Ordknapp onsdag

Stakkars Turbo, hun måtte være tålmodig i år. Adopsjon, og konfirmasjon, og et bursdagsrush i barnehagen som førte til stadige utsettelser… og så var det plutselig avslutninger og konserter daglig, vi venter litt til. Snart, jenta mi, snart.

Men det BLE bursdag til slutt. Og når man først er i gang, fremstår alt tankespinnet og stresset i forkant ganske så unødvendig. Femåringer er ikke spesielt storforlangende. Noen ballonger, litt pølser (good ol’ pølsetusenbein for vårt vedkommende, fast takst siden 2001…), noen kakegreier, ballonger og papptallerkner, så trenger man ikke mer. Skjønt, det er alltid kult å ha en storesøster med egen Spotify-playlist som digger å arrangere stoppdans.

Enkel festivitas- ballonger i rosatoner. Dessuten tok tiåringen og hektet ned gårsdagens ballonger fra nabofesten og hang dem i innkjørselen vår uten at jeg så det… småflaut det der, særlig når vi ikke var med på festen. Men tanken var jo god.

Pølsetusenbein nummer 349. Har fremdeles ikke funnet noen bombesikker metode for å få hornene til å stå gjennom hele stekeprosessen. Årets pølsetusenbein kom med en ekstra liten overraskelse, nemlig fenomenet «pølsefrø», som kommer til en ukeoppdagering nær deg snart 😉

Jeg hadde gode hjelpere underveis!

The Terrible Two hjelper til med å fylle pinjataen (ikkeno’ fancy, kjøpt på Nille for 99 kroner. Men den var seig å få hull på og lagde mye moro for ungene), mens bikkja er særdeles interessert i en tom godteriboks.

Med årene har jeg blitt flinkere til å beregne kakemengder. Eller omformulert: det blir mindre og mindre bakst. I år hadde jeg én kake (min aller første barnebursdag, en fullstendig unødvendig toårsdag i en studentbolig på Tøyen, hadde ikke mindre enn åtte kaker. Og jeg vasket hele kåken på forhånd. Begge deler kunne jeg spart meg, gitt!), men siden den ikke var så stor vippet jeg opp gulrotmuffins til å ha i bakhånd. Det er Turbos muffinsfavoritt, og om det ikke ville bli behov for dem til selskapet har vi nok av store unger som forsyner seg etterpå…

Årets bursdagskake. Hun ønsket seg Vaiana, med sand, sjø, fisker og palmetrær. Eller Elsa og Anna, med knallblå sukker-isflak («Det er lett mamma, bare se på YouTube!») og fire etasjer høyt slott. Eventuelt noe enklere, som en «stor sjokoladekake med rosa kirsebærfyll og vannmelon og vanilje inni, og en stor sløyfe utenpå». Da hun fikk øye på en enklere Gruffalo-variant og syntes den var kul, var jeg ikke sen med å nøre oppunder interessen. Klart det skulle være Gruffalo, han er jo kjempemorsom! Lettpåvirkelig som hun er, var hun fornøyd med resultatet- og klønete mamma var fornøyd med å slippe relativt lett unna.

Borddekorasjonen var av type enkel…

… og i stedet for å kjøpe enda flere papptallerkener og servietter gjorde vi et innhugg i det som allerede står i skapet, oppsamlet gjennom årevis med barnebursdager. Mix’n’mismatch, men ungene så ikke ut til å bry seg nevneverdig om akkurat det.

Søndagen opprant med regn, vind og torden, til Turbos store fryd. Der og da var jeg sjeleglad for at vi hadde droppet ideen om utebursdag og hele avdelingen, og heller holdt oss til å invitere alle 2012- og 2013-barna. Det ble heftig nok lydnivå med de som kom, og på slutten måtte far bite i gresset og sette på «Planet Earth» for å gi de løpe-slitne et alternativ i sofaen (David Attenborough og gresshoppene hans fanget umiddelbart oppmerksomheten hos vitebegjærlige førskolebarn). Men jeg tror gjestene hadde det gøy, og siden mange begynner på skolen rett over ferien var det litt sånn «siste fest med gjengen»-følelse. Bikkja løp rundt seg selv, oppildnet av oppmerksomheten og alle barna (og antagelig av noen pølsebiter fra under bordet), storebror skjenket brus og arrangerte gjemsel, Gubben vippet opp kakestykker, Turbo holdt på å sovne stående da sistemann var hentet…

… og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Det var på ingen måte noe spesielt flott eller spennende selskap, det var mer «man tager hva man haver og håper det beste»- men Turbo var strålende fornøyd. Hun er ennå i den alderen der hovedsaken er å ha selskap, ikke hvordan det foregår. Nå er det et år til neste gang bare noen måneder igjen til Bison skal ha sitt aller første selskap, med hele fire gjester fra barnehagen (de er bare fem stykker i hans aldersklubb). Jeg har allerede kakeidéen klar!