Langsomt, langsomt

Hva er dette?

Joda, selvsagt er det to gutter som går bortover en vei. Bison fortryllende som alltid i Kristoffer Robin-antrekket sitt. Men det ligger mer bak bildet enn som så.

Dette er klassisk sommer: vi skal besøke bestemor klokka tre, og klokka ett finner fjortisen ut at han og lillebror skal gå til bussen i stedet for å sitte på med oss. Bare fordi.

Bare fordi de har tid. Bare fordi lillebror synes det er morsomt å ta buss. Muligens fordi da slipper man unna trusselen fra mamma om at rommet burde ryddes snart. Kanskje en kombinasjon av alt sammen, men uansett- de tok beina fatt og forsvant, og vi møtte dem hos bestemor senere, to gutter hvorav særlig yngstemann var superstolt over at de hadde dratt dit selv.

Og det er dette som er sommer. Altså, jeg liker familielivet vårt som det er til vanlig. Det tror jeg alle gjør. Vi er vant til at det skjer noe, mer eller mindre hele tiden. Med mange mennesker, mange travle mennesker, er vi vant med at noen står på farten konstant, folk kommer og går, mamma ser på klokka og bombarderer påminnelser i øst og vest. Hei, klokka er snart halv, du må gå hvis du skal rekke spilletimen. Kom nå, vi kan ikke somle, vi har bare ti minutter på oss før vi må dra. En av de store rekker ikke middagen, mens en annen må hive den i seg og dra før de andre er ferdig. Klokke, klokke, klokke. Tiden er knapp, det gjelder å spare.

En hjemmeferie opererer på totalt motsatt premisser. Plutselig er det ikke om å gjøre å effektivisere mest mulig. Tvert imot, nå er poenget å la ting ta tiden det tar, og helst enda litt.

Tidligere i ferien gikk Gubben og storegutta til angrep på sekkene med hageavfall, og brukte dagen på å tømme garasje og loft for gammelt ræl og kjøre fram og tilbake til Grønmo. Jeg var igjen med de små, og hadde én eneste ting på programmet: poste et brev til tiåringen på Hudøy. Idet vi setter Lillebror i vogna og tar på sandaler, kommer mannen min forbi: – Hvis dere venter i ti minutter, kan jeg kjøre dere bort.

Kjøre oss bort? Er han morsom?! Klokka er ett på dagen, og vi har ingen andre planer enn å poste dette brevet (og kjøpe oss en juice eller noe på butikken ved siden av). For en gangs skyld vil det være meningsløst å sitte på, å spare tid. Vi må somle. Med litt flaks bruker vi så mye tid på denne ekspedisjonen at det ikke er noe problem å fylle resten av dagen med lek, ripsplukking og litt barne-TV på slutten. Og nå i juli, med bringebærbusker annenhver meter langs veien vår, er det ikke noe problem å somle.

Plukke plukke, og så én til mamma, og så én til lillebror i vogna som ikke klarer å plukke selv, stakkars. Gjenta, gjenta og gjenta.

Det er tid for anti-effektivisering, tid til å la gjøremålene ta den tiden det tar. Tid til å ikke forte seg for å nå et resultat, men la prosessen være et mål i seg selv.

Det tok vel 20 minutter å få raspet ferdig gulrøttene til fiskegratengen i går. Jeg hadde brukt under en fjerdedel (og sølt langt mindre…) selv, men unga var fornøyde!

Tid for å kjede seg. Og tid for å måtte finne på noe selv for å slippe å kjede seg.

Kreativiteten blomstrer hos nesten-fireåringer! Dette er, for de som måtte være litt treige og derfor ikke skjønner det umiddelbart, et hus til Lynet McQueen. Variant 738, komplett med badstu og eget rom til godteri.

Vi kunne jo aldri levd sånn til vanlig. Det holder med noen korte sommeruker. Selv da porsjonerer vi «ingenting-dagene» utover og sper på med litt annen moro. Det er grenser for hvor stillestående det kan bli før den kreative kjedsomheten bikker over i u-kreativ frustrasjon (unger mangler jo som oftest evnen til å kose seg i solveggen med en bok, i alle fall de første ti årene).

Men litt er bra. Litt er godt for sjela, kreativiteten og tålmodigheten, både hos store og små. Og plutselig innser du at småungene som maste om nudler har forsvunnet ned på rommet sitt for å leke Thunderbirds, og vips har det gått en halvtime.

Det går så fint så. Det er ferietid!