Det sitter i huet!

Jeg er gift med en gammel karate-mann.

Det er et faktum som nok overrasker mange, som har lært min mann å kjenne som en litt kjedelig datanerd, men i sine yngre dager var han en seriøs utøver innen kampsport. Og det er ikke sååå mange år siden han imponerte sine sønner ved å sparke ned et eple fra toppen av et hode (mitt hode, for øvrig, så jeg bad en stille bønn om at han ikke overvurderte seg selv akkurat da). En gjenstridig ryggskade var det eneste som sto mellom ham og en NM-tittel, men skaden lot seg ikke trene vekk og min mann endte i den lange og stadig voksende rekken av gamle idrettsutøvere som «kunne ha blitt…». Velkommen i klubben.

Uansett, han har i alle fall vært tydelig på at karate innebærer smerte. Økt på økt på økt med herding av hender, slag og spark i nærkamp. Hans måte å takle det på var mental trening. Det sitter i huet. Det gjør ikke vondere enn du lar det gjøre.

Han sverger på at det funker, og det har blitt et slags mantra her i heimen. Det sitter i huet. Riktignok har uttrykket sine begrensninger. Det var en gang på en fødestue, jeg husker ikke når og med hvem, men min mann fikk i hvert fall rimelig klar beskjed om at Nei, for faen i helvete, jeg skal love deg at det sitter en hel mengde plasser, men huet er- saatana perkele!- ikke et av dem! Og det skal han ha, Gubben, han holdt klokelig kjeft da sønnen hans fikk skutt på seg et armbrudd under en fotballkamp i forfjor. Det er rett og slett ikke alt som sitter i huet, i alle fall ikke hvis du ikke er en eller annen form for meditasjonsguru som kan operere ut blindtarmen uten bedøvelse og slikt.

Men med unntak av slike krisesituasjoner, der kroppen definitivt roper høyere enn hjernen og all verdens positiv tekning ikke kan hjelpe på, så har han forsåvidt rett. Det er mye som sitter i huet. Veldig mye.

Det hender jeg leser litt bakover i min egen blogg, og forundres over all idyllen jeg presenterer. Det er da voldsomt så mange fine øyeblikk det er, så mye glede over de små ting, innlegg etter innlegg med overstrømmende kjærlighet for treåringer (som alle vet kan være en pain in the arse fra tid til annen), tanker i natten- jaja, jeg får jo sovet halvannen time før jeg skal på jobb, det ordner seg. Lykke og kjærlighet i et kaotisk hus, der valget mellom jobbens sommerfest eller blokkfløytekonsert, eller spa-weekend med venninner og campingtur i stua med Peppa Gris, alltid ender i favør av sistnevnte, helt uten et snev av bitterhet.

Campingtur. Komplett med druer som kan tråkkes godt ned i stueteppet. Alle vil lage hytte. Ingen vil rydde. Standard opplegg, med andre ord.

Juger jeg? Neida. Som disippel av Elizabeth Foss’ «Internet rules» (om enn ikke like slavisk på alle punkter), er jeg nøye med sannhetsgehalten. Det skal ikke skjønnmales. Det er ikke alt man trenger å skrive om, det er faktisk mye man med fordel kan forbigå i stillhet- men det man skriver skal være sant. Eneste unntaket er når jeg omtaler andre- hvis Turbo har besøk av Simen som ikke liker spaghetti, så kan du være ganske sikker på at han i alle fall ikke heter Simen og sannsynligvis liker spaghetti 😉 Men for øvrig: skriv sant, eller dropp det.

Men det er mye lykke, og det er mye glede, i det livet vi har valgt. Selv om jeg også hilste Mammasjokket (i overført og videre betydning enn bare boka) velkommen og synes det er bra at de tyngre sidene ved mammatilværelsen løftes fram og avmystifiseres, så synes jeg også det er viktig å ikke dvele så altfor mye ved det. Ja, det er slitsomt. Og søvnløst. Og fritidsdrepende. Men det er nå en gang det jeg har saina opp for, og selv om det kanskje er annerledes for andre, så opplever jeg at når jeg tilater meg å synes synd på meg selv, så blir alt tjue ganger så tungt.

Det sitter i huet. Å bake avslutningskake klokka fem om morgenen og være sur, er langt mindre hyggelig enn å bake avslutningskake klokka fem om morgenen og være blid. Fact.

Ofte er det fort gjort å snu tankegangen. Det finnes så mye bra å feste blikket på, at det bare er å gi seg selv et lite spark bak, så endres perspektivet og det lyse og lette kommer i forgrunnen. Joda, turen til butikken tok kanskje dobbelt så lang tid som planlagt, men Bison fikk studert maur på nært hold på veien og kastet stein i elva. Joda, kjøkkenet ser kanskje ut som en krigssone, men Turbo klarte å lage muffins nesten helt på egenhånd.

17. mai, vol. 1: Skjortestryking. Legg merke til det eneste sjarmerende ved dette bildet- Bisons egenlagde rosett.

17. mai, vol. 2: Skoskift i Universitetsgata midtveis i dagen, når prinsippene åker ut og komforthensynet inn.

17. mai, vol 3: Etter to timer på Karl Johan, bare en halvtime igjen nå…

Andre ganger er det verre, og det negative får overtaket. Som nå. Vi er ferdig med 17. mai, takk og lov, og ungene syntes det var en fantastisk dag. Jeg syntes det var fantastisk masete, og nå sitter vi i restene av et 17.maistressa hus og skal ha konfirmasjon om tre dager og bursdag uka etter. Det ser ikke ut her. Jeg angrer som en hund på at vi ikke bare reserverte bord ute et sted, det hadde vært så mye enklere. Noen skoleungdom kom hjem uforsvarlig sent i går, og jeg kjenner irritasjonen boble. Ingen (de bittesmå er unnskyldt her) viser noe som helst initiativ til noe, annet enn å komme innom og strø om seg med skittentøy og sekker og brukte tallerkener og håndklær før de løper videre til andre spennende ting. Oversiktsarket over arbeidsoppgaver ignoreres totalt. Ukene som kommer er en sammenhengende rekke av ting vi skal gjøre, bidra med, dra på, folk har eksamen, krysspress, det renner inn med mailforespørsler om ditt og datt og fandens oldemor, alt kræsjer i alt, jeg har ikke skrevet noen tale, jeg har bare lyst til å grave meg ned under en stein og vente på at folk har ordnet moroa si sjøl og latt meg være i fred med hverdagen min, som stort sett er det eneste jeg har et fast og sikkert grep om. Note to self: min bursdagsgave til meg selv i år er at den runde dagen skal forbigås i fullstendig, total stillhet. Det er virkelig det eneste jeg ønsker meg: en helt vanlig tirsdag (eller onsdag, eller hva det nå er. Jeg har ikke sjekket, for å si det sånn, det er sånn ca nederst på lista over alle uviktige ting det går an å slippe å ta stilling til). Uten stress. Uten mas. For Guds skyld uten festivitas. Bare den vante, fine rytmen. Men akkurat nå er det 3000 ting som må gjøres, og jeg har ærlig talt ikke lyst til å gjøre noe av det. Jeg er overveldet og tom på samme tid, det er tørt, det er ikke mer igjen, og det eneste som egentlig frister er å sitte i sofaen og spille Candy Crush (!) og være sur.

Så sånn er det også, fra tid til annen. Ikke bare idyll, nei.

Trøstebildet mitt i slike situasjoner. Alltid hyggelig å ligne på de rike og berømte.

Men det sitter i huet. Og så urettferdig det enn er, så er det et ubestridelig faktum at når mor er sur, smitter det over på alle andre, og det må vi for enhver pris unngå. Et hus med ni sure mennesker er ingen fest, akkurat. Ofte er det også slik at når situasjonen først er snudd, når du har dratt deg selv ut av surheten og tatt grep- så fremstår det hele ganske så bagatellmessig. Hva var nå det der å lage noen stor sak utav, hæ? Du overdrev en smule nå, gjorde du ikke?

Så for de som måtte tro at selvutvikling, det å utfordre seg selv og strekke seg etter nye mål henger uomtvistelig sammen med karriere og nye arbeidsoppgaver- det finnes en variant på hjemmebane også. Den skal jeg i gang med nå, mentalgymnastikk for viderekomne i sjefsposisjoner, og så håper jeg å kunne rapportere at «alle var enige om at det hadde vært en hyggelig dag» på mandagskvelden.

For det sitter i huet. Og litt på vinduene, så jeg får starte med dem 😉

2 tanker om “Det sitter i huet!

  1. Dagen ser lysere ut med rene vinduer? 😉

    Nei, men det er noe med det, altså! Det er interessant hvor dårlig stemning det blir her hjemme rundt eksamenstid. Det er utrolig hvordan mitt stress smitter over på resten av gjengen!

    Jeg lo høyt av fødestue-scenen, ser det så innmari levende for meg!

    Heia, heia, og lykke til med alt som venter!

    • Tusen takk! Det trenger vi 😉

      Kan tenke meg at stemningen lett kan bli noe anspent rundt eksamenstid, ja, det er jo det verste. All ære til deg for å stå i det løpet, det er imponerende! Men ja, det er merkelig hvor stor «makt» mor har i familien når det går på stemning og humør. Jeg har ofte tenkt at det er skikkelig urettferdig at jeg «alltid» må prøve å skjerpe meg og ikke la frustrasjonen bli så synlig, for det er ikke lett bestandig. Men det slår aldri feil- hvis jeg har stått opp med galt bein, hopper det dårlige humøret fra person til person til vi bare går og surmuler alle mann. Heldigvis er det ikke så ofte det skjer, men jeg blir like oppgitt hver gang. – Why always meeeeee? har jeg lyst til å sutre. Hvor blir det av min menneskerett til å være sur når jeg vil, hæ? Men jeg vet jo svaret. – Because you chose to be a mom, you moron. So shut up and smiiiiile! 😀

Det er stengt for kommentarer.