Walking in the Air

 

We’re walking in the air

We’re dancing in the midnight sky

And everyone who sees us greets us as we fly

— fra Snømannen, som er den eneste julekonserten jeg kjøpte billetter til i år, klok av skade etter fjorårets ubrukte billetter-bonanza. EN forestilling, på en lørdag klokka tre, skal vi vel få til, tenkte jeg, for så å bli stående slukøret og se at Turbo og oboisten ble innkalt til julekonsert og jeg må følge dem dit, Bison fikk mail om turnavslutning, Ballerinaen har en ekstra kostymeprøve, nok en mail- «Hei Helle, vi trenger en person ekstra til et formelt stiftelsesmøte lørdag ettermiddag? Det er fort gjort og veldig viktig!», og hvem skal passe minstemann?

Tenke, tenke. Vi hadde tre billetter (jeg var jo ikke så dum at jeg trodde ALLE kunne, ikke sant), og opprinnelig var ideen at jeg skulle gå, sammen med Turbo og Ballerinaen/Bison. Nå blir det antagelig til at Gubben må gå sammen med Bison, hvis vi med tungt hjerte dropper turnavslutningen, og så kommanderer vi Fotballhuet eller eldstejenta til å være med. Ikke helt det samme, men det kan bli koselig likevel. Så får jeg se den på TV :-/

************

For noen dager siden fikk jeg en hyggelig Facebookmelding med spørsmål om jeg hadde lagt opp. Så mye for anonymiteten, men jeg har jo aldri innbilt meg at jeg er helt anonym her inne, og det er helt i orden. Jeg outer jo det ene og det andre dann og vann, det er lett å se hvem som står bak denne blekka hvis man har lest litt her. Og halvparten av leserne er jo folk vi kjenner godt uansett. Hovedsaken for min del har aldri vært at «ingen skal kunne skjønne hvem jeg er», men at ikke ethvert googlesøk på ungenes navn automatisk fører til en remse detaljerte beskrivelser og bilder av dem og vårt tidvis kaotiske familieliv. Å være semi-anonym framfor helt anonym funker for øvrig helt utmerket, det gjør deg mer kritisk til hva og hvordan du deler, så for sånne som meg er det en grei linje å kjøre.

Uansett. Lagt opp? Det pirket definitivt i den dårlige samvittigheten. Jeg har prøvd å skyve bloggen langt bak der et sted, for jeg vet at jeg burde ha postet noe, i det minste en liten forklaring til mine tretten trofaste lesere. Såpass skylder jeg dem, og meg selv, og jeg har visst det hele tiden. Men ute av syne, ute av sinn er en effektiv fortrengingsmekanisme når hverdagen er så travel at du sjelden har tid til å sette deg ned og høre dine egne tanker.

Jeg er vel som sønnen min, legger egentlig aldri skikkelig opp, rykker bare ned en divisjon eller to eller tre 😉 Her er han klar til å ta frispark i en iskald høstkamp som sikkert endte med nok et forsmedelig tap. Det gjør som regel det nå for tiden. Men han spiller!

Det som skjedde var følgende: jeg gledet meg til å endelig komme ajour i bloggosfæren igjen da høstferien kom. Så begynte jeg på dette innlegget, i starten av høstferien. Høstferietanker i høstferien, logisk det! Så fikk jeg ikke gjort det ferdig, fordi… vel, ferien ble aldri helt ferie, det skjedde ting absolutt hele tiden. Det tok vel over en uke før jeg fikk pirket de siste detaljene på plass, og da føltes innlegget allerede utdatert. Selv om jeg satte på en ekstra ingress med forklaring. Surt, når det tross alt hadde tatt noen timer å få det ferdig.

Så begynte minstemann i barnehagen «på ordentlig». Mer tid til overs? Nei, egentlig ikke. Vi tok en kjempelang og rolig tilvenning, noe som var veldig smart med tanke på gutten vår (jeg har vel ikke sett en eneste tåre ved barnehagestart denne gangen, og det er den første!), men sørget for at disse ukene ikke inneholdt noe mer fritid enn ellers. Innlegget var nå mer eller mindre ferdig, men manglet bilder. Det fikk jeg aldri gjort noe med- forklaring kommer lenger ned.

Etter tre uker og høstferie med langsom tilvenning, satte vi kursen sydover:

The Terrible Three og jeg tok oss en deilig, intens, travel, varm og morsom tur til Spania sammen med min stemor. En husmorferie med tre småbarn på slep- det er åpent for debatt om det egentlig var jeg eller mannen min som hadde ferie den uka 😀 men det var en fantastisk tur og en super start på den «ordentlige» høsten. Å se ungene turne rundt på stranda og kose seg i vannet- det var 25 grader i sjøen fremdeles, herlig!- og løpe rundt blant dyrene i Mundomar var en utmerket slutt på oktober. Vi gikk tur til fyret, så en slange og mange rare blomster, spiste frokost på det franske bakeriet med nypresset appelsinjuice. Ungene lekte på absolutt alle lekeplassene og fikk virkelig ladet opp batteriene for å møte den lange, mørke vinteren. Og vi rakk hjem til Halloween, som var like skuffende i år som alltid i det søvnige nabolaget vårt (selv om Turbo og Ballerinaen fikk gått en liten runde før jeg prinsippfast sendte tiåringen på dansing. Halloween er ikke noen fridag, messet jeg, og holdt hardt på at hun ikke fikk ta fri for å gå på fest. Vel, det viste seg at hun var den eneste som møtte opp på dansingen, stakkars. Uh-uh. Monstermamma der, altså. På den annen siden fikk hun alt godteriet danselærerne hadde kjøpt inn til klassen, pluss privattime med ansiktsmaling, så HELT grusomt var det jo ikke. Og jeg står for det jeg sa. Halloween er ingen fridag).

Heksefiolinisten min, som altså ikke sovnet på den store Halloweenkonserten. Det var det hovedpersonen som gjorde. Jeg tok noen herlige bilder av en sovende dinosaurpianist på fanget til tiåringen, men de får forbli private- og dras frem igjen til konfirmasjonen, haha!

Så begynte jeg å jobbe igjen. Vinn-vinn der også, for jeg har jo ikke behov for samvittighet til å sulle rundt hjemme når minsten er i barnehage. Og jobben hadde både plass og oppgaver til meg. Dermed kunne jeg heller bruke den resterende permisjonen til å ha fri hver onsdag i nesten et år, på full lønn (det siste der er en stor fordel for oss, innser jeg, etter å ha mottatt regningene for årets musikkundervisning, som med oboistens privattimer og fireåringens inntog i privat Suzukiskole har nådd astronomiske høyder. Og det er bare musikkundervisningen! Dansing og turn og fotball og utstyr og billetter og fandens oldemor kommer jo i tillegg…).

Hverdagen begynte å ta form. På mange måter som før, bare at intensiteten var skrudd enda et hakk opp. Misforstå meg rett, dette er ikke ment som klaging. Jeg synes hverdagen vår er veldig fin, kanskje med unntak av at vi aldri får det ryddig her (det var det eneste som var trist med å ikke ta to måneder hjemme i permisjon uten barn. Det må ha vært den eneste sjansen de neste 15 årene til å ha rent hus til jul. Sånn virkelig rent. Med orden overalt. Nå kommer ikke det til å skje, og mest sannsynlig ikke de neste 14 årene heller. Jaja, det man ikke har hatt kan man heller ikke savne. Ellerno’).

Skrudd ett hakk opp, som i: Vi har jo nå en ettåring igjen. Verdens enkleste og mest harmoniske ettåring, riktignok, men likevel en snart toåring. En kjempebaby. Det er full fart fra morgen til kveld, klart det tar tid! Gubbens partner på jobben sluttet for å dra til Silicon Valley for å doble lønna og leve med høyere risiko (slik man kan når man er ung og singel, murret Gubben). De skal ansette en ny, men enn så lenge jobber mannen min for to personer, og det merkes. Kabalen med musikkundervisning for de minste funker og jeg klarer faktisk å følge opp øvelsene to ganger daglig selv om jeg har begynt å jobbe– dette, mine venner, er intet mindre enn et mirakel!!!- men det tar jo tid. Samtidig har tiden som går med på de midterste barna økt, for som jeg skrev i høstferieinnlegget som ikke ble postet før nå har jeg hatt dårlig samvittighet i det departementet lenge. Det var på tide å ta grep. En av dem er for sikkerhets skyld tiendeklassing (altså det året der ALT teller) og har et helt nødvendig annus horribilis aktivitetsmessig sett, i tillegg til problemer med å fokusere på oppgaver. Å dra ham igjennom de tusen viktige tingene krever også mye. Både av ham og av oss. Fotballhuet spiller fremdeles hobbyfotball, men har også entret alderen der han er mye med venner. Hysterisk som jeg er, og det med god grunn, blir det mange sene kvelder i helgene. Noen ganger snubler Gubben i seng bare et par timer før jeg må opp med de minste. Vi sover på skift, og er i full fart fra vi står opp til vi legger oss. Hver eneste dag. Aldri et ledig minutt. Jeg mener det. Jeg sitter aldri i sofaen og lurer på hva jeg skal gjøre, det skjer ikke. Det er alltid minst ti ting som må gjøres, eller som oftest: som burde vært gjort for lenge siden. En evighetsmaskin.

Likevel, det er utallige ganger hver dag jeg stopper opp og tenker, jøss, hva har jeg gjort for å fortjene å ha det så bra? Det er så mange gylne øyeblikk, så mye latter og glede. Jeg har fått langt mer enn det som skulle vært meg til del, og det at det er travelt, pffft, sove kan man gjøre i graven sa salig Børretzen, og jaggu har han ikke rett.

Som om ikke det var nok, slapp eldstejenta bomben: hun vurderer å flytte ut. Sånn på ordentlig. Leie en treroms med en venninne fra ungdomsskolen og bli voksen for alvor. Og jeg som trodde hyggelig selskap, gratis husvære og servering skulle holde henne her i minst et par år til *hulk* Nå har jeg henne på lånt tid. Den tiden kan jeg ikke bruke på å knatre på PC og svare et uinteressert «Hmmm?» når hun kommer hjem fra studier og jobb og bobler over av entusiasme eller frustrasjon. Tiden er NÅ. Det ringer inn til siste runde.

Innlegget mitt lå fremdeles i kladd-arkivet, muggent og støvete, i selskap med alle de andre halvferdige tingene som aldri ble noe av. Den endelige dødsdommen kom da Gubben fastslo at Surface’n min er så full av det digitale rotet mitt at noe måtte slettes, og valget falt på den automatiske synkingen til OneDrive-bildene. Ergo, å laste opp bilder til bloggen, noe som før tok to minutter, har nå blitt en mangeleddet, knotete operasjon. Tar det senere, tar det senere, tar det kanskje, bygones…

Valget sto mellom følgende- å forsøke å opprettholde bloggingen, alltid på etterskudd, alltid på bekostning av noe annet og viktigere, og aldri med den kvaliteten jeg ønsket å ha. Det er jo det triste oppi dette, det er utførelsen som svikter. Innholdet har jeg i bøtter og spann. Det er masse i livet vårt som kunne vært gjenstand for gode, reflekterte innlegg- eller bare morsomme innlegg- men å sette seg ved Surfacen og klote ned ting på kortest mulig tid blir jo aldri helt som det skal. Jeg har svelget frustrasjonen og perfeksjonismen i lengre tid og tenkt at pfft, det er ikke SÅ ille. Men når sant skal sies er det ikke så veldig bra heller. Og jeg savner tiden til å tenke ordentlig igjennom hva jeg vil med innleggene, tiden til å dobbeltsjekke at jeg skriver om meg selv mer enn om barna, lese alt med analytiske briller før jeg trykker «publiser». Så jeg landet på alternativ 2: å skyve det vekk, kanskje legge opp, hvem vet, jeg kan ikke ta en sånn beslutning akkurat nå men realiteten er at det ikke finnes tid å bruke på prosjektet.

Men jeg gjorde det ikke med lett hjerte. Jeg vet jo at det var en del- noen, i hvert fall- som syntes det var koselig å lese her inne. Og en annen tanke: man kan like det eller ei, men denne bloggen, dette ørlille hjørnet av cyberspace, det har på en måte blitt vår lille familiekrønike. Nå kaster jeg aldri kalendere, og sjelden (altfor sjelden, i følge Gubben) lapper fra skolen, gamle kort, bildekalenderen vi ikke fikk solgt da 17-åringen min spilte på Knøttelaget, programmer fra konserter og forestillinger der oboisten spilte «Til Paris» og Ballerinaen danset Pelle Politibil med bredt glis og manglende fortenner. Skuffene i databordet er en oppbevaringsplass for alle mulige slags minner og skole- og barnehagebilder tilbake til år 2000, men det er rotete, uorganisert og står (sammen med rydding i One Drive-arkivet) fram som den åpenbare oppgaven som venter den dagen jeg går av med pensjon. Men ellers er jeg dårlig på å dokumentere. Startet optimistisk med scrappealbum for de to eldste barna, men falt snart av lasset.

Denne slumsete bloggen er det nærmeste vi kommer et familiearkiv, og om det mangler store deler av pre-internett-tiden har vi i alle fall en slags oversikt tilbake til 2014. Så lenge jeg betaler den lille årlige avgiften til domenet eier jeg dette her, hvem vet, kanskje det blir arvestrid når den tid kommer (var det ikke Bruce Willis som gikk til sak mot Apple for å kunne gi døtrene arverett til  iTunesbiblioteket sitt? Nå i disse Spotifydager fremstår det som ganske meningsløst, men der og da hadde han definitivt et poeng). Det kan i alle fall være morsomt for ungene å lese når de blir store. Det vil definitivt være morsomt for meg å lese, når tiden har flydd og minnet om små babyføtter fremstår smått absurd. Jeg burde absolutt, om så bare for dokumentasjonens skyld, mate et lite utvalg av store og små begivenheter inn i bloggen. Bare på de korte ukene jeg har vært ute av drift har det skjedd masse som burde vært i et fotoalbum: rakfisklaget med mormors rosa sang og bildekarusell til eldstejenta. Minstemanns første tur på hytta (han liker grillede marshmallows). Turen til Spania, selvfølgelig, en fireårings blikk når han får ha en papegøye på armen! Og den tradisjonelle, iskalde Halloweenturen til Tusenfryd etterfulgt av spøkelsesvandring i Svartdalen. Fireåringens aller første musikk-workshop (med tilhørende generalprøve inne i en pianobutikk, haha!) som endte med at storesøsteren som fikk være med spilte masse, mens han selv sovnet midtveis i konserten og ble liggende utkledt i dinosaurkostyme bakerst i salen og snorke 😀  Minstemann, hallo, han er jo et vandrende supermotiv, både i fotografisk betydning men også i den fasen han er inne i nå, med nye ord som popper opp daglig og stadig nye ferdigheter. Jeg er kvalmende stolt mamma, selv om jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med de supertette krusekrøllene hans.

Generalprøve i pianobutikken. Genialt når nesten 20 pianoelever skal spille sammen…!

Stor og liten. En tegner på en arkitekturoppgave til skolen, en annen bygger lego. Egentlig jobber de med det samme, bare på forskjellige nivåer.

Og meg selv, eller rettere sagt jobben min. Det er nok av temaer i mammaverdenen å ta tak i. Dere skulle fått slippe Den Store Kalenderdebatten,  der jeg innehar svært få og ingen sterke meninger om hva andre burde gjøre, men juleforberedelser er et uutømmelig tema. Logistikk likeså, jeg kunne skrevet et langt og hallelujapreget innlegg om hvor aldeles FANTASTISK det er å ha ti minutter kortere reisetid til jobb hver morgen (nevnte jeg at det er FANTASTISK?). Og et tilsvarende langt, men litt sårere, innlegg om hvordan det er å delta på den aller siste faglærerkonferansen før guttungen runder 18. Hæsjtægg gammalogsnartoverflødig 🙁 Dårlig samvittighet, der har vi et tema som kunne fylt flerfoldige innlegg på null tid. Vi har vel fremdeles et takkekort etter konfirmasjonen liggende ferdig frankert på kjøkkenhylla. Som for øvrig alltid er rotete, den også. Og god samvittighet- for selv om det koster alt av bloggtid, egentid, vennetid og kjærestetid, så synes jeg nå at jeg er til stede for hver av ungene slik de trenger. Og lettelse- Gubben og jeg har vel mer eller mindre blitt enige om hva jeg skal gjøre når jeg blir stor. Enn så lenge stortrives jeg på jobben min og har planer om å jobbe der i mange år til. Men når minstemann begynner å komme opp i trinnene på barneskolen, har vi vurdert å gå på kurs og melde oss til å bli beredskapshjem. Jeg fikk kanskje aldri den akademiske karrieren mange, inkludert meg selv, hadde forventet. Men jeg har opparbeidet meg en rimelig god kompetanse på foreldrefeltet, og vil gjerne at det skal komme til nytte en gang. Som nevnt i forrige innlegg er jeg heller ikke lei av unger, jeg vil bare ikke ha totalansvaret for bestandig for flere enn de sju vi har 😉 Og jeg tror jeg kan være godt nok herdet til å egne meg for den type tøffe oppgaver. Vi får se, det skal renne mye vann i havet innen den tid, men det er i hvert fall planen.

Hæsjtægg gammalogsnartoverflødig, ja. For aller siste gang møter jeg på vegne av min eldste sønn. Etter jul blir han 18 og skal møte selv. Det hjalp bittelitt at faglærerkonferansen var utmerket organisert og at det var gratis kaffe og vafler i kantina. Men bare litt. Hjelp, som tida flyr. Nå står han snart på egne bein, andremann også.

Så ja, det er nok å ta av. Mer enn nok!

Men som sagt, med travel arbeidstid fra 05:15 til omtrent 21:30 er det pokker ikke mulig å få skrevet noe skikkelig. Så slik sto saken, og jeg hellet vel mer og mer i retning av at om jeg ikke blogger for å underholde folk, så er dokumentasjonsbehovet såpass stort at jeg burde skrive en advarsel om at Denne bloggen er egentlig et privat hobbyprosjekt, den holder søppelkvalitet og følges på eget ansvar, så å si, mens jeg fortsatte å legge inn små bits and pieces som ikke bør forsvinne i glemselens elv når jeg en sjelden gang hadde tid.

Som her. Slik var lørdagene høsten 2018. Gubben slapp Bison og meg av ved Hasle og kjørte videre med dansejentene baki, og så var det vi to da, som surret rundt ved Hovinbekken og bare måtte hilse på endene før turn. Hver lørdag. Det skal godt gjøres å huske denne lille, koselige detaljen i 2020 og 2025 og 2040, hvis jeg ikke skribler det ned noe sted.

… og litt mindre idyllisk: det er jo søren ikke rart at man aldri er uthvilt! Ja, det er fire personer på dette bildet, hvorav den største har de ytterste 15 centimetrene på venstrekanten til rådighet. Selv har jeg gitt opp å få sove etter å ha blitt sparket i magen én gang for mye.

Før jeg rakk det, kom altså denne Facebookmeldingen (Hei, forresten! Og takk! Det var veldig hyggelig, altså 🙂 ). Det var heller ikke det eneste som skjedde. Plutselig sitter jeg i den situasjonen at det kan hende jeg snart har mer tid til rådighet enn jeg skulle ønske. Jeg håper, håper, håper det ikke stemmer, men legen min har fått noen potensielt skumle antagelser som skal utredes videre denne uka. I verste fall ender det med masse behandling og lange dager med mørke tanker (eller, det er faktisk ikke verste fall. Verste fall er enda verstere enn det, men her gjelder det å ikke ta statistisk usannsynlige sorger på forskudd). Prøver hardt å ikke gå rett i katastrofemodus, for det er absolutt en mulighet for at det ikke er så ille i det hele tatt. Statistisk sett er det faktisk mest sannsynlig at det går bra. Men tilstanden er hakket mer alarmerende enn den gangen jeg fant en liten kul i puppen, og som oppkjøring til julestress er dette ikke å anbefale 😉 Det krever sin kvinne å følge til generalprøver og pakke inn julepresanger med en potensiell dødsdom hengende over hodet, selv om risikoen ikke er så stor (dramatisk, jeg vet. Men jeez, jeg tillater meg å være litt skvetten når jeg har ansvaret for sju små sjeler, hvorav seks av dem overhodet ikke kan sies å være voksne ennå). Likevel, jeg gjentar risikoen er LITEN. Antagelig valser jeg ut av sykehuset fnisende og høy på livet etter å ha fått en beskjed om at legen min bare er innmari samvittighetsfull og heller sjekker ti ganger for mye enn én for lite.

Whoa, dette ble rotete det! Case in point: for lite tid, for mye på hjertet, ustrukturert, bare rot og altfor lange innlegg.

Hva skjer? Aner ikke!

Har jeg tid til å holde på med dette? Neisj!

Er jeg her? Jada! *gapskratt-smiley*

8 tanker om “Walking in the Air

  1. Hei og velkommen tilbake til egen blogg!

    Hadde formulert en kommentar i hodet mens jeg leste (småbarnsmor, kan ikke bare gjøre en ting jeg heller), men den forsvant helt på slutten her… Krysser fingrene for at statistikken er på din side – og legen bare er samvittighetsfull!

    Sånn ellers bruker hvertfall jeg en bloggfølger, så når du finner tid til et innlegg popper det opp! Så ingen grunn til å ikke skrive når lyst og muligheten byr seg 🙂

    Ønsker deg en rolig førjulstid 💜

    • Tusen takk for koselig kommentar 🙂
      Kjenner godt til kommentarer og tanker som oppstår når man holder på med noe, og så er det borte når du får satt deg ned og skal gjøre noe med det. Man skulle ha hatt en sånn «skjembildefunksjon» i toppen, det hadde kommet godt med!

      Bloggfølger er en funksjon jeg skylder stor takknemlighet, kjenner jeg!

      Adventstiden blir nok roligere enn fryktet, ikke minst fordi vi har gjort unna en hel masse julearrangementer allerede. Det er akkurat som om tyngdepunktet har flyttet seg. Før var det masse i desember, nå starter det i midten av november, og de to helgene vi er oppe i nå er faktisk de verste. Så roer det seg ned, og selv om det er julearrangementer flere ganger i uka er det ikke sånn intens tørketrommelfølelse der vi løper hele tiden. Så jeg tror helt klart vi skal klare å tråkke oss gjennom alt sammen fram til ferieslutt uten for mange grå hår i hodet over kabal som ikke går opp.

      Ønsker deg også en rolig førjulstid 🙂

  2. Veldig fint med en oppdatering fra deg! At du i hele tatt har fått ut noe som helst er jo et mirakel, og jeg er nok en gang avsindig imponert over hvordan dere organiserer hverdagen deres. Jeg krysser fingrene og håper virkelig at alt går bra! <3

    • Tusen takk, Marianne!
      Men før du blir altfor imponert bør du kreve å få se bilde av vaskerommet og hylla over kjøkkenbenken 😉 Det er ikke alt som er på stell altså, og senest i går var det en endring i en konsertprøveplan vi ikke hadde fått med oss, som måtte løses i hui og hast med krisekjøring av noter på bekostning av familiemiddag. Sånt skjer støtt og stadig- men jeg prøver å fokusere på suksessraten heller enn feilskjærene, hehe.

      Håper alt står bra til med dere!

  3. Takk for oppdatering 😊 Dette er den eneste mammabloggen jeg leser, og god er den også, for det er så trivelig å lese om hvordan du setter pris på alle de små øyeblikkene og alt som er bra nok. Et friskt pust fra alt som er rosa og shiny, bare velreflektert og flott!

    Lykke til med utredningen, vi krysser fingre, tær og pupper for at statistikken er på din side!

    • Tusen takk for det, Eva, det var veldig hyggelig å høre.
      Da jeg startet å blogge, for noen år siden da blogging fremdeles var veldig hot, visste jeg ikke hvilken retning det kom til å ta. Men jeg fant fort ut at det er veldig greit å ha dette som et bevisst hobbyprosjekt. Da kan jeg skrive uten tanke på lesertall, slipper å måtte produsere fengende/provoserende/tabloide overskrifter for å få trafikk, jeg kan anbefale ting fordi jeg synes de er gode og ikke fordi det betaler godt. Mye enklere på den måten!

      Og det eneste som skjer hvis jeg tar en uventet bloggpause er at jeg får dårlig samvittighet, familien går ikke konk 😉 Men nå håper jeg å kunne være litt mer «på» framover. Håper desember byr på mange uredigerte, halvidylliske, men fine øyeblikk for oss alle!

  4. Der du sliter for å finne tid til å skrive sliter jeg med å finne tid til å lese – to på 13 måneder sørger for det (skjønner fortsatt ikke at du puster med sju stykker!!) Men ble usannsynlig glad for å få mail om begge de nye innleggene og håper på flere uten at det betyr at du får mye uønsket fritid. Masse lykke til og kryssing herfra!

    • 13 måneder??! Altså… når skjedde DET? Kjære vene, de var jo nettopp bittesmå. Da får jeg si et forsinket gratulerer, og ønske velkommen til det travleste året i ditt liv 😀 Men det har du vel for lengst oppdaget. Ett-toåringer ligger ikke på latsiden, det skal de ha. Men så er de også noe av det søteste som finnes. Jeg håper dere koser dere masse fram mot jul, med pepperkakedeig overalt og glitter i håret 🙂

      Og takk for velkomsthilsen *blomst* Du vet jeg setter stor pris på deg som leser også!

Det er stengt for kommentarer.