På kanten av en sommer…

Ja, da var vi i mål, da.

I går var aller siste dag med avslutning. Og hvilken grand finale- høytidelig avslutning på tre års videregående skolegang med pomp og prakt og prisutdelinger og høy bunadsfaktor (og, *host*, et ugjendrivelig bevis for at Eldstejentas, og dermed min, gamle skole er hardcore studiespesialiserende. Skolens hus-brassband og kor hadde sjarm, det skal de ha, men det låt ikke helt som denne fremføringen). Det ble et stort og følelsesladet punktum som jeg skal fortelle mer om senere.

På vei hjem fra avslutning torsdag kveld. Noen ganger er det all right.

I dag sitter vi bare helt på kanten av det som blir sommerferien 2018 og dingler med beina. Ser utover ukjent landskap, dager og uker som står foran oss. Og puster.

Eller gisper 😉  Hvis jeg skal være ærlig- og det skal man jo- er jeg helt pudding. Totalt utkjørt. Første halvdel av 2018 har vært fullstendig Texas. Det startet med den lengste, kaldeste, tøffeste vinteren jeg kan huske, komplett med søknads-stress og tynnslitte nerver. Så MEGALYKKE og hurramegrundt, få organisert halve familien ned til Sør-Afrika på tre uker, en helt fantastisk tur for både store og små, og størst av alt- et flunkende nytt familiemedlem. Vi hadde ikke mer enn såvidt landet i Norge før vi begynte å løpe… til konfirmasjonsforberedelser, danseforestillinger, Folkeregisteret og NAV og helsestasjon og avslutningskonsert nummer 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7 og ikke minst 8, og parallellt med alt dette krever småbarna sitt med grytidlige morgener, og storebarna sitt med sene kvelder, og hver alder kommer med sin helt spesielle glede bekymring. Selv om livet er helt vanvittig bra og jeg ikke har noe å klage over, så bare… whoa, det har vært intenst. Det er ikke rart at en gammal kropp kjenner at det tar på.

Det var den holistiske forklaringen. En mer jordnær årsak til det kroppslige forfallet er jo at jeg har vært syk i ukevis, og etter fem dager på antibiotika er jeg fremdeles ikke kvitt svineriet. Det er litt urovekkende. Når man får antibiotika pleier det jo å være slik at du omtrent kjenner det spre seg i kroppen, det sitrer utover i lemmene, det må være den herlige følelsen av å kjenne bassilusker svinne hen og dø i møtet med overmakten. Ta DEN, du! Ikke sånn denne gangen. Jeg har fått litt av lungekapasiteten tilbake (og godt er det, for det står ikke så bra til når min lege som straks går av med pensjon har fem ganger så bra resultat som meg), men er ellers like hostete, frossen og svimmel. Men, det tar kanskje lenger tid når infeksjonen sitter godt?

Uansett. Vi kom i mål, og nok en gang kjenner jeg på den litt bittersøte følelsen av kapitler som lukkes. Livet med unger er brutalt i så måte. Til høsten tar vi opp tråden igjen, men det som var småskolen har nå blitt mellomtrinnet, det som var niende klasse har nå blitt tiende, det som var fireåring-klubben har nå blitt sisteårsklubben og aspiranter har blitt til fullverdige medlemmer. Det er det samme, men likevel annerledes, akkurat som i fjor- og neste år. Tida flyr.

Men hei! Dette var ikke kvelden for sentimentalitet. Dette er en kveld for å trekke pusten og kjenne forventningen. Det ligger en sommer foran oss! Den blir et veritabelt lappeteppe av det meste, men den skal nytes!

Og sliten eller ikke sliten- vi kan ikke ligge på latsiden i kveld heller. Allerede i morgen tidlig setter vi oss i bilen og kjører mot Geilo. Om jeg har angret? Gjett på ja.

Slik ser det ut når vi pakker for tre småbarn i tre og en halv dag. Det hadde vært komisk, om det ikke hadde vært så mye… jobb.

Det æ’kke noen spøk å ha avreise dagen etter siste skoledag. Særlig når vi samtidig pakker for fjortisen som skal dra til Wales (note to self: må sjekke pakkelista en gang til og maile pass- og forsikringspapirer til reiseleder) mens vi er borte, og tiåringen skal på ArtCamp men først ha en helg på hytta med mormor, noen må huske å gå ut med hunden når Gubben ikke er her og gjør det, hvem har ansvar for å følge lillebror til Flytoget, og så videre og så videre. De to eldste og et par betrodde venner av eldstejenta skal styre hus og hund og fjortis, det klarer de nok helt utmerket, men det er likevel rart å ikke ha regien selv.

… men midt i det hele demrer det for meg at det kanskje ikke er så dumt, likevel. Litt stress før vi drar, joda, men så? Fire dager på hotell med kursopplegg og timeplan og masse ferdig program. Resten av tiden er det flott turterreng, lekeplasser, svømmebasseng, og et rent og ryddig hotellrom der vi kan slenge oss på senga og lese om Mamma Mø og Kråka. Fire dager med å gjøre noe radikalt annet, før vi tar fatt på en ualminnelig lang hjemmeferie. Sist, men ikke minst: vi kan gå og spise i restauranten tre ganger om dagen og slipper både å lage mat og rydde etter oss (det er lenge siden jeg har sett min mann så entusiastisk som da denne tanken slo inn)!

Så kanskje det ikke er så dumt. Og kanskje huset står og bikkja lever når vi kommer hjem også 😉

4 tanker om “På kanten av en sommer…

  1. God ferie, håper den blir så fin og avslappende den kan få blitt.

    Med det kjøret du har vært gjennom er det ikke rart det tar litt tid å bli ship shape igjen. Kroppen skriker etter hvile og det bør tas på alvor.
    Beklager pekefingeren, men det er viktig å ta kroppens signaler på alvor. Det er min dyrekjøpte erfaring. Just sayin’.

    • Du har nok rett, Trine, og jeg tror det er manges dyrekjøpte erfaring, dessverre. Det er en hårfin linje mellom å pushe på en bra måte og å pushe på en dårlig. Men så var det det med å ta det med ro, da, når ingen andre er interessert i det samme!

      Uansett blir det godt med feriepuls og rolige ettermiddager. Det ser jeg fram til i mange, lange uker nå. Håper du også får en fin sommer!

  2. Matservering er definitivt et pluss med sånne ting, pakkekaos eller ei!

    God sommer til dere, sommerferien er velfortjent!

    • Tusen takk- og god sommer til dere også, håper den innfrir alle forventninger og gjør oss godt sol-oppvarmet til høsten!

      Matservering burde man hatt mer av, haha! Og ikke minst- ingen opprydding! Det skal ikke mer til for å lokke fram luksusfølelsen for min del. Det var nydelig så lenge det varte 🙂

Det er stengt for kommentarer.