Fredagstanker- endelig

  • Utenfor vinduet:

Sommer på tre dager! Virkelig. I løpet av de tre siste, sommervarme dagene har trærne gått fra nakne til grønne. Syrintrær, kirsebær- og morelltrær står i full flor. Pluss min uglesette favorittblomst, løvetann. Det er vanskelig å beskrive hvor godt det er å se jentene hoppe og sprette oppover veien, der vi gikk og stampet, skled og hutret for noen måneder siden, i det som må være den lengste vinteren på mange år…

«Mitt» kirsebærtre er faktisk større. Men Finnmarkgata er vakkert innrammet av sakura på hver side, og nå har de også begynt å få en viss størrelse i Carl Berner-krysset. Oslove, dette her: kirsebærtre, søppelkasse, buss og skilt mot Majorstua 😀

 

  • Tanker om uka ukene som gikk:

— Det er jo lett å trekke konkusjonen at stillhet = tøffe dager. Slik er det ikke. Tilværelsen som «hemmafru» med en liten tass er langt mer idyllisk enn jeg så for meg, og vi har vært uforskammet heldige med vår lille Lykkeliten. Han er enklere enn de aller fleste storesøsknene sine, for å si det forsiktig (mer om ham senere). Men travelt er det! Vi har allerede gjort unna en bråte danseavslutninger med tilbehør, hatt ørten foreldremøter, begynt å legge høstens kabal (sukk), alle de vanlige aktivitetene, en bursdag- se også punktet «River meg i håret av»- og jeg står fremdeles til halsen i papirer og mailer og mas. Sleng på en russejente og en travel oboist som avslutter en lang tentamensperiode med tur til Bergen, så er liksom bildet komplett.

‘Tis the season… danseforestillinger og visningstimer alle veier. Moro!

(jeg har sjekket- ansiktene blir uklare hvis bildet blåses opp. Hilsen Forsiktig)

Og jeg har ikke vært i form heller. Trøtt, trøtt. Sliten, sliten. Jeg trasker mine 15 000 skritt hver dag og peser fremdeles opp bakken, hvordan er det mulig? Men, så kom jeg til å tenke på at på toppen av det forutsigbare energi-ettersleppet etter året som gikk, har jeg hatt brystkassa full av ekkelt grønt slim etter flyturen fra Addis der jeg sovnet i tynn sommerskjorte under en iskald luftstrøm (jepp, burde slått den av, men Bison lå på fanget mitt og man vekker IKKE en sovende treåring på kjedelig flytur hvis man kan unngå det!). Så det kan jo være noe så enkelt som det 😉

Men alt er vel, med alle sammen.

 

  • Vi spiser:

— To brød om dagen.

Det sjokkerte meg litt da jeg kom hjem, jeg har svevd i villfarelsen om at to brød i alle fall varer tre dager, men siden vi kom hjem har jeg trofast vippet opp to brød hver dag i gummiformene mine. Og borte blir det, neste kveld er det tomt igjen. Vi er i ferd med å bli en storfamilie, også når det handler om størrelsen på familiemedlemmene og det tilhørende matinntaket.

  • Ser på:

— Thunderbirds, Dypet (hva er det med barnehagegutter og disse seriene?!), og denne lille søte snutten som Turbo har lagt sin elsk på. Dessuten har Poppeloppane fått et comeback etter at Lykkeliten kom hjem! Han er ganske uinteressert i TV, men akkurat Poppeloppane kan han like. Vi mer eller mindre voksne ser på Champions League, Australian Masterchef, cupkampen Vålerenga-Skeid, nyheter, og ikke minst Young Morse. Han er bare den søteste. Så søt at han har fått plass på russedressen til eldstejenta 😉  Dessuten ler jeg meg skakk når avsnittet presenterer seg- «Chief Inspector Bright and Inspector Thursday, with officers Morse, Strange and Fancy».

Jeg skulle gjerne sett flere faktaprogrammer, eller historiske programmer. Men de har som regel gått ferdig når jeg får slått på TV’en. Og en vakker dag vil jeg se The Handmaid’s Tale.

  • Hører på:

— Bruce Springsteen, en del åttitalls, og Jubilate Deo av Arild Sandvold når jeg savner koret som verst. Jeg har vært fristet til å starte opp på øvelsene, men med så mange baller i lufta som vi har nå ville det være lite klokt. Så jeg venter, og hører på Youtube.

  • Leser:

The M Train av Patti Smith, og så har jeg gravd fram igjen The Bang-Bang Club av Greg Marinovich. Sistnevnte leste jeg for flere år siden, lenge før vi skulle ende opp i Sør-Afrika, men det er enda mer spennende å lese om begivenhetene nå i etterkant.

Med barna leser jeg det de måtte ønske fra bokhylla hver kveld. Jeg bør legge en strategi her, men har ikke kommet så langt. Men, til bursdagen sin fikk Turbo en kombi kosedyr- og bok-utgave av The Velveteen Rabbit, som jeg etter beste evne har spontanoversatt og fortalt. Hun fikk boka først, før bursdagen, og gleden sto i taket da hun pakket ut plysjkaninen sin på selve dagen.

  • Ukas shopping/jeg venter på:

— Ny tverrfløyte, check. Og der gikk det 6000 kroner. Men den gamle lot seg ikke reparere mer, så vi var heldige som kunne få en Trevor James-fløyte til gammel pris. Nye sommerdekk må vi også ha. 3-4000?

Jeg venter på feriepenger og skattepenger. Gubben venter på bonus. Det står ikke så innmari godt til med likviditeten vår nå på sen-våren, men det gjør det jo aldri 😉 Våren er en dyr, dyr tid. Alle sommerens aktiviteter og turer skal betales, omtrent samtidig som regningene suser inn fra kulturskolen og blokkfløyteorkester og ekstra dansekurs og konfirmasjonscatering. Vårens høyere temperaturer har ikke gitt utslag på strømregningen ennå, de er fremdeles forskrekkelig høye. Det er på vårparten jeg har den tvilsomme gleden av å ha 2,17 kroner på konto og 30 000 i forfallsbunken. Panikk? Neida. I fjor var det over 50 000, og jeg gikk ikke konk da heller, for sommeren er billig når alt er betalt på forhånd, strømregningen er på under tusenlappen, det er betalingsfri for skole, sfo og barnehage og vi har fått feriepenger på toppen av det hele.

Men ja. Det har flydd mye penger i Sør-Afrika også, så det økonomiske spekklaget er borte. Ergo, jeg venter veldig på feriepengene og skattepengene mine.

  • Jeg er takknemlig for:

— Åh, det er mye for tiden.

Livet er veldig, veldig fint. Om morgenen går vi til barnehagen, Lykkeliten i vogna og de to «store» hoppende og sprettende foran og bak. I starten tok jeg raskeste og bratteste vei hjem igjen, men så demret det for meg at det ikke var nødvendig, vi har jo ikke dårlig tid? Så med mindre været er dårlig, tar jeg den lange, slake runden hjem. Minstemann sitter og kikker på verden rundt seg, sola varmer, og jeg trasker av gårde og lar tankene vandre i alle retninger. Mentalhygiene, og lenge etterlengtet sådan. Dessuten får jeg 5000 skritt før klokka ni om morgenen.

Og for hver runde kjenner jeg de høye skuldrene falle en kvart millimeter ned. Tid. Ro. Puste (ok, eller pese. Samma det).

 

(treåringer, ass. Enten går det saaakte. Eller så går det fryktelig fort!)

Følelsen av å kunne tillate seg å kaste litt stein i elva på veien, vi trenger ikke løpe mot klokka i dag heller.

— Tenåringsgutter som kan stille på dugnad i barnehagen, haha! Vi ble reddet av oboisten på den travle ettermiddagen der Gubben var opptatt og jeg satt der alene med de små, og DET setter jeg stor pris på. Nå har vi en evig husarbeidsdiskusjon her hjemme- mer senere-, men jeg noterer at tenåringer kan komme til nytte på de underligste måter. Tusen takk til husets fjortis!

— Og så er jeg takknemlig for den ene russefesten som ble avholdt her hjemme. Riktignok var det ikke så lett å få sove, når musikk og latter og blokkfløytespill (!) dundret rett under soverommet vårt fram til det begynte å lysne av dag, men nervøse mødre foretrekker langt heller at festen er her enn at hun er ute og flyr. Hehe. Ja til mer festing hjemme (en setning jeg aldri, aldri ville trodd jeg skulle skrive)!

  • Er spent på:

— Om det blir en løsning på jobben, eller om mine kolleger må forberede seg på streik. Eller, forberede seg må de uansett, en streik er ikke bare noe du vipper ut av ermet, så ting må være klart dersom det blir brudd. I vår bransje er streik til tider nødvendig, alltid morsomt, og ganske så kaotisk og krevende, med lange dager og mye jobbing. Sist det var brudd jobbet jeg på Kristi Himmelfartsdag, husker jeg. Det er mekling rett over helgen, så får vi se. For mine kollegers del håper jeg på løsning hos riksmekleren, selv om jeg vet at en eventuell streik er i de beste hender.

 

  • Er stolt av:

Mamma, jeg fikk seks i fransk på tentamen! Nå kommer jeg riktignok aldri til å ta bilde av ungenes karakterkort og legge ut på Facebook (ja, for noen gjør det også, har jeg sett), men jeg skal koste på meg å si at nå er det blir stadig mer sannsynlig at eldstejenta faktisk kommer inn på det nesten-umulige førstevalget sitt til høsten. Russetid og tentamen? No stress, heller ikke på de fagene der sekser’n ikke var sikker.

— Og lille Turbo da, som nå kan hakke seg igjennom «Allegro» og «Lille pusekatten» helt på ordentlig. For å si det sånn, fiolinopplæring med småbarn er en interessant øvelse. Det har vært mye prøving og feiling, strategiskifter og endeløse mengder oppmuntring underveis. Men jeg har lært utrolig mye av det- og Turbo har som sagt lært Lille Pusekatten. Hun har all grunn til å være stolt, og det har mor også. Og vi er fremdeles venner, haha. Godt jobba til begge to!

— Og ellers er jeg naturligvis stolt av Bergensfareren min, av dansejenta, og av eldstesønnen som hittil klarer å sjonglere jobbing, skole og fotball på et fornuftig nivå. Det siste der er jeg ganske opptatt av, det er så innmari lett å ta av på jobbing. Jeg husker selv den berusende følelsen av å tjene egne penger. Og så rik man føler seg! Det er fryktelig lett å påta seg for mye, og jeg er ganske bestemt på at det ikke er greit. Skole og hobbyer skal komme først, han har hele sommeren til å jobbe på. Men ja, jeg imponeres stadig over at ungene blir store og tar fornuftige valg.

— Jeg må vel også slenge på at jeg er stolt av mannen min, som gang på gang klarer å holde presentasjoner og workshops uten å ha hatt tid til å forberede seg skikkelig (det siste der kan han skylde kone og unger for, men det hjelper jo fint lite).

 

  • Stresser med:

— Papirer, papirer. For et par innlegg siden postet jeg triumferende at jeg hadde registrert adopsjonen hos Bufdir og sendt klage på det unødvendige avslaget fra NAV. To uker senere har jeg ikke hørt et pip, og jeg finner ingen av dokumentene verken på nav.no eller i Altinn.

Altså, er NAV Skanning et slags monster som spiser dokumentasjon? Hvis det ikke kom fram, er det andre (eller tredje?) gang på tre permisjoner at ting «ikke kommer fram». Jammen for søren da, jeg skriver ikke SÅ stygt og konvolutten skal fraktes fra Helsfyr til Alnabru. Hvor vanskelig kan det være å få ting inn i systemet?

Jeg aner ikke om dette «send beskjed»-greiene fungerer, men dokumenterer for min egen del at jeg faktisk har sendt den forbaska klagen.

Så Lykkeliten er fremdeles personnummerløs, og legetimen viste det seg å være bortkastet da vi ikke egentlig kan ta noen blodprøver. Helsestasjonen vil ikke ha oss før vi har vært hos legen. Pass kan han ikke få før han har personnummer, og vi kan vel heller ikke søke om refusjon av adopsjonskostnader… And so it goes.

— Konfirmasjon. Vi skal ha verdens minste, mest uformelle, konfirmasjon (ikke slik, nei!), men jeg stresser likevel. Og før det er det 17. mai. Og så var det…

  • River meg i håret av:

— Bursdagen til Turbo.

Hun har bursdag i starten av mai. Vi kom hjem 19. april, og uka etter fikk vi en bursdagsinvitasjon påfølgende helg. Ikke før var vi hjemme fra bursdagen- som var veldig hyggelig med alle barnehagekompisene- så kom det en ny mail med ny bursdag. Og samme dag som vi skulle i den, kom neste bursdag. Gaah, jeg burde fått med meg at halve avdelingen har bursdag i disse dager, men jeg tenkte liksom å være høflig og ikke legge Turbos bursdag helt oppi noen andres. Det er jo de samme gjestene som etterhvert blir bra lei av sjokoladekake. Men jeg mangler en ledig slot. Hjelp!

For barnebursdag må vi ha. Familiebursdag er i boks, med regunbuekake fra mormor, men bursdager er stort i barnehagen for tiden (som det fremgår av hjertesukket over), så vi må få plassert det ett eller annet sted mellom 17. mai og konfirmasjon og tjo og hei. Dette er fra selve bursdagen, der hun og jeg bakte gulrotmuffins etter hennes ønske. De ble utrolig gode, så den oppskriften skal jeg bruke oftere!

 

  • Blir barnslig lykkelig av:

Kalde kvelder på sidelinja.

Møkkete sommerbarn. Finnes ikke noe bedre, selv om de våte dammene av smeltet snø i gangen nå er byttet ut med store mengder sand.

… og tålmodige storesøstre, som her etter søndagens store danseforestilling.

 

  • Lærer om:

… å ha voksne barn.

OK, småbarnsforeldre, her skal dere få en hyggelig nyhet: det er ikke så ille som jeg fryktet. For fire-fem år siden fikk jeg hjertesorg og angst ved tanken på at mine søte små en dag skulle bli store og fly på egne vinger, ut i den store, vide og ikke minst farlige verden. Vekk fra meg. Vekk fra mors klamme omsorg.

Og jeg har hatt flaks med tenåringene mine (*banker hull i bordet*). De har vært sene når det kommer til festing og flying i byen. Jeg har sluppet å tørke spy etter dritings femtenåringer eller kommet hjem til rasert hus etter at halve byen kræsjet festen mens vi var på hytta.

Når tiden nå har kommet- med russetid for eldstejenta, og en nyvunnet interesse for å henge med venner hos eldstesønnen- så føles det skremmende, ja, men også naturlig. Det er ikke den «Åh herregud IIIKKK, lillebabyen min er ute»-følelsen. Bekymret? Absolutt, og jeg liker fremdeles best å hente til avtalt tid. Samtidig ser jeg gang på gang at det faktisk går helt fint. Eldstesønnen kommer hjem klokka tolv, som han sier han skal. Eldstejenta er med på russefester, men tar ikke helt av, og holder det på et nivå som lar seg kombinere med skole og jobb.

Så det føles ikke fullt så ille som jeg trodde det ville bli. Men, jeg nyter litt ekstra de små tassene som ligger trygt i senga si klokka åtte og synes at toppen av lykke er å komme inn under dyna til mamma 😉 Åh, den som kunne stoppe tiden! Men det kan man jo ikke, og det har vært en lettelse å oppdage at jeg ikke er så ødelagt av nerver og sentimentalitet som jeg var forberedt på å bli. Ungene blir voksne, men jeg lever ennå. Hvem skulle trodd det!

  • Ukas ammetåke:

Vel, amming er det jo lite av her, men jeg tror kanskje det er mye som surrer rundt i hodet likevel.

  • Ukas Våghals:

Dette er sønnen min, fem minutter for sent ute, på vei for å ta banen ned til Oslo S og deretter toget til Bergen for å delta på orkesterfestival.

Han er kanskje en våghals. Men jeg er enda mer våghals. For det han har i lomma, er nemlig Mastercardet mitt. – Men ærlig talt, dette kunne jo vært unngått, sier du, og du har helt rett. Men når vi hadde fått for oss at han skulle ta kveldstoget, og all panikk-kapasiteten var brukt opp på en superviktig bukseproblematikk og tilhørende note-angst, og pakkingen måtte foregå samme dag men nynorsktentamen tok lengre tid enn beregnet, samtidig som Mor Sjøl satt på nåler på Max sammen med Turbo (jeg hadde lovet henne en tur på Max etter at hun hadde samlet 21 øve-klistremerker, og hun hadde gledet seg i flere dager…) og jeg bare ikke hadde ti minutter til å ta ut penger til ham…

… så ble det sånn.

Heldigvis har det kredittgrense på 50 000. Moahaha.

  • Ukas optimist:

— Og så må det være sånn dør som sier svoooosj, og så går den opp i lufta, og så kan den eksplodere på romvesner og…et kjempestort et,  med borehull og frysejern. Du må LOVE å kjøpe et til meg, mamma! Du må love det!

— Å kjøpe hva, sa du? Hva er det jeg skal love deg å kjøpe? (lettere forvirret og når sant skal sies ikke så innmari oppmerksom på den foregående forklaringen)

— Et fly, mamma!

— Hmm, jeg er ikke sikker på om mamma har nok penger til å kjøpe et fly, Bison.

— Men JEG har penger, mamma! Det ligger penger i dragesekken min!

Solbleket lugg over dynekanten, store, ivrige øyne. Du lille mann, det er heldigvis lenge til du skal til Bergen med mammas kredittkort.

  • … oooog, Lykkeliten, da.

— Jeg antar at flere av de som er innom her lurer på hvordan det går med ham. Vel, svaret er at det går uforskammet bra. Fredagen etter ankomst tok han like gjerne seks skritt- og det er en kunst han øver videre på, selv om han fremdeles foretrekker krabbing. Tann nummer åtte melder sin ankomst. Han liker grøt (også min hjemmelagde banan- og havregrøt), kaldt vann og brødskiver med leverpostei. Han sier «Tujjbo» og «natta» og i går sa han «mamma» og «ykkeiten».

Og han sover så bra! Jeg har aldri sett på maken! Legger seg i sjutiden, sovner alene på to minutter, sover fram til neste morgen. I senga si. Hvilket mirakel!

Best av alt, når han står opp etter formiddagsluren liker han å sitte på fanget og kose. Han sitter helt stille på fanget mitt, og så legger han hodet inn mot brystet mitt og bare ligger sånn og koser. Hva han tenker vet jeg jo ikke, men jeg liker å innbille meg at det er noe i retning — OK, jeg skjønner, det er dere jeg har fått utdelt, og det er greit. Du er akseptert.

Han liker IKKE å bade, da, stikk i strid med det vi ble fortalt av fostermor. Da er det hyl og skrik og tårer, og jeg har holdt «torturen» på et minimum og levd med en smått møkkete gutt. Det er litt ekstra tricky med ham, fordi vi ikke har noe langvarig bånd fra starten av og jeg først og fremst ønsker at han skal stole på meg og føle seg trygg. Å tvinge ham føles ikke bra. Men han må bare til pers av og til, så jeg prøver å hive ham oppi karet sammen med de andre og trøster så godt jeg kan. Og så krysser jeg fingrene for at han synes det er morsomt etterhvert.

Men alt i alt går dette fryktelig greit, på alle fronter. Som sagt- vi har vært uforskammet heldige, og det vet vi å sette pris på.

— Hva er nå dette? Sand? Vann? Disse folka her altså, drar meg ut overalt. Men det er litt morsomt også. Og det skumle udyret er ikke så skummelt lenger heller, hun er bare ute etter eplebitene mine. Jepp, dette skal jeg kunne leve med.

  • Tanker om uka som kommer:

— Gaaah, 17. mai, denne dagen som mødre både elsker og hater. Konfirmasjon! Det er ikke fritt for at jeg blir litt svett, men takket være Mormors Bunad-inspeksjon A/S har vi i alle fall det under kontroll. Hvordan vi skal få plassert gjestene har jeg outsourcet til Gubben og håper han finner en løsning (gjerne før kvelden i forveien). Så får vi se hvor mange av oss som kommer oss ned i byen på 17. mai, men noen blir det. Skoleungene skal jo gå i tog, i hvert fall tre av dem.

Og én ting er i alle fall udelt positivt: det er slutt på russetida. Som sagt har husets russ holdt seg godt innenfor grensene for hva som er akseptabelt, men jeg skal likevel trekke et lettelsens sukk når den ene festen ikke lenger avløser den andre og hun stort sett bare er hjemom for å sove og dusje en gang i blant. Nå er jeg klar for fredagsmiddager på verandaen i sommervarme- med alle sammen til stede. Det er lov å håpe?