

…  slik gikk det til at en totalt ubrukelig plastdings fikk hedersplassen i stuevinduet. Og hver morgen, før vi skal til barnehagen, er treåringen bortom blomsten sin for å sjekke at den danser som den skal. Blomsten danser trofast, treåringen smiler fornøyd. Nå kan dagen begynne.

… så da passer det jo fint å ønske alle en god uke, med noen vennlig nikk fra selveste Danseblomsten.

2 tanker om “Danseblomsten

    • Tusen takk, Ingunn.
      Og er det ikke rart hva som plutselig slår an hos de små? Jeg må passe godt på Danseblomsten og sørge for at nysgjerrige ettåringsfingre får tak i den, for det hadde vært krise! 😉

Det er stengt for kommentarer.