OBRUT EXIT- mo gnivirks go tnås

Ah, bokstavenes univers!

Ingenting er så enkelt, så enkelt, når du først kan det. Men jeg behøver ikke tenke lenger tilbake enn til april for å huske hvor komplett ubegripelig det er når du ikke kan det. Da satt jeg i et Ethiopian Airlines-fly og kikket forundret på brosjyrer og undertekster på amharisk. Er det en og en bokstav, eller stavelser? Det er venstre til høyre, eller? Hmm, hvordan skriver man dette for hånd, da? Man blir ganske hjelpeløs, selv som voksen. Det hele fremstår som et hemmelig kodeunivers man ikke har tilgang til.

Der er The Terrible Two nå, omgitt av uforståelige koder de ikke skjønner. Jeg prøver å huske på følelsen av utenforskap, at i deres små holder er alle skilt og all skriftlig informasjon de har rundt seg maur-vrimmel som ikke gir noen mening.

Det vil si, Bison er der mer enn Turbo. Turbo er på vei ut, hun kan ganske mange (store) bokstaver og kan skrive noe, og lese enda litt mer. Vi er over på skilt- og reklameleken nå. Hva står det der, Turbo? – P…. Oooo…. S…. T. Poost. Post! Etterfulgt av et triumferende glis.

Og hva står det her? Navnet til lillebror, såklart! Dette skrev hun i fjor vår, tydeligvis en periode med intensiv før-skriving, for det ligner slett ikke på navnet hans. Det er ikke i nærheten, en gang. Men jeg tror min diplomatiske kommentar den gang var at det var «nesten» riktig. 😀

Jeg stresser ikke med det. Det haster tross alt ikke, det er ingen konkurranse som enkelte foreldre later til å mene. Om ti år har det absolutt ingen betydning om jentungen lærer å lese som fireåring eller sjuåring (så lenge de lærer det skikkelig, men det er en annen historie). Vi leker videre med bokstavene der det faller seg naturlig, og er det noe igjen å lære til neste høst så blir siste rest tatt da.

Men- det er ett område jeg har følt for å ta litt grep, derav tittelen. Som femåringer flest er jentungen glad i å tegne, og produserer de flotteste kunstverk (i bøtter og spann… sukk. Jeg prøver å være streng, bare ta vare på de fineste og kaste resten, men i dette tempoet kommer vi likevel til å ha absurde mengder kunst liggende i kurven før hun gir seg med samlebåndproduksjonen sin).

Og alle kunstverkene er signert, av og til i høyre hjørne, av og til i venstre, og ofte midt på:

OBRUT

Hun begynner med T’en. Deretter U. R, B, og O følger lett som en plett, men altså fra høyre mot venstre. ORBUT.

Noen ganger skriver hun hele bursdagskort til vennene sine.

KIRE ERÆJK

GAD NIF NE AH

OBRUT NESLIH

eventuelt i den litt artige varianten (hva har hun tenkt her, liksom?)

ERÆJK KIRE 

 AH NE NIF GAD

NESLIH OBRUT

Det er ikke direkte alarmerende, dette heller. Det retter seg. Storesøster speilvendte 3-tallet langt inn i 3. klasse, men det er nå en saga blott og har null sammenheng med generell matteforståelse.

Men når vi går inn i det andre året med OBRUT, og ikke minst, når hun egentlig kan bokstavene godt men bare har lagt seg til vanen å skrive mot venstre, så følte jeg at det var på sin plass med litt forsiktig veiledning. Tross alt kan det hende at noen finner det for godt å påpeke feilen, som ikke er så søt som den var i fjor.

«Skal vi ta et ark, Turbo?» spør jeg fra tid til annen. Lavkost-prosjekt dette også, med andre ord- det er ikke noe system her, ingen progresjonsplan eller forsøk på regelmessighet med at vi tar det hver dag etter middag eller noe sånt. Vi tar et ark når det passer, og da skribler jeg ned noen ord, ELSA og ANNA er populære, så klart, eller APE, LESE, SEL, SOL, BAMSE, MAMMA… og så må hun skrive det tre ganger under. På den måten får hun trent opp høyre-bevegelsen i hånd og hjerne og i løpet av noen uker eller måneder fester det seg forhåpentligvis godt nok til at det sitter også på ukjente ord.

Jepp, blå neglelakk. Sånn blir det når hun og storesøster rotter seg sammen.

Jeg er ikke så rent lite stolt av arkene mine. Av to årsaker: a) jeg motsto fristelsen til å lage et Stort Opplegg som var dømt til å mislykkes så fort ferien var over (hallo… jentungen øver allerede fiolin to ganger om dagen, det er grenser for hvor mye «Nå skal vi gjøre ditt og datt» hun har godt av. Dessuten er både morgenene og ettermiddagene her i huset stappfulle nok som det er, det er mange som skal ha oppmerksomhet) og b) jeg klarte å se at det var på tide å la OBRUT gå over i historien. På mitt mest sentimentale- og det har det jo vært litt av her i sommer 😀 – synes jeg at OBRUT er fantastisk sjarmerende, noe som må bli værende for bestandig. OBRUT må aldri bli borte, det må stå i passet hennes når hun blir 40!

Facebook minnet meg på at det i går var to år siden jeg sto med klump i halsen utenfor Sam’s frisør og skulle la lokkene falle på The Terrible Two. Lille guttebabyen min med de skjønne krøllene i nakken. Turbo med sin bedårende småjenteflette. Hulk hulk, snufs, snufs. Nå, to år senere, ser jeg jo at guttungen så ut som et skjærereir på hodet og Turbos «flette» besto av tre pistrete hårstrå i alle fall de siste fem centimeterne. Dessuten kler hun bobfrisyren sin, hun er sassy og morsom og vi slipper lusekam-grine-helvete når luselappene dukker opp i skole- og barnehagesekker. Visst var det hjerteskjærende der og da, men ungene hadde vokst seg ut av krøllefjoner og pistrefletter og kunne med fordel klippes til noe enklere og penere.

Nå har Turbo vokst seg ut av OBRUT, det var en sjarmerende periode, men en periode som nå er forbi. Den også. That’s life. Mors oppgave er å ikke stresse, men likevel la det gå sin gang, ungene kan ikke holdes tilbake i en småbarnsperiode som er forbi. Når hun daglig bruker ord som «elegant» og «fascinerende» er det på tide å la jentungen lære seg å skrive riktig vei. Det er det som passer nå. OBRUT EXIT. TURBO INTRARE.

Og lillebror, da? Han følger som sagt i løypa, men ganske langt bak. han kan én bokstav, sin egen, og for øvrig har vi mer enn nok med å holde blyanten riktig og øve opp en viss presisjon. Det holder for ham, foreløpig!