Lex Berit (Berits lov)

I koret mitt har vi et fyrverkeri av en dame, la oss kalle henne Berit. Berit er en enslig dame godt oppe i sekstiårene med klingende vestlandsdialekt, som fyker rundt som tilkallingsvikar på diverse sykehus til alle døgnets tider og likevel er korets aller mest trofaste deltaker, både på øvelser og messer- dit hun alltid kommer løpende fordi de måtte ha hjelp til vaffelstekingen i kirkekaffegruppa eller noe sånt. Dere kjenner typen, de englene iblant oss som alltid er på tilbudssiden, som passer på at andre har det bra, som trekker i en tråd her og gir en hjelpende hånd der og sørger for at alt går rundt. Ofte ganske usynlig, og uten baktanker om takknemlighet eller gjengjeldelse.

Siden hensynet til GDPR vanlig høflighet tilsier at man ikke legger ut bilder av Berit, legger jeg ut bilde av meg selv, på Berits og mitt vakre «kontor». Dette ble tatt tidlig i november. Jeg ser da relativt normal ut? Eller? Henger det en svart sky her et sted?

This is the best day of my life, er Berits svar når du spør hvordan hun har det, og hun kan bevise det også- det var noe med et psykologisk eksperiment som viste at å ha en slik innstilling rent faktisk gir seg utslag i hvordan du oppfatter livet ditt i retrospekt. Etter å ha hørt det svaret nesten ukentlig i fire år har jeg begynt å kalle det for Lex Berit. Og jeg har adoptert uttrykket og hamrer det inn i mine barn. Når tenåringene ramler ut av døra og jeg bare ser ryggen på dem, i digre dunjakker og med mobiler, sekker, headset og ledninger alle veier, er det det jeg roper etter dem der de forsvinner ut i høstmørket: Ha en fin dag, husk refleks, du har vel husket matpakke og ikke glem at this is the best day of your liiiiiife!… og borte er de, småløpende mot toget. Det hender de himler med øya, mumler noe om spanskinnleveringer og fagsamtale i kunsthistorie og har sovet dårlig i natt og sånt, men jeg er steil. This is the best day of your life! I alle fall inntil det motsatte er bevist. Noen dager er jo dritt, og Lex Berit handler ikke om å fornekte realitetene, men om å ha en grunnleggende positiv innstilling. Stor forskjell der.

Et halvferdig innlegg om Lex Berit har ligget i kladd-arkivet lenge (oi, så overraskende! 😉 ). Nå er kladden strøket, og jeg kan heller fortelle om den dagen som rett og slett ikke var the best day of my life. Faktisk har jeg droppet Lex Berit to dager på rad. Men nå er jeg i gang igjen. Det er viktig å ha den innstillingen. Ikke bare hyggelig eller koz, men viktig. Det er så mye flott som skjer, og når livet plutselig tar en salto og alt føles usikkert, er jeg uendelig takknemlig for at jeg har vært flink til å se det fine og ikke grave meg ned i alt som kunne vært bedre. Stort sett flink, i alle fall!

Legger merke til et novembermorgener ikke bare er våte og mørke, men også ganske fine…

… legger merke til Sjømonsteret med slimete rumpe i Gaustadbekken. OK, så var det min sønn som la merke til akkurat dét.

Den første dagen som ikke var The best day of my life… tja, det er jo aldri noen höjdare å troppe opp på Brystdiagnostisk senter med en dårlig magefølelse. Det blir ikke bedre av å se det usikre draget over radiografens ansikt når hun sjekker bildene på skjermen, det blir ikke bedre av å bli kalt inn fra venteværelset på nytt for flere bilder, og det blir i alle fall ikke bedre når du ikke trenger å vente en gang før overlegen står klar for å utføre ultralyd og biopsi med bekymret rynke i pannen. Grovnålsbiopsi, herlig navn ikke sant, tre hefige støt inn i puppen og du kjenner blodet renne nedover siden, men de gir jo lokalbedøvelse så jeg kan ikke påstå det var direkte vondt. Bare ekkelt. På den annen side var det jo ikke det verste jeg hadde i hodet akkurat da.

20 minutter senere går de, radiografen og overlegen, og forsikrer meg om at jeg kan sitte og samle meg litt, det er ingen som skal inn her med det første. Jeg har fått utdelt noen infolapper og en gul post-it med dato for MR og behandlingsmøte, jeg har fått en egen kreftkoordinator (jolly good, jeg vet jo at det er en bra ting men det er jo ikke akkurat egnet til å øke optimismen, hehe), og jeg vet at på torsdag skal en gruppe sette seg ned og avgjøre hva som skal gjøres videre med tanke på behandling.

Jeg blir sittende og tørke tårer noen minutter, før jeg innser at det spiller ingen rolle om jeg sitter her i fem minutter eller ti minutter eller en halvtime eller hele dagen. Det er som det er, uansett, og inne i min nå maltrakterte, blålilla, istykkerstukne høyrepupp lever en diger kreftsvulst sitt eget liv, den formerer seg i hurtig tempo og eter seg innover i vevet, over 5 centimeter er den allerede og Gud vet hvor mange kreftceller den har spredd rundt i resten av systemet mitt. Det var jo litt dumt da, at jeg trodde at kuler var nettopp kuler og ikke slike store områder som kjennes som melkespreng. Men ja. Nå vet vi ikke hva den inneholder, det svaret får vi ikke før i helgen, og det er jo en bitteliten mirakelsjanse for at det er noe veldig sjeldent og ufarlig. Men overlegen var imponerende rolig og direkte da hun sa: Jeg må være ærlig, jeg har jobbet her i over 20 år og har aldri sett en svulst på denne størrelsen og med et slikt utseende som ikke er kreft.

Men som sagt, det har ingenting for seg å sitte på undersøkelsesrommet og vente, så da slenger jeg på meg jakka, går nedover trappene og forbi de store vinduene på Ullern videregående skole der elevene sitter med blikket vendt mot verdenskart og matteformler, unge, åpne ansikter som minner om mine egne ungdommer, og jeg stavrer meg opp de isglatte bakkene mot Montebello t-banestasjon og ser at det bare er tre minutter å vente før banen kommer kjørende i retning Mortensrud. Dett var dett. Når inngangsdøra smeller igjen bak meg tar jeg ti minutter til å hulke høyt i stua, høre Bogoroditse– mitt absolutte favorittstykke å synge, og nå skjønner jeg jo hvorfor stemmen krangler sånn, hvorfor jeg gisper etter luft og ikke får skikkelig trøkk på volumet, jeg sender en mail til kantor og forklarer at jeg må trekke meg fra Lessons and Carols- før jeg skvetter litt kaldt vann i ansiktet, samler sammen notene og tegnesakene til Bison og drar for å hente minstemann i barnehagen så vi rekker sangkurset klokka to. I veska finner jeg en mail jeg hadde printet ut, et kontraktsforslag fra et trykkeri som jeg skulle svare på i løpet av uka- men det får noen andre gjøre. Tre uker på jobb, det må være rekord for mini-tilbakekomst etter permisjon. Ikke mye å skryte av.

Det var den første dagen som ikke var The best day of my life. Det er mye mer å si om den dagen, men det får holde for nå.

Den andre dagen som ikke var The best day of my life, var dagen etter. Det er liksom ingen måte å fortelle folk- kolleger, familie, nære venner- at du har kreft på, uten å sitte med en følelse av å ødelegge dagen deres 😉  Om igjen og om igjen, den ene telefonen og mailen etter den andre, gjenta informasjonen og detaljene, høre på sjokket i den andre enden.

Tidlig morgenstemning med Ra Ra, den bråkete løven på NRK Super.

Ungene? Ikke spør- nå er jeg nemlig på The best day in my life igjen, og jeg har tenkt på holde på den følelsen så lenge jeg kan. Å snakke om ungene i relasjon til dette har en tendens til å, eh, ødelegge humøret littegrann. Men det kommer. Det er ingen mangel på tanker som går i den retningen, for å si det sånn, og nå som min engel av en fastlege fikset både sykemelding og e-resept på beroligende (for første gang i mitt førtiårige liv har jeg tatt Sobril. Hah! Det er aldri for sent å prøve noe nytt. Men jeg var ærlig, og sa at jeg har ikke sjans til å komme meg igjennom julekonserter og Lucia i barnehagen uten å være dopa på ettellerannet, en Triple Valium Vodka decaf latte kanskje, jeg er sentimental nok til vanlig!), skal det nok bli tid til å fortelle mer om det siden.

Akkurat nå er planen å holde meg flytende fram til tirsdag, og ikke tenke for mye. Det er jo to spor her: hvis svulsten «bare» er en aggressiv jævel som har kommet fort og brutalt uten å spre seg, så er det jo veldig gode sjanser for å bli frisk som en fisk igjen. Kanskje uten pupp, men akkurat det driter jeg hinsides langt i akkurat nå. De må gjerne ta både pupp og hår og det som skal til, så lenge jeg kommer fra det med livet i behold. Jeg har skjønt at behandlingen er tøff, mange får også senvirkninger i etterkant og det er virkelig ingenting å kimse av, men hvis det «bare» er en brystsvulst så ser det relativt lyst ut. Av alle krefttyper er dette en av de bedre, sånn sett (langt bedre enn for eksempel lungekreft, som jeg strengt tatt hadde fortjent mer, etter mangeårig slumsete omgang med Marlboro Light). Så hvis jeg får den beskjeden skal jeg slutte å være hysterisk og konsentrere meg om å følge behandlingsløpet. Ja, og følge opp resten av livet så godt det lar seg gjøre. Det er jo ingenting som stopper opp her hos oss…

Det andre sporet er verre. Og her ligger noe av problemet, for jeg føler meg fysisk helt elendig. Jeg puster tungt, har hjertebank, er svimmel og varm og kald om hverandre. DET skremmer vannet av meg, for det er nok av folk som får konstatert kreft en uke og er dau den neste. Og det er jeg simpelthen ikke klar for, jeg har ikke engang fått tatt frem julepynten (sort of a joke, sort of not). Jeg synes brystkrefthistorier stort sett er veldig like- «Jeg var i full vigør og kjente meg frisk og fin da jeg plutselig fant en kul i puppen»… og der er ikke jeg 🙁 Jeg kjenner meg ikke frisk og fin, jeg kjenner meg råtten og oppspist og full av spredning og er innmari redd for hva de finner på tirsdag. Samtidig vet jeg at psykologien er i full sving her og at det kan gi seg mange rare kroppslige utslag, så det gjelder å ikke krisemaksimere før vi vet noe mer.

Det er ingenting jeg kan gjøre nå allikevel, så å plage seg selv med hvor ille det kanskje er ødelegger definitivt både humør og alt det fine som skjer hver dag. Som for eksempel at femåringen hadde generalprøve på julekonserten og spilte både Andantino og Fiery fiddler imponerende bra, hun var så stolt av seg selv 🙂 Jeg har en stor jente som snart skal ha eksamen, og en jente som savner bestekompisen sin som flytter til Praha i dag for å delta i filminnspilling og blir borte i nesten to år, og dette er bare jentene- det skjer jo minst like mye med de fine gutta mine og det er i det hele tatt ekstremt mange gode grunner til å puste (gispe) med magen og tenke at vel, samma hva resultatet er på tirsdag så er dagen i dag dagen i dag.

The best day of my life.

25 tanker om “Lex Berit (Berits lov)

  1. Jeg prøver å finne noe lurt å si, men det finnes vel egentlig ikke ord… Dette var vondt å høre, jeg sender varme tanker, bønner og virtuelle klemmer og krysser alt jeg har. Du er knalltøff som fokuserer på det positive rundt deg, jeg har tro på at å klare det hvertfall gjør ting en anelse lettere.

    • Tusen takk, Hilde. Og jeg skjønner deg så godt, jeg synes også det er vanskelig å finne de rette ordene i slike situasjoner. Det skjer ikke så ofte, men nå og da i jobbsammenheng havner jeg i sånne samtaler, og jeg føler meg som verdens største kløne 😉 Men her, for første gang fra «mottakersiden», kan jeg trøste både deg og meg med at det ikke er så farlig. Tror det skal mye til å si noe feil, egentlig, for det er tanken som teller og- dette var nytt for meg- de som opplever kjipe ting skjønner jo at det er vanskelig å finne ord.

      Det skulle ta meg 40 år å finne ut det, men bedre sent enn aldri 😀 Tusen takk, og jeg skal prøve å være positiv videre også. Om det ikke har noen stor påvirkning på utfallet («Tenk deg frisk av dødelig sykdom» er boka jeg IKKE kommer til å kjøpe…) gjør det i alle fall reisen mye hyggeligere- selv om det nok blir litt hulk og skrik innimellom.

  2. Nei! Dette var ikke noe greit 🙁

    Venter med deg til tirsdag og tenker det er en hel helg til, på både godt og vondt ❤️

    • Takk, Ingrid! Nå har jo tirsdag både kommet og gått, uten at jeg er så mye klokere, men i løpet av dagen skal den fryktede telefonen komme. Jeg har ennå ikke funnet ut hva som er verst av å vente på dårlige nyheter eller å få dårlige nyheter, men en ting er sikkert: dette har vært den lengste uka i mitt liv. Helt utrolig hvordan tiden stopper opp når sånne ting skjer 😉

  3. Har ikke noe lurt å si, men jeg kan tilby en virtuell klem og et inderlig ønske om at alt går din vei! Du føler deg kanskje i fritt fall, men du har en stor flokk som kan ta deg i mot. Støtt deg på dem!

    Og oppi alt, kudos til legen som våget å gi deg fakta, slik at du er forberedt på det som kommer på tirsdag, så vondt som det enn er.

    • Takk for et vakkert innspill- jeg hadde ikke tenkt på det på den måten, men du har helt rett. Man føler seg i fritt fall, men da reiser «flokken» seg med full styrke og står fjellstøtt og tar imot. Jeg har mange fine folk rundt meg i disse dagene, og det utgjør en stor forskjell. Er svært takknemlig for det.

      Og så enig, så enig angående legen. Hun gjorde virkelig en god jobb i en vanskelig situasjon. Som hun sikkert har stått i hundrevis av ganger, og den erfaringen fikk jeg nyte godt av. Direkte og ærlig, men uten å krisemaksimere eller underdrive. Det er mange flotte folk i norsk helsevesen, og jeg kommer sikkert til å stifte bekjentskap med flere underveis 😉

  4. Dette var slett ikke det jeg hadde sett for meg. Jeg sender deg alle varme tanker og en virtuell klem. Så krysser jeg alt jeg har for at du får en mest mulig positiv beskjed på tirsdag, selv om du sannsynligvis har kreft.

    • Tusen takk, Bodil! Virtuelle klemmer og gode tanker setter jeg stor pris på.

      Akkurat nå sitter jeg og prøver å ikke vente på telefon 😀 Vet ikke når på dagen de har møte, så å begynne ventingen fra morgenkvisten av er nok ikke så lurt. Den kommer når den kommer- og da håper jeg bare beskjeden jeg få ikke er så altfor ille. Krysser fingre (og pupper, mens jeg fremdeles har dem!)

  5. Å, kjære deg! Dette var veldig leit å høre, og selv om jeg også føler meg tom for kloke ord akkurat nå, sender jeg massevis av varme klemmer og tanker din vei. ❤️

    • Tusen takk, Ina! Gode tanker og klemmer holder i massevis, jeg er heldig som får så mye av det om dagen!
      De kloke ordene har en tendens til å rømme fra meg også i møte med slike ting, så jeg kjenner veldig godt følelsen av å ikke finne på noe å si. Men nå har jeg virkelig erfart at det er tanken som teller, så jeg setter stor pris på en virtuell klem eller fem 🙂

    • Takk, Trine. Her krysser jeg alt som krysses kan. Jeg «vet» jo at det ikke blir veldig gode nyheter (med mindre det skjer et julemirakel, men det er nok lite vits i å kaste bort forhåpninger på), men jammen kan dårlige nyheter komme i gradsforskjeller, de også. Så jeg holder mine kreftbefengte pupper krysset for at det bare er moderat dårlige nyheter! 😉

  6. Har lenge prøvd å formulere en kommentar, men vet rett og slett ikke hva jeg skal si.

    Jeg kjenner ikke deg, du kjenner ikke meg – men som jeg koser meg med å lese om deg og din travle, fantastiske hverdag. Jeg tar meg selv i det rett som det er; å klage på en travel hverdag. Som ikke er i nærheten av din travle hverdag.

    Så ufattelig trist å lese. Optimismen skal allikevel blomstre fremover. Krysser fingrene for det beste av det verste!

    • «Det beste av det verste» (fantastisk uttrykk!) er en veldig god deal akkurat nå, jeg tar imot en slik beskjed med glede! 🙂 Og optimismen vil jeg prøve å beholde fram til det motsatte er bevist- og forhåpentligvis skjer ikke det.

      Det er veldig hyggelig å få hilsener også fra de man ikke «kjenner», så tusen takk for det! Setter stor pris på at du tar deg tid til å skrive en kommentar.

      Og den travelheten… jo, det ER slitsomt å ha det travelt, selv om jeg akkurat nå selvsagt spekulerer på om jeg kan fortsette med det travle dagene på samme måte, og kjenner et stikk av savn over at jeg kanskje blir parkert på sidelinja en stund mens familielivet raser forbi. Men, det gjelder å ikke ta sorgene på forskudd. Og aldri så galt at det ikke er godt for noe- kanskje jeg nå får lest en bok på kortere tid enn tre måneder? 😉

    • Takk <3

      Uff nei, det skulle ikke vært meg... eller noen andre heller, for den saks skyld. Det er ubarmhjertige saker, dette, som rammer hardt og brutalt og slenger mennesker og familier ut i kaos fra den ene dagen til den andre. Jeg begynte å lese litt på kreftforeningens Facebook-side, men det virker nesten mot sin hensikt siden alle kommentarene handler om savn og sorg over mødre, fedre, søsken, barn, ektefeller/kjærester og nære venner som ikke er her lenger. Det er forferdelig mye trist som skjer hver dag... Men jeg skal prøve å holde motet oppe og høre på Strenge-Berit når humøret faller mot bunnen 😉

  7. Jeg som skulle legge igjen en kommentar om hvor fint det er at du er tilbake, siden din blogg er den desidert koseligste av de jeg leser og du har vært dypt savnet. Vet liksom ikke hva jeg skal si etter dette innlegget her, men jeg krysser fingrene for at du får best mulige nyheter på tirsdag.

    • Tusen takk for fingerkryssing, Maije. Og for koselige ord om bloggen! Det er vel et typisk tilfelle av «aldri så galt at det ikke er godt for noe»- selv om det sikkert blir mye behandling (og soving) framover er det gode sjanser for at det blir mer tid til skriving også. Skal prøve hardt å ikke bare la det blir en sutreblogg likevel, satser på at den gærne gjengen jeg bor sammen med kan bringe litt variasjon i tematikken også i tiden som kommer! 🙂

    • Prøvde å legge igjen en kommentar i går, men trur den ble sensurert pga litt sinna ord.

      Tenker masse på deg og håper på det beste for veien videre

      • Tusen takk, Ida, det setter jeg stor pris på!
        Og så skylder jeg deg en kopp kaffe eller kakao en vakker dag, som premie for første ordentlige kommentar som ble rammet av WordPress-sensur! Det er godt jobba, og jeg har virkelig ALL forståelse med at det glipper noen drøye ord i en stund som dette. Veggene her hjemme kan heldigvis ikke sladre, men det har falt noen banneord her de siste dagene, haha 😉

  8. Det hjelper vel ikke med hilsener fra vilt fremmede som leser bloggen din, men likevel: Sender gode tanker din vei, og håper dagene går så bra som de kan få gått!
    Og så må jeg få berømme deg for måten du setter ord på dette på. Du beskriver det vanskelige på en så fin måte.

    • Tusen takk, Ingunn. Og jo, det varmer virkelig med hilsener fra både kjente og ukjente. Mange av dere som leser bloggen vet jo langt mer om meg/oss/hverdagen enn hva naboer og bekjente gjør. Slik er livet i Internettets tidsalder (hehe, nå kom jeg på at jeg ramlet over noen gamle sakspapirer på jobb der ett av de store diskusjonspunktene var om vi skulle godta henvendelser på e-post på lik linje som brev. Det var da, det…)

      Skal prøve å beskrive veien videre også på en balansert måte, altså a) ikke la meg synke permanent ned i depressiv sutring, og b) ikke falle for fristelsen til å fjåse og vase det bort som en typisk representant for ironi-generasjonen. Det kan bli en utfordring 😉

  9. Jeg ble så glad da jeg så at du hadde lagt ut flere innlegg igjen, og koste meg så med de første. Og så dette. Det fryktede ordet. Kreft. Uansett om det er en quick fix eller en lang og vanskelig prosess er det skremmende. Skummelt. Uvirkelig. Unge (du teller fortsatt som det), friske folk skal liksom ikke få kreft. Håper du fikk oppløftende nyheter på tirsdag og at du neste sommer kan se på dette som et tilbakelagt kapittel. En pupp er vel det minste man kan ofre.

    • Helt klart! Den puppen har gjort jobben sin og vel så det, og jeg har ingen planer om å bruke den til å mate babyer igjen. Så om den går med i dragsuget er det en liten pris å betale. Ikke for det, det blir sikkert veldig uvant og rart, og det vil vel alltid være litt trist å miste deler av kroppen. Men virkelig, jeg kan leve helt fint med én pupp, hvis det er det som skal til! 🙂

      Men for å se det fra den lyse siden, så blir det mer tid til skriving framover. Og lesing. Jeg vet jo så lite om hva som faktisk skjer i en behandlingsprosess, men jeg _tror_ at det ofte blir slik at kroppen kommanderer en til å ta det med ro mellom slagene, så da kan jeg i det minste holde bloggen ved like heller enn å ligge og glane i taket 😉

Det er stengt for kommentarer.