Ordknapp onsdag

Her om dagen fant jeg meg selv nok en gang sittende på en sidelinje på et nesten folketomt, hustrig fotballanlegg i Oslo. Det er jo også noe å bruke kveldene på, sa mannen min, som kanskje heller ville ønsket at jeg for eksempel var hjemme og ryddet inn i oppvaskmaskinen eller delte litt ost og kjeks, eller i det minste satt og knatret på PC’en i sofaen. Greit at det er fint å se guttungen spille og bra med foreldreengasjement og sånt, men må du gå på hver eneste kamp?

Det Gubben har glemt (siden det ikke er han som går rundt med hele kalenderen i hodet og er tilhørende smånevrotisk), er at det snart er tid for pianokurset mitt, og da mister jeg resten av fotballsesongen. Kanskje jeg får med meg aller siste kamp, hvis jeg er heldig. Og det er rart med det, når høsten kommer snikende og lufta får det kjølige draget, så dras jeg mot sidelinja av gammel vane, som en tilårskommen hund. Gammel vane vond å vende. Her har jeg stått i sol og regn og snø siden 2006. September bli’kke helt det samme uten fotballen.

Kveldens åsted: Oppsal Arena. Ekstrabonus for mitt vedkommende er at i den høye blokka bak der, helt øverst, bodde faren min da han var nyskilt og nyinnflyttet i byen. Der var jeg på besøk annenhver helg, med turer rundt Østensjøvannet og påfølgende McDonald’s (standard samvær på åttitallet, tror jeg). Blokka er freshet opp siden den gang, da, og prisen er nok noe helt helt annet enn den leiligheten min far knapt fikk solgt for knapper og glansbilder under boligkrakket tidlig på nittitallet.

Dagene kan fremdeles lure oss til å tro at det er litt sommer igjen til oss. Men kveldene lyver ikke. Høsten står og skraper på døra, med mørke kvelder og stadig mer rødmende løv i trærne.

Et glimt av selvinnsikt, sånn helt plutselig. Jeg er jo kronisk dårlig til å bruke penger på klær. Men kanskje det har sin underbevisste årsak. Det ville være dumt å bruke mange tusen på å kjøpe en fancy kåpe, når du på ett eller annet tidspunkt kommer til å ende på rumpa i en rufsete trapp langs en bane et sted. 😉

 

Resultatmessig ble det en skuffende kveld. Det var heller ikke sånn superimponerende spill, vi snakker om to andrelag som vaker rundt midten på tabellen i en av de nedre divisjonene. Det spiller ingen rolle. Overhodet ikke. Mor er stolt som en hane, eller rettere sagt høne. Hønemor.Jeg er glad i å se kamper, kanskje gladere enn jeg burde være, det er på grensen til skremmende at ingen var mer lettet enn jeg da guttungen bestemte seg*** for å fortsette med hobbyfotball framfor å legge opp. Og selv om han tolererer mitt nærvær fremdeles- på disse kampene nesten uten publikum- så kan det tenkes at det går en grense her et sted for hvor lenge mor kan troppe opp på sidelinja. Jeg vil jo ikke gjøre sønnen min til latter, når bedriftslaget Kvikk & Rask Entreprisefotball eller Hasle-Løren Old Boys himler med øya over hu derre krokete hvithårede dama som alltid står med en kopp overpriset, besk kaffe og heier og fremdeles tror at lillegutt ender på landslaget en vakker dag.

Jeg finner en smule trøst i vissheten om at jeg ikke er alene. Elizabeth Foss postet nettopp på Facebook at hun nå hadde innsett at hun kunne slette alle resultat-appene og sports-snarveiene på telefonen sin, gutta hadde blitt store, blitt voksne, dratt til college, sistemann hadde sluttet å spille i nærkretsen… og likevel ble fingeren bare hengende over delete-knappen. Når det kom til stykket, orket hun ikke å slette dem riktig ennå. Hun har min sympati.

Mødre i et nøtteskall: vi får barn, vi klager, vi er slitne, vi synes det er stress, og så blir det litt mindre stress, og så enda mindre stress, og så en forferdelig dag innser vi at stresset snart er borte OG HVOR I ALL VERDEN BLE DET AV ALT DET FINE STRESSET MITT??!

Lost cases, asså! 😀

*** Presisering: i beslutningsprosessen har jeg sagt minst 170 ganger- og mener dypt og inderlig- at dette var hans beslutning, slik alle store livsvalg for større barn skal og må være. Jeg mener IKKE at vi mødre har noen martyr-rolle å spille i slike sammenhenger, ved å utøve press, trusler eller (aller verst) følelsesmessig manipulasjon når ungene skal velge studier, aktiviteter, linje på videregående og slike ting. Deres liv, deres interesser, deres valg. Så dette er avklart på hjemmebane, altså, og selv om kveldens sentimentale pip ikke overrasker mine barn, vet de også at sentimentale pip ikke skal tillegges større vekt 😉