«Han er fin!»

Papirarbeidet til Lykkeliten tar sin tid. Folkeregisteret, NAV, direktoratet, det er visst ingenting som skal gå helt knirkefritt denne gangen. Toppen, eller kanskje heller bunnen, ble nådd da jeg tok med meg papirene som vi fikk i retur pga galt «Rett Kopi»-stempel (vi hadde fra kopifirma, og det skulle vært fra offentlig tjenestemann) og gikk til den offentligste offentlige tjenestemannen som eksisterer i Kongeriket. Der kunne jeg dessverre ikke få noe stempel, fordi disse stemplene var så offentlige at de ikke kan settes på utenlandske papirer. Enten måtte jeg på ambassaden, mente de, eller så finnes det jo masse kopi-firmaer som kan bevitne sånt? Sukk.

Så ja. Det er mye dill med papirer, fremdeles. NAV som «antagelig» har fått klagen på det tåpelige avslaget om foreldrepenger, for eksempel. Jeg skal prise meg lykkelig for at jeg får foreldrepenger fra jobb, men det hadde vært fryktelig greit å få bekreftet at ting er i orden snart. Og Folkeregisteret som ikke har bekreftet personnummeret ennå, til tross for at det er tre uker siden vi troppet opp med alle papirer og møtte en veldig hyggelig men ikke spesielt tillitvekkende dame som startet med å si «Ja, jeg jobber jo egentlig ikke som saksbehandler, så jeg er ikke helt sikker på hva jeg trenger…» Lykkeliten lever altså fremdeles litt i limboland, papirmessig sett.

Men for øvrig blir stadig mer krysset ut på gjørelista. Lege, helsestasjon, og i går plinget det inn en melding fra fysioterapeuten som skulle ta en innledningsvis sjekk av Lykkeliten for å legge planer for veien videre, hvilke instanser som skal involveres, behandlingsplaner et cetera et cetera. Vi fikk en avbestillingstime og kunne heldigvis hive oss rundt og ta den, og unngikk slik et par ukers ventetid.

… selv om vi i vårt stille sinn for lengst har droppet Special Needs-labelen på hjemmebane. Er ikke dette en ganske normal nesten-halvannetåring, så vet ikke jeg! #flashbacktilbison

Vi møttes på kontoret hennes, og lillemann fikk leke med biler på gulvet (finmotorikk) mens vi snakket litt generelt og gjennomgikk helsepapirer. Deretter gikk vi ned til Åpen Barnehage for å observere hvordan han beveger seg i «fri dressur» (grovmotorikk og ymist anna), med mye plass, mange leker og andre barn. Vi havnet midt i en sangstund, og akkurat da var jeg glad for mine tjue års erfaring med barnesanger, rim og regler, for det gikk kjapt å falle inn i sangene 🙂 Han satt på fanget, litt storøyd og undrende, men etter sangstunden ble han raskt varmere i trøya, krabbet mellom lekene, stabbet omkring og dro ned alt han fant, kranglet om den fineste ballen med sidemannen, ja- utviste generelt stor Åpen Barnehage-kompetanse :-p

Da vi hadde vært der en times tid og til slutt satt og tørrpratet, jeg på gulvet og fysioterapeuten i sofaen, konkluderte hun med at «Nei, ja, altså… jeg er enig med deg. Han er fin!»

Altså ikke fin som i søt og pen- selv om han er det også, selv når jeg tar på meg de objektive brillene- men fysisk sett. Jeg spurte et par ganger for å virkelig få det bekreftet, for det var en forbausende uformell måte å avslutte konsultasjonen på, men hun var krystallklar: han er helt normal fysisk sett for et barn på sin alder. Hun ser ingen grunn til å følge ham opp videre. Han er bare et av de ikke så fryktelig sjeldne tilfellene der fysikken og motorikken utvikler seg sent av ukjente årsaker, og retter seg selv med tiden.

!

Så dett var dett. Hans spesielle behov er så lite dramatiske at undersøkelsen kan avsluttes i en sofa i Åpen Barnehage og «Hyggelig å møte deg, lille sjarmør! God sommer!». Hva skal man si?? På hans vegne er jeg naturligvis hoppende glad. Ingenting er bedre enn at han, etter sin litt vanskelige start i verden, får en enklere vei videre enn vi fryktet. Jeg ringte Gubben, og bestemte meg for å ta en sånn spøk du bare kan tillate deg når du har levd i en Special Needs-boble i noen år: «Hei kjære, ja, nå har vi vært til observasjon. Jeg har noe litt vanskelig å fortelle deg. Nå ryker HC-parkeringa du drømte om!» 😀

Men fra spøk til kanari- vi har jo snakket om det, Gubben og jeg, at dette nesten føles som å ha sneket i køen. Som vi har tusket til oss noe som egentlig ikke var vårt. Ventelista på ordinære tildelinger fra Sør-Afrika begynner å bli ganske lang, lengre enn mange andre adopsjonsland. Men det var jo vår hensikt å få et barn med spesielle behov fra et helt annet sted. Vi kunne sittet her i dag med et eldre, kinesisk barn med alt fra albinisme til hypospadi og hjertefeil, alt dette sto på JA-lista vår, og no complains- det hadde vært nøyaktig hva vi skrev under på at vi ville ha. Regelendringer og storpolitikk gjorde det ikke mulig, og så slo vi til på denne karen etter at søkerne på SA hadde fått sjansen først. Papirene var skumle, han var en liten «forundringspakke» og vi måtte være forberedt på utfordringer, men så har vi altså endt opp med verdens minst krevende, enkelt tilknyttede, trygge, morsomme og nå også 100% fysisk friske unge.

Mannen min vil si det er tilfeldighetenes spill. Jeg heller nok mer mot guddommelig intervensjon, rett og slett fordi det er så fryktelig mange tilfeligheter inne i bildet. Som at vårt opprinnelige søkerland åpnet for store familier i 2015 og stengte igjen i 2017, altså et bitte lite vindu akkurat i det tidsrommet da vi kontaktet foreningene her i Norge. Ellers ville vi aldri fått inn en søknad overhodet, siden de færreste land vil godta så store familier og har strengere alderskrav. Hadde ikke prosessen kludret seg til i Kina, ville vi aldri vurdert de få smutthullene som fantes, vi visste ikke om dem en gang. Og hadde vi ikke havnet i akkurat vår forening, ville ikke alternativet vært Sør-Afrika, i verste fall hadde vi ikke hatt noen alternativer overhodet og kunne sittet der med vår hardt tilkjempede godkjenning fra norske myndigheter fordi ingen giverland ville ha oss. Hadde vi ikke fått avslag på den første konkrete søknaden til utvalget, fordi gutten var fire måneder for nær Bison i alder, ville vi aldri fått Lykkeliten- og den første gutten er nå hjemme hos en familie i et annet europeisk land, så det ble Happy Ending der også 😉 Kanskje HanDerOppe vet mer om vår families framtid enn hva jeg gjør selv, og bestemte at en blind seksåring med mulig traumatisk bakgrunn faktisk ikke var noe for oss, fordi det ligger andre eventyr- eller utfordringer, skrekk!- og venter. Skal vi tenke virkelig stort på det, ville Lykkeliten aldri havnet hos oss hvis det ikke var for at en korttenkt og desperat dame i USA satte adoptivsønnen sin på flyet tilbake til Moskva for nesten ti år siden som en annen returpakke, og dermed ødela relasjonene mellom Russland og USA og skapte store overskrifter… store nok til at en dame i Norge fikk åpnet øynene for at det finnes en gruppe barn som er vanskeligere å finne familier til og begynte å tenke tanken om at kanskje, kanskje.

Dette har vært en rar, rar reise, og nå er den på mange måter over selv om papirene lar vente på seg. Det viktigste er i boks, og vår familie er ferdigsnekra. Og det skulle ikke forundre meg om noen langt klokere enn meg selv helt fra starten av visste at det var nettopp Lykkeliten vi manglet- og at han manglet oss.

Nydelig er det i alle fall. Og takknemligheten kjenner ingen grenser!

4 tanker om “«Han er fin!»

  1. Er det ikke fantastisk når Universet eller Gud eller hva man kaller det, bare ordner opp og sørger for at det blir riktig. ❤️

  2. Tenk. En helt frisk unge, som bare hang etter litt motorisk i starten. Det er jo helt fantastisk.

  3. Tusen takk, dere <3

    Og ja, det er fantastisk. Det er ikke noe annet å gjøre enn å lene seg tilbake i takknemlighet, og nyte synet av en kvikk liten kar som blidt og tillitsfullt er i ferd med å gjøre seg kjent i verden.

Det er stengt for kommentarer.