Høstferietanker

(Tilføyelse fra starten av oktober, et par uker etter innlegget ble påbegynt: Jeg har vurdert å omdøpe bloggen til «Strøtanker mens vi venter på 2023» 😉 Det går virkelig ikke veien for bloggen nå for tiden, og jeg aner ikke om det er rigor mortis som setter inn eller om jeg klarer å havne på rett bloggekjøl igjen. Det er et forferdelig frustrerende sted å være for en som har lett for å tenke at enten GJØR man en ting, eller så gjør man den IKKE, men vi er på et punkt der jeg bare får vente og se. Og beklage på forskudd, etterskudd og ikke minst i tilfelle. Jeg er treig og upålitelig, men jeg er i det minste klar over det!)

Barnehagetur i septembersol.

Høstferien- dette deilige lille pusterommet mellom oppstartskaos og lang, tung høst- er til ende. Det er mange som har hatt godt av det. Vår stressa tiendeklassing er kanskje i særklasse her, han har tilbragt mesteparten av tiden på hytta sammen med mormor i fred og ro, og det er ham så vel unt!

Jeg hadde sett for meg masse tid, nå som minstemann har begynt i barnehagen. Det ligger ørten halvferdige kladder i arkivet mitt, bloggposter jeg har brukt mye tid på og gjerne ville få ferdig (det finnes ikke noe så bortkastet som en kladd som blir liggende helt til den blir for utdatert. Jeg har nok av slike fra før). I tillegg er det nok av husprosjekter å ta tak i (hittil har jeg gjort ett eneste: gått til angrep på lageret av vinterklær i boden bak vaskerommet, kastet med hard hånd og vasket og sortert resten. Utrolig hva man sparer på i påvente av at man «kanskje» får bruk for det en vakker dag, jeg fant KappAhls billigste 2003-modell vinterdresser i stivt, tykt stoff og hull på albuen, med eldstebarnas navn i nakken. Selv om gjenbruk er både miljøvennlig og økonomisk, så finnes det grenser for hva som kan brukes på nytt).

Men surprise surprise, fritiden så jeg ikke mye til 😉

For det første er det ikke mange timene det er snakk om. Når Minstemann får barnehageplass før jeg begynner i jobb, har vi luksusen å ta en lang og rolig innkjøring. Så da har vi gjort det. De første dagene var vi bare på lekebesøk. Deretter gikk jeg meg en tur mens barna var ute og hentet ham rett etter lunsj- en time eller to. Etter noen dager med dette var det tid for å prøve å la ham sove der *skrekk og gru*. Og de siste dagene har jeg hentet rett før maten. Han er der kanskje i fire timer og sover to av dem 😀 Men banna bein, det har ikke vært en tåre i forbindelse med barnehagestarten heller. Han har tendenser til hengeleppe når jeg går, men avledes raskt og smertefritt av de erfarne ansatte og har stort sett endt opp med å vinke og sende slengkyss.

Og hentingen. Hentingen! Det er opptur det, det har det alltid vært, helt siden det var eldstejentas korte, lubne bein som løp mot meg i Grønland torg barnehage for det som føles som hundre år siden. Jeg var jo litt usikker på om vi var for kjappe her, om han egentlig hadde knyttet seg skikkelig til oss, tenk om han gikk i surr med omsorgspersonene og tok de barnehageansatte til seg på lik linje som Gubben og meg (ok ok, dette er bare mors dårlige samvittighets-paranoia. Hadde vi hatt noen som helst indikasjoner på usikker tilknytning hadde vi selvfølgelig aldri latt ham begynne så tidlig. Disse tankene er grunnløse, men det betyr ikke at de ikke melder seg likevel…) Som sagt har hentingen alltid vært en opptur, min favorittid på døgnet. Når jeg henter Turbo og Bison står jeg gjerne og spionerer litt, ser hvordan de leker med de andre, sitter bøyd over bøker eller tegnesaker, eller lager store baner i sandkassa sammen med vennene sine. Så plutselig får de øye på meg, og de små, ivrige ansiktene sprekker i store smil. Mamma! MAMMAAA! Bamseklemmer og små, snørrete susser på kinnet. I love it.

Men når det nå er Minsten som tar fart og løper mot meg mens han roper Mammaaaa!, så er det ikke bare glede. Det er også lettelse, og en smule stolthet. Se her, jeg er mammaen hans! Hah! Vi har fått det til!

Barnehagestart har altså vært bare glede. Men de store oseanene av tid har jeg ikke sett noe til. Ettermiddagene har gått i rolig tempo akkurat i høstferien, men med nok å gjøre- kjøring og henting til fest og jobb og hva det måtte være, øving med The Terrible Two, korøvelse og messer, besøk av barnehagevenner nå som vi endelig har tid. Besøk til gamle slektninger. Og jammen flesket ikke turnforeningen til med åpen hall en ettermiddag, så Turbo og Bison fikk rast fra seg der. I tillegg har vi hatt en dose drama på flere fronter, jeg har vært konsulentservice A/S for bekymrede tenåringsforeldre og selv bitt negler og sovet dårlig over et voksent barn med død mobiltelefon. Og de få timene på dagtid? Oppstartsmøte i barnehagen, samtaler med jobben, få halvstore unger pakket og klare for togtur til hytta, printe ut bilder til familietreet, svare på mailer, tjo og hei.

Familien vår har nådd et punkt der det rett og slett alltid er mye å gjøre.

Dessuten har jeg brukt mye høstferietid på mellomstejenta.

Nå har hun vokst ut av SFO, og siden planen var at tiendeklassingen skulle få være litt alene på hytta måtte lillesøster bli her hjemme, uten planer, uten høstkurs, uten noe som helst.

O lykke.

Dette HADDE vært et innmari fint dansebilde av jenta mi, om det ikke var for det bakhuet i forkant. Hmpf.

Jeg er veldig, veldig klar over uttrykket dritten i midten. Som alle foreldre med en iboende trang til å forsvare egne valg (= de fleste av oss), er jeg ikke spesielt glad i det. Her i huset finnes ingen dritter, verken i midten eller andre plasser. Men det er klart at barna i midten er i en utsatt posisjon når det gjelder tid- jeg er ikke så sveiseblind at jeg ikke ser det. De små krever sitt og går først. De store er så store at de kommer rekende på en tid på døgnet når de små forlengst er i seng og vi har summet oss litt. Dessuten vet du instinktivt at når ungene er godt i gang på videregående er tiden du har igjen med dem begrenset, og ikke er du så innmari nødvendig lenger heller. Vil de snakke, eller se en film, eller i det hele tatt tilbringe tid med deg, så sitter du og logrer og blåser langt i at du burde vært i seng for en time siden.

De mellomste, derimot. Det er ikke det at vi ikke bruker tid på dem. Herreminhatt, det er ingen som vi styrer og orger så mye med som oboisten, bortsett fra kanskje nettopp Ballerinaen 😉 Men det føles likevel som om de forsvinner litt i det store bildet, særlig tiåringen, som for det første er innmari mye på farten og gjerne bare svinger innom for å spise og dusje før hun skal legge seg- rett etter at jeg har brukt en god time på å legge de yngste og ikke har det store emosjonelle overskuddet.

(digresjon: jeg tror det var vår ad hoc-analyse på dette punktet som overbeviste fosterhjemstjenesten da vi var i utregningsfasen av adopsjonsprosessen. Det var her vi fikk vist at vi var to fornuftige foreldre og ikke bare noen velmenende gærninger med seks barn og et overdrevet selvbilde. Det dreide seg om tilbakemeldinger fra omgivelsene på adopsjonsplanene, og vi sa som sant var at mange hadde svart at Oi, så spennende, men hva med ADHD-gutten deres, han som trenger så mye ekstra, hvordan skal det gå med ham?

Damene nikket og noterte, og den ene av dem fulgte opp med: Ja, hva tror dere om det å adopterte et krevende barn når dere allerede har en som trenger mer enn det normale?

Hmm, hva jeg tror om det?, svarte jeg, og lurte et kvart sekund på om jeg skulle være taktisk eller ærlig. Jeg landet på ærlig: – Jeg tror at det er feil spørsmål. Gutten vår har vi alltid fokus på, det må vi ha, og det blir naturlig slik at han tar den oppmerksomheten han trenger. Det er ikke mulig å overse ham og hans behov! Jeg ville vært langt mer bekymret for hans yngre søster, den stille, flinke jenta som klarer mye selv men fremdeles er liten nok til å trenge oss mye og ikke alltid vise det.

Mer nikking, mer smiling, og jeg sverger på at jeg kunne høre BINGO-plinget hos begge to.)

Jeg må ikke slippe henne, har jeg tenkt. Hun må ikke flakse for langt ut. En god og trygg forbindelse er noe du bygger over tid, du kan ikke snekre den sammen over natta når du innser at tenårene er rett rundt hjørnet og farer truer overalt. Joda, jeg har en hang til å overtenke ting, og det er jo ikke slik at vi ikke sees til hverdags. Men jeg er ikke helt på bærtur. Kombinasjonen av selvstendig, eventyrlysten, selvbevisst frøken og travel, sliten mamma skal man ta på alvor. Tross alt snakker vi om ei jente som har blitt spøkefullt omtalt som «Oslos yngste tenåring» av fløytelæreren sin i lang tid 😉 I tillegg kommer den vanlige mammajobben, den som handler om å være litt klagemur, trøstefunksjon, heiarop-distributør, men også setter krav, justerer forventninger, tar et alvorsord, er en sparringspartner- har energi til å ta opp de små tingene du tenker på i hverdagen og sette fokus der det bør settes. Alt dette krever tid. Tid, tid, tid. Hun er travel, jeg er travel, og selv tiåringer av den selvstendige sorten er til syvende og sist… tiåringer. Som trenger mamma. Som helst vil at mamma skal komme ned og be aftenbønn og gi nattakos hver kveld (det hender det glipper her og hun allerede har sovnet når jeg kommer ned til henne. Jeg skammer meg, samtidig som det er åpenbart hvorfor det av og til skjer)

Ballerinaen og mamma lager eplekake. Den ble kjempegod!!

Den første delen av høstferien hadde jeg luksusen av å tilbringe masse tid med mellomstjenta mi, bare vi to. Vi var hjemme, lå i sofaen og leste sammen. Bakte kake. Dro til byen etter å ha levert minsten, der vi shoppet bursdagsgave for storebror som skulle på fest til ei jente (da er det greit for en fjortisgutt å ha en søster!) og satt leeenge på cafe etterpå. Starbucks Grønland, vi satt og slurpet kakao og Pumpkin Spice frappe og bare snakket og snakket mens regnet trommet mot ruta. Guri, så deilig. Og jeg har bestemt at fram mot jul skal jeg sette av tid til bare denne jenta her. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal finne den, i virvelen av dansetimer og fløytetimer og rumpetørking og jobb og Suzukiøving og kjøring av fotballbror, men den må være der et sted.

 

Så ja. Slik har høstferien vært. Fin og travel 🙂 Det siste har lært meg mye. Nå er det jo ikke noe nytt at dagene er travle, men jeg har fått et nytt syn på hvor tidkrevende selv de rolige dagene faktisk er. I 2023 snur det, men selv etter det blir det neppe noe hvilehjem her. Dessuten er det fint å ikke bare overleve, men leve, fram til det også. Som evig småbarnsmor er det lett å få et forvrengt syn på tid («Isj, det er ikke så farlig at jeg ikke sover godt om natta, det er bare snakk om noen år», «Jada, alt bra med Gubben og meg, vi var jo på date i forfjor!»), men dagene er her og nå og de må a) inneholde alt de skal og b) likevel være overkommelige. Mission impossible? Vi har i alle fall gjort noe riktig ved å leve farlig og velge 80% stilling på meg gjennom hele 2019. Gubben har tidskontoperm samtidig, så 2019 byr ikke bare på en overlesset kalender, men også på pusterom vi ikke har hatt tidligere.

Den siste tiden har vi fått flere spørsmål om vi er «ferdige» med barn eller om vi har tenkt oss flere. Fra folk i koret, fra foreldre til barnas venner, fra undervisningspersonale. Jeg gliser like bredt inni meg hver gang. Det tyder jo på at vi fremdeles tilsynelatende har kapasitet, at vi ikke valser rundt som noen overarbeidede zombier som glemmer både matboks og lekser og sender ungene i barnehagen med tre dager gammel grøt på klærne.

Svaret er alltid det samme- det er fristende, men jeg tror vi får pensjonere oss nå 😉

For å være ærlig, har jeg tenkt tanken selv. Tiden med minstemann har jo vært så usannsynlig enkel, det har vært bare glede hele veien og ikke spesielt slitsomt i det hele tatt. Hvor utrolig er ikke det- vi var åpne for nesten alt av spesielle behov, og fikk ingenting, og ikke bare det, men han er en svært ukomplisert, harmonisk og fornøyd unge i tillegg. Vi er ikke halvdøde av overbelastning, snarere tvert imot. Kanskje han hadde hatt godt av et søsken som lignet ham selv? Særlig når adopsjonsforeningen søker etter foreldre til barn med den type utfordringer vi for lengst har kategorisert som no big deal, men som kan være vanskelig å finne søkere til, river det litt i hjertestrengene. Vi kunne jo…?

Men pensjonistkommentaren er ikke tatt ut av intet. Jeg rundet nettopp 40, og jeg er ungjenta i forholdet (!). Vi ville neppe blitt godkjent som småbarnsforeldre en gang til. Faktisk er det smått utrolig at Gubben passerte nåløyet første gang. Selv om vi hadde gått for den opprinnelige seksåring fra Kina-planen ville han ha vært en moden far. Som småbarnspappa er han nesten overmoden. Min teori er at saksbehandleren i den siste instansen ble så opphengt i den store familien og de spesielle behovene at de rett og slett glemte alderen hans, haha. Lysten til å forsøke seg på en slik prosess igjen med stor risiko for avslag er ikke høy, for å si det pent. Og om det skulle gå… nei, det er en tid for alt, og Gubben begynner definitivt å bevege seg vekk fra den alderen der det er naturlig å være småbarnsfar. Vi vil ikke bli helt Elton John eller Mick Jagger, vil vi vel? 😉

Og, som hele denne bloggharangen viser, så er det jo så mye mer. Småbarnsfasen får stor oppmerksomhet, og det er kanskje ikke rart, siden det er en herlig, morsom, slitsom, søvnløs, altoppslukende tid der mange foreldre jobber dobbelt og nesten bukker under av stress. Men jeg elsker det, og kunne lett dillet rundt med barnehagebarn i mange år til, jeg. Det er ingenting som er så gøy som leseopplæring og bøker på senga og dyreprogrammer og sure fiolintoner og skjeve, rare pepperkaker med glasur på gulvet. Speideræresord.

Men å være foreldre er et maraton, ikke en sprint, og småbarnsårene er jo bare starten på moroa. Større barn er også kjempegøy, og de krever sitt. Når min eldste sønn har brukt 9999 timer på fotballbanen, så kan du banne på at jeg har brukt minst 3333 på sidelinja. Hvor mange mil har jeg kjørt og hentet på dansing, friidrettsstevner, treninger og orkestersamlinger? Minst én gang rundt ekvator, banna bein. Dugnader og foreldremøter, lekser (lekser!), gloseprøver, utslåtte tenner, bursdagsselskaper over hele byen, matpakker, barn som ikke spiser matpakker, barn som bare spiser sånne matpakker, passordet til Min Side hos Tine Meierier for skolemelk (jeg kødder ikke), nedlasting av de kjempedyre skolebildene som bare ble sånn passe i år også men det er minner, ikke sant? Listen er endeløs. Og det hender, sånn veldig veldig sjelden en grytidlig morgen i februar når det snør sidelengs, at jeg tenker på hvordan det ville vært å stå opp, drikke kaffen min, kle på meg og gå på jobb, uten å måtte navigere meg ut via badet og tannpuss av gjenstridig treåring og kle på 1-2-3 vinterdresser og minne sure fjortiser på refleksbrikken de tok av i går, for så å brøyte vogna gjennom snøskavler mens klokka går, klokka går, og fireåringen sutrer fordi snøen har kommet inn i det lille mellomrommet mellom overtrekksbuksa og dockbootsene fordi strikken røk og jeg ikke har husket å dra innom Bogerud Tekstil i lunsjen og kjøpe ny.

Og selv om det blir fysisk enklere etter noen år, så gjenstår det mer enn nok av andre typer arbeidsoppgaver: Andre ting jeg har gjort i ferien min er å lage en A3-kalender for oktober og november til en overarbeidet tiendeklassing med selektiv hukommelse slik at ingenting skal glemmes, og snekre nye rutiner for et barn som stresser unødvendig mye på morgenen og ettermiddagen på grunn av en hang til å både utsette OG bekymre seg. Alle slike ting må gjøres (eller, man kan jo la være, krysse fingrene og håpe på det beste. Det vil helst gå bra. Men den bittersøte dagen da døra smeller igjen etter sistemann og det bare er min (geriatriske) mann og jeg igjen i huset, da vil tilnærmet avholds-Helle sprette champagnen og gratulere seg selv med en jobb ganske godt utført. Ikke sitte og spille Slippin’ through my fingers på repeat og grine. Låta vil nok bli spilt, fordi det er nok av planer som koker bort i kålen og ting som ikke blir som man hadde håpet, men jeg vil helst unngå å måtte martre meg selv i timevis utover natten resten av livet fordi jeg vet at det er for mange ting som burde vært annerledes. Når sistemann flytter ut skal jeg kunne klappe meg selv på skuldra og vite at det i alle fall var bra nok. For alle sammen. Basta!)

Så ja, svaret er nei. Hvis vi skal ha tid og ork til å følge opp alle sju fra småbarnsfase og til de blir voksne, uten altfor mange glipper og feilskjær, så holder det nå. Med mindre jeg vinner i Lotto og kan bli mamma på heltid med vaskehjelp i tillegg.

Det skjer neppe. Det som rent faktisk skjer nå, er at høstferien med den obligatoriske og alltid like hyggelige felleshelgen på hytta er overstått. Min energiske mor klarte å hale The Terrible Two helt opp til Solobua, vi grillet Marshmallows og koste oss i solveggen. Herlig, men nå er det slutt. Nå skal vi ha en uke på full speed her hjemme, men med MInsten i barnehage på dagtid (kort normaldag). Speed’en setter inn allerede i kveld, der det opprinnelige programmet bestående av sangkurs (Turbo), fotballkamp (17-åringen), obo- og fløytetimer blir toppet av dobbelt barnehageforeldremøte OG pianokurs for a’mor. Nei, kabalen går ikke opp, særlig ikke når husets nyslåtte student skal studentere utover kvelden på et av de hundre sosiale arrangementene de har 😉

Deretter skal jeg en uke til Spania. Min stemor spanderte husmorferie i anledning 40-årsdagen min. Altså, husmorferie med tre barn på slep 😀  Så det er vel strengt tatt mannen min som får ferie. Men jeg gleder meg! Og så deilig med en dose varme før kulda virkelig setter inn!

Deretter noen dager til hjemme med Minsten i barnehage.

Og smack-bæng- 1. november bærer det av gårde til jobb igjen.

Se det. Hurra, de vil fremdeles ha meg! Jeg må innrømme at jeg er spent og har litt blandede følelser- jeg liker jobben min veldig godt, men vet jo hva som venter på den andre siden av «åh, så deilig å drikke en kopp kaffe i fred»-post-permisjonsbobla. Men jeg tror det blir mest bra. Økonomisk er det definitivt mest bra. Dessuten, det går virkelig ikke an å gå her hjemme og dille helt til jul når minstemann er i barnehagen. Såpass arbeidsmoral har mine foreldre klart å få innpodet i meg, så da setter vi i gang… med et lite hvileskjær på onsdagene.

To be continued… 🙂

3 tanker om “Høstferietanker

  1. Tilbaketråkk: Walking in the Air | enslagsmammablogg.no

  2. Å, så herlig at du er tilbake! Har nettopp kost meg med to deilige, lange blogginnlegg, og innså at jeg har savnet stemmen din veldig! Jeg regner meg som trofast leser, og har jo merket at du ikke har blogget på en stund – men regnet med at din tidsnød var enda større enn min. Dog håpet jeg jo på at bloggen ikke var død, men bare hadde tatt seg en lang hvil! Håper det ikke er noen skummel sykdom på gang, sånt er alltid skremmende. Gode tanker og klemmer!

    • Tusen takk, Ina! Regner med at du kjenner godt til tidsnød, ja 😉 Det blir litt sånn når man først faller av lasset, dagene bare flyr og flyr og plutselig har det gå en uke og en måned og snart er det jul… Puh. Lurer på om vi noen gang kommer helt ajour med tidsfølelsen?

      Og blomstersmiley til dere som holder ut, til tross for perioder med stillhet. Det setter jeg pris på 🙂

Det er stengt for kommentarer.