Ny giv / selvbedraget lenge leve

Den grå pakken ble levert på døra, direkte fra USA. Det var så vidt denne shoppinghatende dama klarte å beherske seg. Jeg rev opp den grå plasten, rullet ut kilometervis med bobleplast, og sto til slutt igjen med en knallrosa eske forseglet i plast.

Den la jeg pent og pyntelig i bokhylla (selv-kon-troll!) i påvente av at konfirmasjonen skulle være overstått og tilnærmet ryddet bort. Først da skulle jeg få tatt en kikk på selve Vidunderet. Her skulle jeg ikke kikke fort igjennom med et halvt øye, nei, den måtte pent vente til jeg hadde tid til å se skikkelig på den.

Ja, da gikk det jo påregnelig nok noen uker, men den store dagen opprant til slutt. Alle små i seng, ingen umiddelbare Må-hente-tenåring-på-Jernbanetorget-ved-midtnatt-situasjoner i gjære, Gubben dypt nede i sikkerhetspapirer, stille og rolig i huset.

NÅ! Nå var det endelig tid for mors lille skatt. Selveste The Simplified Planner, i begrenset opplag, designet av Emily Ley og hyllet av diverse amerikanske planleggingsguruer (med og uten ni barn). Til å være en almanakk- i papir, i det herrens år 2018!!- var den sjokkerende dyr, og portoen var nesten like ille. Men skulle jeg bruke noe som helst av unødvendig penger på meg selv, så ville jeg prøve denne. Den kunne i teorien endre livet mitt. Og om ikke akkurat det skulle slå til ( 😀 ) er det alltid festlig å skrive små-sarkastiske innlegg om naive sjeler som hodeløst svelger kalkulert markedsføring.

Lekker design, og en gravemaskin i plast. Noen ting forandrer seg aldri.

Førsteinntrykket var… meh. Sånn passe. Knallrosa har aldri vært min greie, og er det ikke underlig at en bedrift som selger simplicity velger å legge en kalender i en helt unødvendig boks? Jeg trenger ingen boks! Selv om den er pen.

Ved første øyekast virker produktet også en smule… selvhøytidelig. I det lille infoheftet fortelles det at Fru Ley (som beskriver seg selv som en overveldet mor, kone og karrierekvinne) «tearfully tried planner after planner» men at ingen dugde til formålet. Derfor måtte hun lage sin egen, med mye strev og møye. Mulig jeg bare er skeptiker av natur, men jeg ser liksom ikke helt for meg akkurat det med «tearfully». Men la gå.

Selve boken var nydelig. Perfekt. Moroccan tiles, helt vel designet jeg endte opp med av de 8-9 forskjellige man kan velge mellom, og den overgikk heldigvis den rosa boksen med god margin. Dette er en bok jeg kan smile av å ha i veska.

Næmmen, kjerringa er forelska! 😉

Deretter blir det bare bedre. Kalenderdelen er super, med månedsoversikter først på hver måned, og god plass til notater på dagene (siden jeg ikke trenger å skrive ned ting som timeplaner for homeschool og sånt valgte jeg én uke pr dobbeltside, heller enn én dag per side. Hvor stor den varianten må være tør jeg ikke helt tenke på). Månedene er tydelig inndelt i «skilleark»-varianten med hver måned i sin egen farge, så det er lett å finne frem. Dessuten har den det obligatoriske salmebok-båndet for å merke nøyaktig dag. Plenty av notatplass bakerst. Tipp topp tommel opp for designet.

Men det som faktisk viser at fru Ley har tenkt litt grundigere enn bare smart markedsføring, er sidene med «simplicity-prepwork». Bokas første del er stappfull av konkrete, gode tips og oppgaver, som gjør det enklere å blinke ut hva som er prioritert, hva som ikke er prioritert, hvordan man kan tvinge småoppgaver inn i rutiner som gjør det enklere å ikke glemme/stresse/ha dårlig samvittighet. Hver måned har sitt eget lille fokusområde. Med andre ord presenteres vi for en gylden mulighet til å ikke bare identifisere problemet (de fleste er vel utmerket godt klar over det fra før), men konkrete tips til å gjøre noe med det.

Jo, ja. Selv om min indre sure kjerring tenker at dette er dill, dette er tøv, dette kan du klare deg utmerket godt uten og det er uansett ingen almanakker i verden som kan få orden i ditt rotete hode, så merker jeg at spenningen stiger. Og når almanakkens mor flesker til med Here’s the key: planners don’t work if you don’t use them passerer alle halv-utfylte almanakker i revy for mitt indre øye, sammen med oversiktskalendere som også bare var delvis dekkende og Outlook som for det meste hadde resten, og jeg innser at hun har rett. 2018-19, ditt navn er Oversikt. Noen snakker om at «alle skal med», mitt motto må være at «alt skal inn». Alt. Alltid. Uten unntak. Jeg skal også være flink til å bruke tipset om å ikke bare føre inn begivenheter og avtaler, men også gi meg selv en liten påminnelse noen dager i forveien. Ja, slik som kunne spart oss for dager som i dag, da han som skal på kanotur med overnatting i valgfaget Friluftsliv (tellende karakter!) helt hadde glemt turen i all konsertvirrvarret i helgen, og søndag ettermiddag står molefonkent og tilstår at han hadde tenkt å ha med brødskiver som eneste mat siden det er grillforbud i marka (karakter for planlegging og kreativitet: 3. Ingen lærere blir imponert av brødskiver). 2018-19 ligger allerede an til å bli et skoleår av den travle og utfordrende sorten, det kommer til å bli en million slike ting å holde orden på. Et perfekt år å teste Simplicityboka for å se om den faktisk utgjør noen forskjell.

Det er jo så man gleder seg til august! «For what matters most», står det på innsiden av coveret. Å jada, her skal vi få tid til det som teller mest. Masse av det!

#evigoptimist

… og, jeg er forsiktig i gang. Foreløpig er sidene med faste aktiviteter ganske tomme, men bare her har jeg kvittet meg med to brosjyrer og fått den viktige informasjonen skrevet ned i den O’Store Bokji. Funker den, vil den havne på min absolutte topp 5-liste over viktige bøker i livet, sammen med Bibelen, Grunnloven, Dans Dans Dans og selvbiografien til Ozzy Osborne. Funker den ikke, er selvironi en fin bil… 😀

2 tanker om “Ny giv / selvbedraget lenge leve

  1. Åh, som storfan av planleggere (jeg har faktisk ikke levd uten, annet enn i mammaperm-årene mine, siden jeg fikk min første skoledagbok i… 2003?), må jeg bare si at jeg støtter prosjektet fullt ut, og venter spent på å se hvordan du får det til å fungere! 😀

    • Jeg lover å rapportere! Inntil videre er strategien like vanskelig som den er ukomplisert: ikke havne bakpå. Jeg håper at eksperten Marit (må jo kunne kalle deg ekspert når du har så lang erfaring?) er enig i at det er et godt sted å begynne.

      Er veldig spent selv, og kjenner at det er godt å ha papiret i hånda. Jeg er såpass avhengig av mobilpåminnelsene at jeg har droppet papirkalender de siste årene, men det var nok en tabbe. Håper på resultater av papir-comebaket!

Det er stengt for kommentarer.