Ordknapp onsdag

Konsertdag!

OK, så er det kanskje ikke noe spesielt her i huset. Det er konsertdag mer eller mindre hele tiden, i hvert fall før sommer og jul. Men denne konserten var litt spesiell. Det var Turbos første der hun virkelig var rigget, øvet, forberedt, innstilt og klar til å faktisk… spille. Ordentlige stykker, liksom. Ikke bare skumgummifiolin eller løse a- og e-strenger.

Hun gruet seg ikke, tvert imot. Hun var glad, og stolt, og visste at stykkene satt. Kjolen satt også (det er viktig!). Turbo var klar for sin første ordentlige konsert.

Kveldens kjolevalg, og fiolin med harpiksstøv og nedslitte teipbiter.

Lapp på døra, i ekte kommunal musikkskole-stil. Jeg husker det selv, hvordan min gamle pianolærer gjorde sitt beste for å lage julestemning i den traurige menighetssalen med én juleserviett og ett telys på hvert bord. Hehe. Gode minner.

Deler av konserten så dog sånn ut, sett fra min synsvinkel. Vi så tre-fire numre, deretter var det ut på gangen. Sånn er livet med småsøsken. Jeg har rimelig lav terskel for å gå ut med småbarn, det er ingen som kan forvente at de sitter dørgende stille, men det er ikke fair hvis de ødelegger for større søsken. Heldigvis er ikke lydisoleringen noe å skryte av, så det var enkelt å følge med i programmet. Minstemann og jeg snek oss inn igjen før Turbos gruppe skulle avslutte konserten.

Lyspunkt: Bison holdt hele seansen! Riktignok sovnet han litt på gulvet, men Gubben fikk løftet ham opp før han begynte å snorke for høyt.

Vi var godt representert. I tillegg til de to små bråkegutta, var også kjempestoresøster til stede (ja, du leste riktig. Nittenåringen min nailet muntlig eksamen i engelsk, gikk deretter på kontraktsmøte på ny ekstrajobb, og avsluttet dagen med å frivillig høre på sure fiolintoner heller enn å feste på Huk, som de fleste skulle. Jeg klager ikke!), og Ballerinaen. De to store gutta manglet- den ene var på Tjuvholmen og badet med klassen, den andre på kanotur med valgfagsgruppa si. Men uansett hvordan du vrir og vender på det, var vi godt representert (du vet du har stor familie når du føler deg forpliktet til å ha med langpannekake på enhver avslutning, fordi ditt eget avkom spiser så mye at du må veie opp for det… og det er IKKE fordi de mangler buffet-vett #grobianhater)

Hvordan det gikk? Det gikk bra. Ikke strålende, gruppa hadde ikke øvd med akkompagnement og det ble litt tempotrøbbel, men absolutt greit nok. Og sjarmfaktoren var høy. Turbo hang med og syntes selv at det gikk kjempefint. Det var hennes store øyeblikk.

… og da satt jeg vel der og tenkte at dette, dette er belønningen for de to årene med beinhardt arbeid? Fy søren, det har ikke kommet gratis. Gruppetimer OG individuelle timer hver uke i fire semestre. Alle klassene med foreldrekurs, mas om øving, nye strategier, kreative pedagogiske påfunn, overtalelser og headbutting etterfulgt av ny strategijustering. All løpingen fra jobb, mormors henteservice, og trøtt fireåring i snøføyka med to fiolinkasser, alle klistremerkene og listene og premiene… nå er vi her, i dette magiske øyeblikket får vi betalt for alt strevet i form av en småsur Allegro?

Eh, nei.

Det var en flott konsert, men det er ikke der belønningen ligger. Men for meg har det personlig vært utrolig spennende (og til tider frustrerende, ofte morsomt og alltid krevende) å være forelder i denne settingen. Det har vært som en to år lang par-dans med en sjarmerende, egenrådig, musikkglad, entusiastisk og til tider trassig frøken. Det har vært en øvelse i å se hva som fungerer og hva som ikke gjør det, noe som er greit å ha i bagasjen i mange andre sammenhenger også. Og når jeg tar et lite skritt tilbake og ser på utviklingen hun har hatt, blir jeg mektig stolt av oss begge.

Nå, etter to år, begynner det å løsne for alvor for lille Turbo. Endelig ser hun at det er hun som har makten over instrumentet, men at hun må følge visse fremgangsmåter for å utnytte det best mulig (dette har vært en stor kamel å svelge. Ikke så rart kanskje, hun er lillesøsteren til det barnet som takket være sin innbitte trass brukte tre somre på å lære seg å svømme fordi han hadde rett og alle andre tok feil! 😀 ). Etter mye gnissing og terp hører hun at hun kan, hun får til. Nå tror jeg moroa begynner for alvor, og jeg gleder meg til å se hva som kommer videre. Første stopp kommer allerede neste helg, når vi for første gang skal på Suzukikurs og Turbo skal spille den forjettede Allegro alene på huskonsert. Nye triumfer, mer selvtillit (sa hun og krysset fingrene, for det sier seg jo selv hvor knusende det kan være å stå på scenen og feile. Skjønt, musikklærere må være i besittelse av et pedagogisk Supergen vi andre mangler, jeg har sett dem hjelpe elever ut av de pinligste situasjoner med kløkt og fintfølelse utallige ganger).

Og selv om konserten bare var en konsert, og ikke noen endestasjon, var det gøy. Alle klappet og kaka var god.

Da kaller vi det en suksess!

 

 

4 tanker om “Ordknapp onsdag

  1. Barnehageansatte har en magisk sovetryllestav, og kulturskolelærere virkelig en egen evne til å redde ansikt, det er det ikke tvil om! Som mangeårig kulturskoleelev har jeg sett mye…

    Hurra for overstått konsert!

    • Ja, hurra for det! Og jeg kan bare nikke gjenkjennende til samtlige tryllestaver du snakker om. De burde hatt noen sånne på utlån, altså, men da hadde kanskje magien forsvunnet? 😉

  2. Så fantastisk. Turbo er fortryllende og en fin opplevelse for deg og henne. Dere er en fin familie som er der for hverandre, store og små. 😊

    • Tusen takk, Trine, det var veldig hyggelig sagt! Jeg prøver å oppmuntre ungene til å vise interesse for hverandre, uten at det skal bli tvang eller mas. Men jeg bestiller gjerne en ekstra billett eller to til en danseforestilling, og håper at en av de store slenger seg med, eller spør om noen vil være med å se kamp eller høre på konsert. De fleste har jo vært på «mottakersiden» fra søsken en eller annen gang, da er det fint å kunne gjøre litt til gjengjeld. Ofte er det jo veldig hyggelig også! Men det var nok Turbo som fikk oppmøterekorden i år, hehe. Og det var greit- for det var en veldig søt konsert, og ikke altfor lang.

      Og jeg må innrømme at jeg også syntes hun var ganske fortryllende. De var knallsøte hele bunten, som de minste musikantene/danserne/sidrettsutøverne alltid er. Om noen år er de ikke like bedårende lenger, men da kan tilskuerne kose seg med noe annet- høyere nivå og større underholdningsverdi. Det er en tid for alt 🙂 Men de første, sure fiolingnikkene er virkelig sjarmerende på sitt vis.

Det er stengt for kommentarer.