Fredagstanker

  • Utenfor vinduet:

Fra hjemturen fra barnehagen i dag. Vi handlet og hadde bil, men treåringen nekter å kjøre. Han vil sykle! Gleden hans over å ferdes på to hjul er så stor at jeg smelter, og blir med ham til fots mens de andre kjører. Men, det er egentlig ikke poenget med bildet. Se så tørt det er! Gresset formerlig knaser under føttene. Selv jeg innser at vi trenger litt regn snart (gjerne om natta).

  • Tanker om uka som gikk:

— Det er jo helt flaut, jeg som daffer rundt hjemme i permisjon med en veldig enkel og grei ettåring, men jeg er faktisk sliten. Det har vært mye på programmet, og den enkle og greie ettåringen får antageligvis noen tenner som fører til uvant slitsomme netter. Men alt i alt må vi si at det har vært en god uke. SFO-fest med roseutdeling og diplom (og buffet-angst med tilhørende kakepanikk for min del) i boks. Barnehagefest i boks. Siste sangkurs er unnagjort, siste individuelle fiolintime gjennomført, prøvemuntlig, jobbintervju og eksamenstrekk overstått (dette krever jo ikke noe av meg, men lager likevel anspent og smånervøs stemning i huset. Store ting står på spill!).

  • Vi spiser:

— Langpannekake med smørkrem. Hele tiden. Bare avbrutt av rullekake, gulrotkake, ostekake, muffins og Det Sunne Alibiet: vannmelon og jordbær.

  • Hører på:

— Ingenting sier sommer som Mungo Jerry. Gjerne ganske høyt, i sola, på E6 på vei mot sjøen. Har ikke vært så mye sjø hittil i år, men det kommer så fort vi er ferdige med alt det andre. I følge sønnen min som henger på Sørenga sammen med 40 000 andre, er det ikke så verst vanntemperatur.

— Også Vivaldi må med, nå som det er sommer. På søndag hørte vi denne satsen på konserten på Blaafarveværket, der en 18-19-åring gjorde en imponerende hederlig innsats på det som nok må sies å være et ambisiøst valg av dirigenten. Hør her, selv Nigel Kennedy bommer ørlite grann fra tid til annen, men jeg synes likevel dette er et fantastisk sjarmerende klipp.

— Det er rare dager. Først og fremst er det selvfølgelig travelt, men det er også temmelig intense følelser i sving- rett under den kakebakende overflaten. Takknemlighet og lykke blandet med spenning og nervøsitet på vegne av ungene, noen bekymringer i samme retning, og ikke minst den mismodige innsikten om hvor fort tiden går. Sommeravslutninger har en tendens til å minne deg på det. Men jeg klorer meg fast i det positive og setter på Pet Shop Boys for å riktig understreke det.

 

  • Ser på:

— Burde jeg se på noe? VM begynner snart, jeg tar det vel igjen da 😉

 

  • Leser:

Bamsen og Binna for de minste. Historien om Titanic for Turbo, hun kom opprømt hjem og hadde hørt om Titanic i barnehagen, og gleden var stor da jeg hadde en stor bok med masse tegninger og bilder liggende fra tidligere.

På vei hjem fra SFO-avslutningen gikk vi tilfeldigvis forbi en bokhandel med salg… kjøpte noen Elsa Beskow-bøker vi ikke har fra før, et samlebind med bok 1-4 av Jørn Lier Horsts serie for barn/ungdommer, og ikke minst en ny bok i barnehage-krimsjangeren. Den ble lest høyt av storesøster allerede på vei hjem!

For hvem har stjålet bollene fra barnehagefesten??! Bison er dypt konsentrert!

— Selv leser jeg *host* bare Bokklubb-krim for tiden. Den siste, til Anders de la Motte, fikk jeg virkelig frysninger av. Nå i gang med Wilma Lind, som alltid i feil rekkefølge :/

Det er med en viss resignasjon jeg registrerer at jeg nå utelukkende leser for å bli servert en historie. Det er dét som er hele poenget, liksom. Den eneste gangen jeg reagerer på andre ting er visst språket er helt hårreisende dårlig eller klisjéene for mange, men for å være ærlig- da skal det være ærlig. Ellers sluker jeg det ned med samme fintfølelse som for en lunken Grandis. Sukk.

 

  • Nyter:

— Barnegråt.

Neida, jeg er verken sadistisk eller masochistisk anlagt, men i disse dager smiler jeg faktisk når døra lukker seg bak meg og jeg hører såre hulk av «Mamma! Mamma!». Lykkeliten har jo vært en uvanlig enkel og grei plassering, ting har gått som smurt hele veien, men dette med tilknytning er kompliserte greier. Enkel og grei betyr ikke nødvendigvis bra eller sunn. Jeg tror at han i starten syntes at vi var greie folk, han fikk det han trengte, han var overrasket men tok det pent, liksom. Gradvis, gradvis har samspillet endret karakter, og nå tror jeg den lille tassen er overbevist om at jeg faktisk ER mammaen hans. Gubben? Gubben er dadaen hans 😀 Vi har prøvd å forklare at «pappa» funker minst like bra, men nei- det er og blir dada inntil videre. Innlevelsen er like stor, da. Han gråter sårt når pappa forsvinner, men lar seg trøste av mamma. Og han er tillitsfull og blid mot andre, men foretrekker oss. Det er en stor lettelse.

 

  • Takknemlig for:

— Fine morgenturer til barnehagen. Lyse kvelder. Blomster.

— En mormor som synes det er like stas med barnebarn nummer sju, og ofte kommer på fredagene for å følge til barnehagen og gå en lang tur med Lykkeliten.

 

  • Er lei av:

— Å hoste. Det går jo aldri over! Jada, jeg skal gå til legen… så fort jeg har en ledig formiddag jeg har lyst til å bruke på legetime til meg selv. #aldri

— Unødvendige klasseavslutninger uten noe program men med buffet (#surgammalkjerring), med tilhørende mailer og ikke minst Reply All-funksjon i fri dressur

 

  • Heier på:

— Ungene som er i innspurten av skoleåret. Eldstejenta som forsøker å få seg jobb på Kaffebrenneriet fra høsten av (hun er ikke alene om det heller, nei). Mellomstesønnen som skal ha prøveeksamen. Lykkeliten som går og går, og faller på snørra innimellom, men reiser seg opp og prøver igjen.

 

  • Smiler av:

— Det er brutalt å være treåring, altså, når du har en halvannet år eldre storesøster som er verdensmester i alt (det er hardt å være 17-åring i samme posisjon også, for den del! Jeg har to tette jente-gutt-par, og det er verken første eller siste gangen jeg kommer med dette lille hjertesukket). Denne gangen så vi på Store Maskiner etter tannpuss, etter ønske fra Bison. Da finner storesøster det for godt å minne ham om at hun har vært med på å tegne en barnehageskisse sammen med arkitektstudent-venn Marte, noe som i hennes hode har vokst til å «bygge en barnehage».

— Bison, jeg skal kjøre en sånn maskin jeg. Sammen med Marte. Når vi skal bygge den barnehagen vi har tegnet.

— Jeg også!

— Nei, du er ikke MED du, Bison. Det var bare jeg og storesøster som fikk være med å tegne barnehagen. Vi skal bygge den også. Jeg skal male, tror jeg, og kjøre sånn maskin som er på TV (det var for øvrig en asfalt-grus-brøyter, men hey, detaljer meg her og der).

— Men jeg kan også kjøre maskin!

— Nei, du er bare tre år vet du, Bison, så jeg må kjøre maskinen sammen med Marte. Den store byggemaskinen med mange knapper på, den skal jeg kjøre. Så skal vi sikkert spise pizza etterpå, som vi gjorde da vi tegnet barnehagen og alle maskinene!

*Bison ser molefonken ut, men gir ikke opp. Han tenker så det knaker. Til slutt kommer han opp med den perfekte mot-replikken*

Men JEG skal kjøre GAFFELTRUCK med MAMMA, jeg!

… ah, bless you, lille gutt. Det er i slike stunder jeg bare vil holde og holde og holde den lille kroppen, for jeg vet så altfor godt at tiden bare swooosher forbi og snart er mamma like populær som gårsdagens halvferske båt-brød og drømmen om gaffeltrucken erstattet av andre drømmer, eller enda verre; beinhard realisme.

Men stort sett er de gode venner og vel forlikte, og klarer å dele vannmelon uten altfor mye baluba.

 

  • Ønsker meg:

— Pokerfjes. Har aldri hatt, har ikke, og vil sannsynligvis aldri få pokerfjes. Jeg er aldeles latterlig lett å lese, dessverre.

Til gjengjeld blir jeg sjelden sint (med mindre jeg sitter bak et ratt, men det gjelder vel de fleste). Det skal mye til for å provosere meg, og jeg kan faktisk ikke huske sist jeg kranglet med noen, sånn på ordentlig.

Men her om dagen gikk jeg på en skikkelig smell. Beskrivelsen her må nødvendigvis bli veldig vag og generell, men la meg si det sånn at jeg har vært en del av en foreldregruppe på regelmessig basis dette semesteret (og hvis du nå fryser til, husk at jeg er del av veldig mange foreldregrupper, på forskjellige måter, absolutt året rundt. Så hvis du ikke faktisk har vært en dust gjelder ikke dette deg. Haha). La oss si det sånn at jeg glatt aksepterer at vi er forskjellige, noen behandler barn sånn og andre behandler barn slik, det er rom for oss alle, men… når alle forbehold tatt… så er det himla slitsomt med foreldre som uten blygsel setter Prinsesse eller Prins og deres behov foran alt og alle andre og lager et leven ut av avbsolutt ingenting.

Uansett, jeg så med glede fram til sommeren, for jeg kjente at irritasjonen bare steg over tid, og tror dere ikke at vårt siste møte ble kronet av en helt hårreisende egosentrisk forespørsel fra denne personens side. For første gang på mange år kjente jeg at jeg fikk bånn tenning, og rett og slett ble rasende. Men det var virkelig ikke rette stedet og tiden, så jeg sa GREIT VI GJØR DET SÅNN! veldig høyt og på en måte som ikke levnet noen tvil om at jeg mente at det var særdeles ugreit, snudde på hælen og trampet bortover, uvillig til å høre på alskens forklaringer. Det løste seg, fordi det var ugreit for mange andre også, og nå er det heldigvis lenge til neste gang.

I ettertid skjems jeg en smule. Det var en overreaksjon, helt klart. Amerikanerne snakker om grace, jeg synes ikke nåde er helt dekkende. Uansett hva det var, så manglet jeg det der og da. Men altså, vi har alle vårt, vi gjør alle dumme ting og tråkker på andre uten å mene det. Alle har sine kamper, alle navigerer utfra perspektiver andre ikke forstår og opererer etter intensjoner som kanskje til og med er skjult for oss selv. Jeg bør kunne utvise toleranse bedre enn dette!

… tenkte jeg, og sturet litt mer og ønsket meg bedre pokerfjes, eller snarere pokerhode, -stemme og -kropp, og tilsto min brøde for Gubben på vei til Rema. Hans kommentar? «Jøss, du har selvkontroll, jeg hadde mista huet og bedt vedkommende dra  pokkerivold!»

Manglende pokerfjes kan nok delvis oppveies av tilstedeværende selvkontroll (takk, kjære!), men jeg må jobbe litt med toleransen altså… Det kan i det minste gjøres noe med. Pokerfjeset er nok en tapt kamp, dessverre!

 

 

  • Ønsker meg II:

— Boken «Slik hjelper du barna å ta de riktige valgene med akkurat passe mye og lite foreldreinnvolvering og stor klokskap, slik at de lever lykkelige alle sine dager og aldri angrer på noe».

Litt kjipt at den ikke finnes, da. Det hadde spart meg for mange grubletimer før søvnen kommer. Men i mangel av en slik håndbok, må man finne…

 

  • Ukas innsikt:

— «DET MÅ ALDRI BLI STILLE». Som forelder har du ikke alltid alle svarene. Du har faktisk ikke alle spørsmålene en gang. Ofte er det vanskelig å vite hva man skal si, gjøre, mene, hvor mye man skal blande seg og hvor mye man skal la gå under radaren.

Mitt spede forsøk på å løse en litt ugrei situasjon, er å koke det ned til det helt grunnleggende: Vi må snakke sammen. Ikke nødvendigvis en stor og voldsom samtale, med lange formaninger om dette og hint, men det eneste jeg er sikker på akkurat nå er at å la tenåringer i grublemodus trekke seg for langt vekk ikke er bra. De får lov til mye, ungene mine, fordi de stort sett er fornuftige og de har garantert sine hemmeligheter de ønsker å ha for seg selv. Det er naturligvis helt i orden. Men å bli stille er ikke lov. Å gjemme seg for mamma er ikke lov.

Så en kveld, midt i avslutningskaosland og ikke ei krone på konto (men Mastercardet kom seg trygt hjem fra Bergen, haha!) men overmannet av like deler frykt og handlekraft, bestilte jeg bord for to på Olivia. Nå skulle ungen til pers. Vi har ikke tid, men her må vi faktisk bare rydde tid, for dette går ikke.

… det ble en fantastisk kveld. Beste jeg har hatt på lenge. Og vi fikk virkelig renset luften. Jeg hadde naturligvis bekymret meg for mye.

Nydelig mat, men den alkoholfrie drinken min smakte mest smeltet Lollipop.

  • Status prosjekter:

— Dette stikkordet plager meg. Men for å være ærlig er ståa akkurat nå:

Turbos skuffer- ikke påbegynt

Turbos bursdag- dato er satt, og that’s it ( 🙁 🙁 🙁 ) På ride å få rumpa i gir her, altså, før alle drar på ferie. Mail skal sendes I MORGEN!

Oppskriftspermen: Fire oppskrifter innført, og A5-lommer bestilt fra Amazon.

Ikke mye å rope hurra for. Jeg får skylde på at hver dag er ekstraordinær akkurat nå, det er ikke mer å ta av.

 

  • Ukas sentimentale:

— Når år barnehagen velger at spente, festkledte småtasser skal synge Idas sommervise som en av sangene til barnehagefesten, så er det gjort med overlegg! Det var ikke mange tørre øyne der, og jeg måtte svelge hardt ved synet av Turbo og Bison hånd i hånd med vennene sine, der de sang av full hals og stor innlevelse. Men det holdt med svelging i år.

Neste år, derimot… uff, det orker jeg ikke tenke på. Da ender jeg som mammaen til Fredrik i år, som brøytet seg vei inn i ringen og huket seg ned i iPhone-posisjon med mascaraen strømmende ned bak solbrillene. Siste sommerfest for siste unge- hun har min fulle forståelse.

 

  • Ukas shopping:

— I et desperat forsøk på å høyne kvaliteten bittelitt på lesinga mi, og i tillegg ta igjen litt fravær fra kirkebenken («litt fravær» vil i mitt tilfelle si halve fasten, hele påsken, pinsen, Corpus Christi og til og med korets beryktede avslutningsfest) har jeg bestilt denne, som jeg har hørt så mye pent om. SÅ gjenstår det bare å lese den 😉

— Ellers ingenting, jeg venter fremdeles veldig på feriepengene mine, men det som snarlig skal på en shoppingliste er sandaler til tiåringen. Snakker om å slå på stortromma!

— Da skal jeg også unne meg noen flere billetter. Denne vil være morsom for flere av ungdommene, for eksempel. Det er mulig at jeg også, for tredje gang på rad, forsøker å få med meg eldstejenta på Jingle Horse i Operaen. To ganger har jeg prøvd, to ganger har hun endt opp med andre planer, men alle gode ting er tre?!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Mer av det samme. Avslutninger, konserter, kaker og gevinster. Slitne, trøtte småsøsken med klissete hender. Masse, masse moro. Avsluttende eksamen for eldstejenta, etter det er hun i praksis ferdig med skolen selv om siste skoledag ikke er før 21. juni.

Aller først noe som stikker litt i hjertet: i morgen er det tid for Aftenpostens omkamp melom Norge og Brasil, med laget fra 1998. Til og med dommer og kommentator fra 1998! Jada, det er noe stort tull, men jeg skulle gjerne ha sett det. Jeg glemmer ikke den kvelden da Norge slo Brasil!

… men, klokka 17 i morgen er jeg selvsagt ikke på Ullevål stadion, men på nok en avslutningskonsert. Sånn er det 😉 Men Get-boksen står på opptak!

Sykkelfantomet og hans mor ønsker alle en god helg!

 

4 tanker om “Fredagstanker

  1. Av og til er det helt greit å mangle både toleranse, pokerfjes og selvkontroll – mottaker har antagelig godt av å bli satt på plass. Det er faktisk noe av det jeg setter mest pris på at har kommet med alderen – lavere terskel for å si fra til folk, enten det er syklister i gangstien, barnevogner parkert på tvers foran togdøra eller mobiltelefoner i operaen. -«Er det ikke deilig?» flirte mamma da jeg nevnte det for henne, og det er det jo…

    Norge-Brasil, ja – oh yes, I remeber it well… 😉 Jeg så kampen på Rockefeller med en venninne (nettopp fylt 18, så det allerede der var det ganske stas) og danset i gatene etterpå. På bildene fra strandferien uka etter har jeg noen ganske solide blåmerker på låret, de stammet fra feiringen av vinnermålet…

    • Hihi, du feiret skikkelig du da! Rockefeller og greier! Jeg var på jobb, husker jeg, men sjefen hadde hjelpsomt plassert en bitteliten TV bak bardisken (litt av hensyn til oss, men også fordi gjestene stadig lurte på hvordan det gikk med den ene eller andre kampen. Dette var jo før smartmobilenes tid!). Men det var lite folk den kvelden, og sjefen var utålmodig- vi måtte låse sjappa og dra. – Neeeei, sa jeg, det er jo snart ferdig! – Pøh, Norge slår jo aldri Brasil! Vi går!
      … så vi gikk, og idet han låser døra bak oss hører vi bare et gedigent WHOAAAAA over hele Skillebekk fra alle de sommeråpne vinduene, og jeg skjønner der og da at jeg hadde misset et historisk fotballøyeblikk. Jeg har ikke tilgitt ham ennå! 😉

      Hmm, det er sant, jeg har også blitt mindre pysete med årene og kan sette folk på plass- selv om jeg fremdeles finner meg i mye. Ideelt sett skulle jeg klart å være direkte, klar, tydelig, høflig, forståelsesfull og bestemt i én og samme setting, men den tid kommer neppe om jeg så blir 130 😀

  2. SFO avslutning? Akkurat den var ny for meg. Men i Oslo holder kanskje SFO på unga lenger og det er flere 4 klassinger som slutter?

    Ellers.. pust. Snart sommer nå

    • Det er sant. To uker igjen. Vi har program helt til torsdag kveld, men da er det jammenmeg slutt (fredag må vi pakke til Geilo, men det er jo vår egen feil!). To uker igjen, det er til å holde ut 😉 Skritt, pust, kost!

      SFO-avslutning var ny for meg også. Aldri hatt noe slikt før, men vi har ny SFO-leder i år, tydeligvis med nye ideer. Jeg innrømmer gjerne at jeg tenkte mitt da invitasjonen kom- skal vi ha avslutning her også, er det ikke nok med alle innholdsløse klasseavslutninger for store unger som ikke vil ha oss der?- men det ble faktisk en av de bedre. Ungene sang og greier, og det var høytidelig roseseremoni. Så alt i alt havner den ikke i «avslutninger vi elsker å hate»-kategorien likevel, selv om det var litt… uventet.

Det er stengt for kommentarer.