Ordknapp onsdag

Ja, jeg vet at det er torsdag. Så onsdag var i går. I går, onsdag. Onsdag, i går.

Men som jeg leste på en artig Instagramkonto, mens jeg satt og ventet på at pusten fra babysenga skulle bli tung og regelmessig nok til at jeg kunne våge å liste meg stille ut (kryss fingrene for at det ikke knirker i den tredje gulvplanken denne gangen)- Time becomes a flexible matter once there are kids involved. Det var ikke ment bokstavelig. Jeg har aldri godtatt at det skal være umulig å komme tidsnok til avtaler ene og alene på grunn av barn. Jeg vil være tidlig ute, til min manns store fortvilelse (han er en tidsoptimist, og kommer følgelig langt oftere for sent enn meg, også når han bare har seg selv å holde styr på). Men tid til alt som man ikke MÅ, men bare BØR eller VIL? Se, det er noe ganske annet, som Instagram-dama oppgitt påpekte etter å ha fortet seg for å sy en knallfin kjole og så bruke tre uker på å få knipset et bilde og lagt ut. Dét kan jeg kjenne igjen!

Faktum er at The Terrible Three holder meg opptatt fra 06:00 til nærmere 21:00, sånn mer eller mindre. Jeg kan selvfølgelig sjonglere flere baller samtidig, og gjør det til dels også- som i dag da Lykkeliten og jeg signerte bankavtaler, sjekket Altinn og betalte regninger samtidig som vi sangen tostemt versjon av Bake bake kake til pappa kommer og prikket med pekefinger innimellom tastetrykkene. Men det bør ikke bli for mye av det. Unger kan kombineres med det meste- husarbeid og matlaging og hagearbeid og hundelufting- men tenkearbeid og PC-jobbing gir dem lite (opplevelser) og meg mye (frustrasjon). Minst mulig av det, takk. Surfacen mest mulig i hvilemodus så lenge ungene er våkne. Ferieregel numero uno.

Elizabeth Foss har en løsning på dette også: hun står opp en time tidligere enn vanlig, og før huset våkner har hun på den måten halvannen time til en gåtur etterfulgt av halvannen times skriving og «kontorarbeid» i fred og ro. Jeg kan bare konstatere at for å få til noe tilsvarende må jeg stå opp klokka tre om natta, og det er av åpenbare årsaker ikke aktuelt. Det aner meg at jeg skal få kjent mye på denne typen tidsklemme i ukene som kommer.

Men uansett, i mine tilmålte 20 minutter før jeg må bestille konfirmasjonstakkekort med det bilderedigeringsprogrammet som ikke funker (takkekort! Jeg skylder flere andre takkekort også, ved nærmere ettertanke! Iiik!), skrive en oppfølgingsrapport til adopsjonsforeningen, og sende tre obo-relaterte mailer- den ene med en liste jeg må sette sammen fra en annen mail jeg har fått og den andre til et hastekurs som plutselig dukket opp fra intet og ødela en danskebåtplan- må jeg si noe om Onsdag.

Onsdag var avskjedens dag her i huset. Det var ikke bare Englands VM-exit som gjorde det en smule tårevått, selv om sistnevnte var ille. Ille. Men i forkant av det:

Det ER så klassisk Oslosommer at jeg har ikke ord! Bussene står pent parkert bortover, merket med «Roa» og «Støa» og «Bukta» og «Vika». Det må være ti år siden jeg sendte min første til Hudøy,og siden har vi gjort det med alle sammen så sant det har passet og de har fått plass. I år var avreisen av praktiske årsaker flyttet til Sognsvann, en litt lengre kjøretur enn Tøyen eller Valle, men romslig og enkelt å parkere! Og ellers: spente barn, stolte og litt nervøse voksne, glade ledere og innihampen masse bagasje.

Pent er det også, der oppe. Ser dere teltet inni skogen her? 50 meter fra parkeringsplassen, men hei, skog er skog.

Minsten tar seg en tur rundt på parkeringsplassen.

Tiåringens bagasje: Sekk, støvler, og klær og sengetøy i en bag hun fikk låne av storebror under forutsetning av at den «ikke blir satt på bakken». Dream on. Men det er en bag, den tåler nok såpass!

Og der kjører de. Haaadet! Så står vi der på parkeringsplassen da. Glade, stolte og noen kanskje innerst inne en smule lettet over utsikten til fem eller tolv dager med ro i huset (for de som ikke har en haug av småsøsken, vel og merke).

Dette året er første gang Ballerinaen er borte i 12 dager. Det er unektelig en terskel, men jeg er ikke spesielt nervøs. Hun har vært der før, hun kjenner noen der fra før, og de har det utrolig moro. Jeg tror hun kanskje gjør som en av sine eldre brødre som, sitat «gråt en skvett hver kveld, men glemte det neste morgen». Dessuten har jeg allerede postet et brev til henne, og det blir nok minst et til i løpet av turen.

Neste, derimot, var en ordentlig biggie. Lillejenta mi på Interrail i tre uker?! Det er jo til å få frysninger av, men det var en spent og glad trio som møttes på Oslo S, klare til å sette kursen mot Gøteborg, Malmø, Køben og deretter det store Europa. Og dette klarer de. De er fornuftige. Og de er- gulp- voksne. Unge voksne, ja, men definitivt voksne. Jeg tror de kommer til å ha det topp! Og ikke bare det, men de deler turen sin også, for alle som har lyst til å se hva tre norske nittenåringer på tur måtte finne på sin vei. Søk opp sailandrail på Instagram, der kommer både stories og innlegg 🙂

Og min datter har allerede vunnet den uoffisielle prisen for verdens minste Interrail-sekk:

Dette er bagasje for tre uker. Hæsjtægg optimist. Vel, om ikke annet er hun nok den som kommer til å klage minst under lengre strekk til fots!

Og her kjører de… ja, for det måtte jo bli innstilt avgang og buss for tog. Jeg var på nippet til å løpe bort til plattformen for en ekstra klem, men min mann tok ansvar og minnet meg forsiktig på at jeg allerede hadde fylt kleinhetskvota ved å være eneste mamma som dukket opp på togstasjonen. Det er nok nå, kvinne. Vi reiser hjem og skifter bleie i stedet. Som sagt, så gjort, og de kom seg nok på bussen uten mammaklem nummer 20. Men altså, sailandrail. Jeg lover mye moro!

PS. Rett etter at innlegget ble lagt ut, satt Gubben og lette etter nye oppdateringer på sailandrail da vi så at også Hudøy har en egen Instakonto. Sjekk ut hudoy_offisiell for masse herlig, barnlig sommerlykke (og inspirasjon til å søke, for Osloboere) 🙂

5 tanker om “Ordknapp onsdag

  1. Jeg var på Hudøy et år, tror jeg var 12. Husker først og fremst det fine lesestedet jeg fant meg (så sosial var jeg…) og at jeg blånektet å være med på spøkelsesvandring om natta. Når man er mørkeredd, hater å bli skremt og vet av erfaring at sånne ting alltid ender i tårer er den enkleste løsningen å ikke utsette seg for det i utgangspunktet. Lederne var ikke helt enige i det resonnementet, men jeg var staest… 😉

    • Whoa, såpass? Godt du sto på krava, da. Nå er Skummelturen for lengst blitt valgfri, etter hva jeg skjønner. Noe annet ville vel ført til store overskrifter i VG 😉 Tidsånden har muligens endret seg noe siden du var på tur (ikke for å insinuere at du er gammel- i så fall er jeg jo enda eldre selv!)

      Er dog ikke veldig overrasket over å høre at du fant deg et fint lesested, hehe. Noen ting holder seg konstante, antar jeg. Og apropos lesing, nå har Hudøy et slags samarbeid med Deichman, så ungene kan få låne bøker der. Ballerinaen tok likevel med seg samleboka med de fire første Clue-bøkene, det bør holde hele oppholdet og vel så det. Men en ting jeg er evig glad for er mobilforbudet deres. Virkelig. 12 dager uten mobil blir nok tøft for noen av ungene, men hallo i luken så greit det er å bare ha en generell mobilfri sone og ferdig med det! 🙂

      • Godt enkelte ting forandrer seg – jeg har aldri skjønt hvorfor man skal tvinge barn til å bli skremt fordi det visstnok er gøy for noen av dem. Lavmålet ble vel nådd da en av lederne «truet» med at ble jeg ikke med ut fikk jeg heller ikke boller og kakao etterpå…

        Samarbeid med Deichman er jo genialt. Ikke minst for lesehester som har det med å gå tom for lesestoff på tur… (mvh 14-åringen som hadde med seg Kristin Lavransdatter på tre ukers språkreise og likevel måtte kjøpe seg en bok til. Og på den turen var jeg adskillig mer sosial også…). Mobilforbud høres også ut som en god idé, det var av naturlige grunner ikke noe tema på min tid (jeg tror vi bare må innse at vi begynner å bli litt gamle…).

  2. Elizabeth skjønner jeg meg ikke helt på. Når skal man sove da liksom? Som deg måtte jeg også ha stått opp rundt 3 og det skjer ikke.

    • Nei, ikke sant! Det fremstår stadig mer sannsynlig at hun er en av de få utvalgte som har hatt småbarn som sover til åtte om morgenen. Her i huset har ikke det skjedd før de kommer opp i tenårene, og det er 100% sant. Da fremstår «løsningen» på tidsklemma som det reneste joke fantasy land…

Det er stengt for kommentarer.