Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

Så tørt, så tørt, så tørt. Så tørt at selv det digre kirsebærtreet begynner å henge mismodig med bladene. Men bærene er bedre enn de har vært på mange år. Svarte, og neeesten søte.

  • Tanker om uka som gikk:

— Hvorfor har jeg følelsen av at vi har hatt det travelt? Har vi det? Egentlig ikke, det er vel bare jeg som har fungert for halv maskin, samtidig som dagene har vært litt «hverdagsaktige»- med jobb på Gubben, barnehage for de små, jobb for eldstesønnen, masse masse øving for mellomste, og fredagsoppvisning i Lillestrøm for Ballerinaen.

Men vi har hatt det fint. Dagene har vært korte for de små, og ettermiddagene tilsvarende lange. Været er knall. Antibiotikaen ser ut til å funke, selv om jeg er et godt stykke unna vanlig form. Sommer’n 2018 leverer hittil!

 

  • Vi spiser:

— Kirsebær fra balkongen, et av de sikre sommertegnene. Ripsene er ikke helt modne ennå, men de kommer!

— VM-is. En krisemanøver fra en mor som ikke orker å lage noe komplisert, så derfor lager noe enkelt:

Ute er det 28 grader. De to eldste jentene er på Sørenga og bader, Gubben er med kompiser på Beach Club i sola, The terrible Two er hos mormor og nyter naturen, jeg sitter inne med gardinene trukket for og ser på TV med de tre resterende sønnene. To av dem er ville etter fotball, yngstemann er sånn passe interessert i selve spillet, men desto mer interessert i isen!

 

  • Hører på:

— Denne uka har jeg hørt mye på Gershwin og Beethoven, gitt. Oboisten har øvd to timer daglig, så jeg begynner å kjenne den stemmen ganske så godt!

— Og av og til får man sånne flashbacks til tidligere tider. Dette Tsjaikovskijsymfonien hørte jeg døgnet rundt i en periode for kanskje… ti år siden? I tillegg til å inneha en rekke andre kvaliteter har tredje sats kanskje verdens sjukeste og mest langtrukne avslutning. Hør på 36″30 og utover. Han blir jo aldri ferdig, den godeste Pjotr!

— Ellers ligger det en rekke vinylplater rundt i huset. En sønn har vært på Fretex og raidet med seg Kool and the gang og Redding Brothers. Jøss, tenkte jeg, dette så jeg ikke komme, og platespilleren står jo på hytta. Men neida, platene skal ikke høres på. De skal brukes til å dekorere rommet 🙂

 

  • Ser på:

— Det var NÅ VM skulle ha begynt, vettu. Men akk, når kveldene endelig blir såpass rolige at vi kan innvilge oss TV-tid, da er sluttspillet i gang. Ikke at jeg klager! De EU-lagene vi står igjen med borger jo for spenning helt til siste slutt. Det er vel ingen hemmelighet at hjertet banker hardt for det engelske laget he ri huset, men vi må også notere en kvart stemme på Frankrike. Eller som 17-åringen sa, hvis det blir England mot Frankrike i finalen så vinner jeg uansett 🙂

 

  • Leser:

— Hæsjtægg Glemtåavbestille: Den siste boka i Wilma Lind-serien dumpet ned på nattbordet for en uke eller fire siden. Så da leste jeg den (og irriterte meg som vanlig over alle henvisningene til tidligere bøker, og at jeg aldri kan ta ting i riktig rekkefølge) og syntes det var grei sommerlektyre. Jammen dukket ikke nummer 3 opp ulest i bokhylla, så da leste jeg den også. Og bet i gresset og bestilte nummer 1 og 2 fra Bokklubben nå. Til redusert pris, heldigvis. Det er da noe.

— C. S. Lewis-bibelen skuffer ikke! At jeg ikke kjøpte denne for mange år siden! For enfoldige sjeler som meg selv er det fantastisk å parre selve teksten med små, intelligente notater fra en klok mann spredt tematisk rundt i boken. Innertier!

Med ungene leser jeg Knutsen og Ludvigsen og historien om Rasputin. Den er egentlig litt for komplisert for en treåring, så det må forenkles litt. Men av og til blir jeg så lei av de korte bøkene. Det er hyggelig å lese lengre historier også, minner om barndommens hørespill.

Apropos hørespill: er det noen av dere kloke damer her inne som vet om det er mulig å få kloa i Georgs Magiske Medisin i originalversjonen med Harald Heide Steen? Betaler uforholdsmessig godt, den- og en fillete kassett med en historie om Indiana Jones og pakten og arken ellerno’ sånt hadde vært fantastisk å høre igjen.

 

  • Er takknemlig for:

— Jeg får vel si antibiotika, selv om den ikke virker så fort som jeg hadde håpet.

Er også takknemlig for å ha en mor og stefar som inviterer barnebarn på små og større turer og tilbringer tid med hver enkelt. Det er flott!

… og etter en helg uten The Terrible Two, så var det jammen godt å få den nattlige sparkingen i magen og småfjertingen tilbake i senga. Hehe.

 

  • Diskuterer med Gubben:

— To Køben or not to Køben. Det er spørsmålet.

Vi gikk inn i ferien fast bestemt på å være hjemme. Mest mulig hjemme. Spare penger. Spare energi. Være bakkemannskap for alle som skal ut og flakse rundt, til Wales og Bratislava og Hudøy og Nordstrand skole (heh). Vi har evig nok av småprosjekter i huset som skulle vært gjort, så noen uker hjemme er helt, helt riktig medisin i år.

Men, som skilsmissebarn oppvokst med en far som «gjorde Køben» med danskebåt og tivoli hver sommer, og veldig gode minner derfra, er turen ned til brygga kort, altså. Særlig når noen har mindre spennende ting på planen enn andre. Nå er det slett ikke synd på verken 17-åringen eller tiåringen, de tilbragte påsken i henholdsvis Sør-Afrika og Japan liksom, men faktum er at førstnevnte jobber absolutt hele sommeren og tiåringen har mest skole og kurs, med Hudøy som eneste ferie-høydepunkt. Fra før av er hun en smule sår over at de store gjør sine ting, mens vi ved flere anledninger har tatt med kun de små.

Samtidig er det dyrt å ta med alle. Vanskelig å plassere det er det også, for noen skal bestandig noe. Vi får se!

 

  • Stolt av:

Jada, Lykkeliten også, selvfølgelig, her han sitter og ser på Grieg minutt for minutt (man skal tidlig krøkes). Men er det noen som har lurt på, helt ærlig, hvorfor jeg driver og maser med blokkfløyte i tillegg til alt det andre ungene driver med? Har de ikke nok som det er? Også blokkfløyte, av alle ting, det kjipeste instrumentet som finnes? Et legitimt spørsmål. Men når dirigenten er et pedagogisk unikum som kan få gutter i slyngelalderen til å elske barokkmusikk og franske drikkeviser, og fjortiser til å stolt posere med flokkfløyta si, og i tillegg ender med resultater som dette, så… klart vi må få til det også! Er de ikke flinke?

 

  • Funderer over:

— Som alle andre følger jeg også intenst med på dramaet i Thailand. Nå ser det jo ut til at det- bank i bordet- skal ende godt, men fy for en tragedie det nesten ble. Guttene, treneren og familiene deres er aldri langt fra mine tanker, bare så det er sagt.

Men… men, det er ikke fritt for at tanken har streifet meg- hvor mange ungdommer har druknet i Middelhavet på den tiden verdens øyne er rettet mot fotballaget i grotten, FIFA er på banen og Elon Musk bygger miniubåt i rekordfart? Hvor mange unger har sultet i hjel i Jemen eller dødd av tropiske sykdommer i Mali? Hvorfor blir vi alltid sugd med i de spektakulære omstendighetene, mens de uløselige hverdagstragediene går sin stille gang?

 

  • Ønsker meg:

— En bassiluskfri kropp, og energinivået tilbake. Jeg er… så… trøtt og sliten, og det merkes på hjemmefronten. For ikke å snakke om at det passer helt uhorvelig dårlig når to små Duracellkaniner snart går ut i to ukers hjemmeferie. Så ønske nummer én er å komme tilbake i vanlig gjenge, uten å trenge pauser etter å ha gått opp trappa eller legge i en vask. Subsidiært, om det første ønsket ikke skulle gå i oppfyllelse, er at været i det minste spiller på lag. Det er tjue ganger enklere med hjemmeferie i godvær enn i ti grader og regn.

 

  • Ukas sommerklassiker:

Navning av tøy med markeringspenn. Typisk tegn på kommende Hudøy-tur!

 

  • … og et nytt fenomen:

Vasker jobb-uniform for første gang 😀

  • Ukas opptur:

— Lykkeliten fikk endelig bekreftelse på at registreringen hans var sendt til Folkeregisteret. Det har tatt SÅ lang tid, og vært SÅ mye unødvendig papirjobbing, men det var glemt da plinget kom i Altinn med beskjed om at nå var det snart i orden.

  • Ukas nedtur:

— Bekreftelsen hadde feil navn. Feil navn! Et jentenavn, faktisk. Vi teller til ti: 1, 2, 3, 4… *damper ut av ørene*

  • Ukas opptur II:

— Han ble, etter litt om og men, registrert med riktig navn OG FIKK PERSONNUMMER! This is HUGE! Vi kan nemlig søke barnehageplass!

  • Ukas nedtur II:

— Søknadsskjemaet på kommunens hjemmesider har en bug og det går ikke an å sende søknad om du logger deg inn og ut av Altinn en zillion ganger og bruker alle banneordene i boka.

  • Så vi konkluderer med at:

— Det går skjevt, skakt, og to skritt tilbake for hvert skritt fram, men vi kommer i mål med dette til slutt. Trur eg. Barnehagesøknaden er nå inne, i hvert fall, så får vi se om vi har flaks den siste gangen også. Neste dose papirarbeid: oppfølgingsrapport. I all verden, har vår lille skatt vært hjemme i tre måneder allerede?!

 

  • Ukas omsorgsfulle:

— Treåringen som elsker gravemaskiner, traktorer, heisekraner og gressklippere… eller hei, vent litt. Gressklippere? Vi ble stående og se på en gressklipper her om dagen (vi er heldigvis over den fasen for noen uker siden da det ikke holdt å se på, men han forlangte å bli tatt bilde av ved siden av hver eneste Store Maskin vi passerte),og han syntes den var feiende flott. Helt til… helt til.. – Mamma, den klipper jo blomstene! sa han forferdet, og løftet opp en avkuttet liten løvetann mellom tommel og pekefinger, og mumlet med stemmen tjukk av indignasjon. Stakkars blomstene!

Vi fikk oss en prat om røtter, i alle fall. Og jeg måtte jo smile litt av guttungen som har sympati med blomster. Det er vel en god egenskap?

 

  • Uka botaniker:

— … også treåringen, som etter et bursdagsselskap med de klassiske pølsetusenbeinene gikk om småspiste kakerester og pølsebiter. Gode og slitne etter en hyggelig kveld puslet de rundt, bygget litt Lego Friends og så på de andre bursdagsgavene, mens mor og far lå kollapset på sofaen foran Mexico – Tyskland. Så kommer treåringen i full fart fra kjøkkenet med tunga halvt nedpå brystet. – Uævvahhhh! hyler han. — Uæææviavaaah! (det blir så som så med diksjonen når tunga henger som et slips. Men jeg kunne se at han hadde noen små svarte prikker i munnen. Gubben opp i superfart, hva er det du har spist? Hva er det du har hatt i munnen? Har han tatt sånne ekle, svartbrente muffinsrester og stappet i munnen? Kom, så skal du få vann!

Etter tre glass vann var han i stand til å gjøre rede for seg. – Jeg tok bare noen pølsefrø! snøftet han indignert. – og så var de så sterke!

For de som ikke har hørt om pølsefrø før, så lages altså pølsetusenbein med pølser, focacciadeig, egg til pensling.. og hel pepper til øyne 😉 Pølsefrø er med andre ord sterke saker!

Pølsetusenbein, komplett med pølsefrø.

  • … og ukas zoolog!

— Det er Bisons uke, dette, når det kommer til gode uttalelser. Han og Turbo hadde jo en fantastisk helg hos mormor, med tur til utsikten, oldemorbesøk og hele pakka. Men det som kanskje var aller mest spennende, var kanotur med innlagt fisking. Hele fem fisk kunne de notere seg for, og som de by-ungene de er var dette fryktelig artig.

Vel hjemme igjen stekte mormor ørreten i stekepanna, med skinnet på. Og hvem andre enn Bison er det som gjør store øyne når skinnet dras av og det rosa fiskekjøttet åpenbarer seg. – Se der! Fisken har en laks inni seg!

Storesøster studerer også fisken, uten nødvendigvis å komme til samme konklusjon. Fotokred: mormor. Nå er heldigvis Gubben flink nok til å kokkelere til at det regelmessig ligger hele fisker i kjøkkenkummen, de tror ikke fisken kommer i firkantede, frosne pakker fra Rema. Men det er likevel noe helt annet å fiske sin egen fisk og se prosessen på nært hold.

 

  • Ukas utfordrer:

— Lillebror snakker fremdeles mest småbarnstull. Men vi kan notere oss for følgende nyvinninger: vann, ape, is, vov-vov og ikke minst favorittordet «den». Det siste der er et veldig praktisk ord, synes han, og bruker det absolutt hele tiden. Den, den og ikke minst den!

Og nå har han helt sluttet å krabbe. Han bare går og går- helt til han skal gjøre noe han ikke har lov til (for eksempel gå ut til veien), da løper han!

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Onsdag er den store lommetørkledagen for oss. Da skal først tiåringen settes av på parkeringsplassen på Sognsvann, sammen med et par-tre hundre andre barn som skal kose seg, leke, bade, konkurrere og ha bittelitt hjemlengsel på Hudøy. Bare noen timer senere blir det hulk og snufs kleine mamma-selfies på Oslo S, når nittenåringen og venner setter kurs mot det O’ Store Europa. Jeg gruer meg på egne vegne, men er skikkelig spent på deres.

Da blir det tomt her, altså. Men de mest bråkete blir jo igjen, så vi skal vel stå han av!

Riktig god uke til de som måtte dumpe innom nå i disse ferietider.

 

2 tanker om “Mandagstanker

    • Takk for det! Det går absolutt bedre, så hestepillene har effekt! 🙂 Har likevel et stykke igjen til startform, og det irriterer meg! Jeg som var så godt i gang med permisjonsmålet om å komme i litt bedre form, og etter tre måneder er jeg langt under utgangspunktet, grrr. Men, det er sånt som skjer.

      Riktig god uke til deg også, jeg håper sommeren står til forventningene for både store og små!

Det er stengt for kommentarer.