Mandagstanker

  • Utenfor vinduet:

1, 2, 3, 4 unger opptatt av Aquaplay’en. Korreksjon: 1, 2, 3 unger opptatt av leken, den siste er mest opptatt av å bedrive ulovligheter med vannslangen 😉

  • Tanker om uka som gikk:

— Første ferieuke er i boks. Det har vært stillere enn vanlig, siden vi mangler to jenter som ellers gjør mye utav seg. Samtidig er ikke «stille» riktig ord til å beskrive en uke med tre små hjemme. Mulig jeg ødelegger imaget mitt her, men jeg angrer ikke på at vi lot det være med to uker. De har allerede spurt om når de kan gå i barnehagen igjen, og begge to- men særlig Bison- savner bestevennene sine enormt. Tre uker hadde blitt lenge å vente, og mye å rigge for oss voksne. I og med at de har vært i Sør-Afrika og skal på en kortere tur i høst, i tillegg til at vi håper å komme oss på hytta i høstferien, har jeg ikke dårlig samvittighet for en toukersferie nå. Men såpass må det være, for å markere et tydelig skille før det «nye» året.

Vi koser oss, bader, somler, spiser is, ser på dyr, og prøver å ikke tenke for mye på at vi burde hatt en skikkelig husvask for opptil flere uker siden. Men i vår sommerferie-med-småbarn-modus vinner strandturen over husvasken ti av ti ganger. Det lever jeg godt med. Men vi har planene klare for første barnehagedag, for å si det sånn…

 

  • Vi spiser:

— Vannmelon, kylling, og jukse-is. I år har vi endelig kjøpt isformer og bestemt oss for å lage isen selv. Etter litt trøbling fikk vi det til, og selv om de første superenkle variantene var gode nok (eplejuice, eller frokostjuice med gulrot for ekstra god samvittighet) har vi sakte utvidet repertoaret noe. En del av de såkalt «enkle» oppskriftene som svirrer rundt på nettet inneholder slike ting som 1/4 vaniljestang, en båt lime og 1/2 desiliter granateplejuice- æ gidd ikkje- men denne fra NRK er faktisk så enkel som den lover.

 

  • Jeg leser:

— Huhei, her er det kaos. I tillegg til C.S. Lewis-Bibelen min (en bok som er lang nok i seg selv, og i denne versjonen er spekket med ekstra tekster på hver side) har jeg satt tenna i selve Suzukibibelen også, «Nurtured by Love» av Shin’ichi Suzuki. Jeg har lest mye OM metoden, men ikke denne boka- som jo er selve grunnlaget. Som et lite overraskelsesmoment dukker Wilma Lind opp igjen, første boka denne gang.

Ironien er jo at jeg har enda mindre tid til overs enn vanlig, men pytt.

— Med ungene er jeg snaaart ferdig med Knutsen og Ludvigsen, og for å være ærlig er det en lettelse. Den er for komplisert og vanskelig for dem, så det er vanskelig å formidle det på en måte de forstår. Jeg ser virkelig fram til å bli ferdig nå og finne noe mer passende. MEN. Dette er ikke kritikk av boka i seg selv, de er bare litt for små for den. Egentlig elsker jeg bøker for barn som bruker ord som «bedrøvet», «frierføtter» og «tung i sessen», i stedet for å holde seg til «trist», «forelska» og «tjukk». Det er bare sunt å strekke begrepsforståelsen litt. Men for treåringens del planlegger jeg en rask retrett til Karsten og Petra, eller noe.

 

  • Jeg ser på:

— VM er slutt. Buhu! Eller skal vi si hurra, for da slipper jeg å gå glipp av ting jeg gjerne skulle sett. Men sammen med storegutta har jeg funnet en serie vi skal kjempe oss igjennom- Diktatorenes metoder. Det er passe actionfylt, samtidig som det er verdifull historiekunnskap for dem begge to. Vi har allerede sett episoden om Idi Amin- en god start siden de var med til Uganda begge to og har en viss kjennskap til landet- og Mussolini, og gleder oss (hvis man kan si det på den måten, programstoffet er jo til å få frysninger av!) til neste. Tenåringsgutta mine sitter måpende og ser helt vanvittige scener flagre over skjermen, det er så de nesten ikke tror dette har skjedd- men det har det jo.

Når sant skal sies har jeg godt av å se det selv. Vår historielærer på videregående feilberegnet semesterlengden det siste året vi hadde historie, så min klasse kom faktisk aldri lenger enn til første verdenskrig :-/

(men det er enda mer man burde ha sett… Her en dag etter Barne-TV dumpet jeg innom «Når livet vender», og en annen dag et program om norske ungdommer med innvandrerbakgrunn som reiste til foreldrenes hjemland sammen med en kompis. Husker ikke hva det heter. Kjenner en akutt lengsel etter å ha tid og anledning til å følge med på sånne serier, det er så mye bra som lages!)

 

  • Hører på:

— Knutsen og Ludvigsen i bilen. Selv for de av oss som vokste opp med disse supersjarmerende fyrene, så begynner det å bli litt mye.

— Summer in the City, særlig på E6 sørgående i ettermiddagssol, på vei til stranda

— Obo, obo, obo. Nå er det heldigvis bare en uke igjen til han først reiser på ett sommerkurs og deretter til et annet rett etterpå, for to timer Gershwin og Bernstein om dagen begynner å ta på en sliten sjel

— Femåringen som synger «Jeg er en liten servelat, som får så dårlig med mat».

 

  • Er takknemlig for:

— Daglige oppdateringer fra sailandrail på Instagram. De hadde tenkt seg videre til Sofia og Athen fra Budapest, men innså at det ville bli for mye tog (!) og la ruta til Napoli og Roma i stedet. Der er de nå, og jeg koser meg med stories og bilder fra tre ungdommer som tydeligvis koser seg glugg på tur.

— At minstemann, som hylte som en stukken gris første gang han fikk sand under føttene (for ikke å snakke om da vi kom borti det skumle Vannet) nå har blitt en strandløve av rang. Han koser seg, småungene koser seg, de store koser seg… og da gjør vi det også.

 

  • Ukas gode samvittighet:

Bison vanner bestefar, sort of.

— Uff, dette er et av de valgene jeg er virkelig lite stolt av i livet. Det hadde seg slik at da faren min døde, holdt jeg hardt på at vi skulle ha gravsten. Min stemor, alltid pragmatisk, mente at det var unødvendig (riktig), at han selv ikke ville satt spesielt pris på det (også riktig), og at det bare ville bli stress å skulle holde orden der (definitivt riktig). Men nei, jeg mente vi måtte ha en grav, så jeg bestilte og betalte stein, ordnet med gravferdskontoret (og er nå den heldige «leietaker» av en liten stripe på Nordre Gravlund med plass til fem til i tillegg til pappa), og mente bestemt at å holde orden på en grav skulle jeg i det minste kunne få til.

Ingen får premie for å gjette at det etter kort tid var jeg som svingte innom allehelgensaften, bursdag og julaften, og at den som faktisk har plantet og vannet og luket, er min stemor. Uff og dobbelthuff.

Deilig da, å kunne ta ansvar for å bytte ut en ihjeltørket plante og vanne de resterende skikkelig på en varm sommerdag, med entusiastiske hjelpere. Jeg har fremdeles omtrent ti år igjen før jeg er i nærheten av min stemors innsats, da.

 

  • Ukas dårlige samvittighet:

— Takkekort. Jeg begynte så bra, helt til bildene kom i helt rart format og redigeringsfanen forsvant etter tre dager. Skjerpings!

 

  • Ukas gjensynsglede:

— På søndag kunne vi plukke opp tiåringen på parkeringsplassen på Sognsvann etter nok et vellykket opphold på Hudøy. Det var utrolig godt å få henne hjem igjen, og hun var akkurat som jeg hadde sett for meg på forhånd: kjempebrun, ganske tørr i huden, solbleket i håret, med masse penneskribling på låret og vennskapsbånd på håndleddet, og innmari, innmari trøtt. Takk, Hudøy, for nok en sommer med fantastiske minner!

  • Nyter:

— Livet uten vekkerklokke og matpakkesmøring. Say no more.

— Sommer-Oslo, komplett med bondegårdsbesøk og badebåt. Til å være en kjedelig hjemmeferie, er det velsignet enkelt å finne på noe å gjøre! Faktisk har vi flere planer enn vi har dager igjen av «ferien», men vi får ta det vi rekker og la resten vente. Noe av poenget med sommer er jo også å sulle rundt og kjede seg litt- jeg vet at ungene har godt av nettopp det!

Psst, det er fire unger på dette bildet. Jeg hadde et alvorlig og angstbitersk møte med meg selv her, da tiåringen tagg og ba om å få svømme ut til flytebrygga med storebror. Kan hun egentlig det? Det er da ganske langt? Hva gjør vi hvis… Men mamma, da, jeg KAN! Jeg lover! Jeg har til og med lært å slappe av i vannet på Hudøy… Pliiiis?

Hun overlevde 😉

 

  • Ønsker meg:

— En magisk kirsebærplukkedings, så jeg slipper å a) stå på en stol og gradvis lenge meg lenger og lenger over balkongrekkverket, helt til avisoverskrifter a la «Oslokvinne (39) i tragisk kirsebærulykke- møtte døden fra balkongen» begynner å flimre i synsfeltet, etterfulgt av b) gå og skule på trosten resten av sommeren, der den frekt forsyner seg av MINE fantastiske kirsebær.

 

  • Funderer over:

— At sommeren nå har nådd vippepunktet- i alle fall i mitt hode. Nå er vi midt på, snart går det mot høst. Nettene har allerede blitt mørkere, det er ikke slik det var i juni da kvelden bare skled nesten umerkelig over i morgengry. I mailboksen dumper det inn med skolestart-tilbud og påminnelser om at det er tid for å kjøpe nye sekker for den motebevisste skoleelev. Joda, høsten nærmer seg. Og med den vanvittige sommeren vi har hatt, blir det nesten ikke trist en gang når vinden får det kalde draget og trærne begynner å få gulskjær (altså ordentlig gulskjær. Ikke tørke-gulskjær. Det har de allerede).

… men vi er ikke der ennå! Her skal varmen nytes frem til siste svettedråpe 😀

 

  • Ukas språkblomster:

— I tillegg til den tidligere nevnte «servelaten», tok treåringen meg på senga her en dag da han fikk tilbud om kokt egg til frokost. Nei, det ville han ikke ha, ellers takk. Men kan jeg få frukt-egg, mamma?

Frukt-egg?!

Ja, frukt-egg:

  • … og ukas nyvinning:

— Endelig har minstemann begynt å si «pappa». «Mamma» har han sagt lenge, og han har også godt grep om diverse dyr og dyrelyder, han sier «hei» og «hadet» og «natta», og «den», og selvfølgelig «is», men «pappa» har han nektet på. Null pappa. Pappa har vært «den», han også, og selv om Gubben har tatt det med stoisk ro var det herlig å se reaksjonen mellom de to da det forjettede ordet endelig kom.

Neste sommer har vi nok et annet problem- tre små taletrengte som snakker i munnen på hverandre.

 

  • Tanker om uka som kommer:

— Mer av det samme. Mye mer av det samme. Vi skal kose oss, blåse en lang marsj i klokka, ha intense og morsomme dager og falle utslitte i søvn (ja, også vi voskne. Ikke minst vi voksne, faktisk!) litt senere enn planlagt.

Uka deretter begynner ikke bare barnehagen, og min Simplified Planner <3 starter opp med augustsider, men det er også flere som skal på tur i diverse retninger og én som kommer utslitt tilbake fra Interrail. Med andre ord blir det snart nok å henge fingrene i.

Men denne uka er vår.

4 tanker om “Mandagstanker

  1. Når man ser bildene fra skogbrannene i Hellas i dag, tenker jeg mamma er ganske lykkelig over at Athen bel droppet fra interrail-planene…?

    Forøvrig rykker jeg jo litt i «Da jeg var barn…»-refleksene over at man skal ha oppskrifter på hjemmelaget saftis (vaniljestang og granateple-juice?!) – saftogvann var «oppskriften» på 80-tallet…

    • Veldig glad for at det ikke ble noe Hellas, ja. Forferdelige greier, disse skogbrannene. Var det ikke Portugal i fjor? Vet ikke om du har sett det «hjulet» over verdens middeltemperatur som har gått på Facebook? Skremmende!

      Dessuten tror jeg Italia var en helt grei erstatning, selv om de ikke kom like langt som de hadde håpet. Bildene viser i alle fall tre veldig glade unge mennesker på tur, så da regner jeg med at de har kost seg likevel!

      Ja, nei, saft og vann tilhørte nok vår tid, er jeg redd. Men min standard er ikke så mye mer komplisert akkurat, det går i frossen juice av diverse typer. Av og til er det likevel gøy å jazze dem opp litt, men jeg får bare fnatt av sånne oppskrifter (ikke bare is, men hva som helst) som skal ha en kvart ditten og et dryss datten, av ingredienser du aldri får brukt noe særlig mer av. Hilsen hun som har kastet minst femten åpnede pakker med kokosmasse etter å ha laget kokosbollekake som krever et par spiseskjeer… #dårligmiljøsamvittighet 😉

  2. Deilig med late dager. Vi trenger det med det travle livet de fleste, og spesielt dere, lever til vanlig.

    Gravsted: Jeg vet ikke om alle kirkegårder har det tilbudet, men der min fars gravsted er kan vi bestille vanning i sommersesongen. Det koster et par-300 kr per år og på sommere som dette er det gull verdt.

    • Late dager burde kunne konserveres på boks og tas fram igjen ved behov! Men inntil noen finner opp en slik dings, får vi bare nyte dem når de er der. Og jeg ser i krystallkula mi at det bare er en 4-5-6 år til både du og jeg kan ligge opptil en time på stranden med en bok uten å måtte sprette opp for å ordne XXX eller YYY 😀

      Vanning skal jeg jammen sjekke ut! Jeg har hatt flaks hittil ved at *host, kremt* min stemor ikke er noen fan av sommerferie, men jobber korte uker og sykler forbi gravlunden på vei til jobb. Men det er ikke helt fair, så hvis det hadde gått an å kjøpe en ren vanningstjeneste (er ikke så fryktelig begeistret for «standardplantene», må jeg innrømme) burde jeg absolutt spandere på oss det. Sånn som det har vært i år må det nesten vannes daglig hvis plantene skal kunne overleve (vet jeg av bitter erfaring- tiåringen påtok seg å holde liv i plantenen til naboen en toukersperiode, og det gikk bare nesten bra…)

Det er stengt for kommentarer.